Kristenliv
Kong David la først lokk over smerten. Det hadde en pris som er like relevant i dag.

 

Tekst: Terje Berg
Foto: Shutterstock

Mangel på åpenhet og naturlig kommunikasjon bygger murer.

Etter å ha lest forfatteren Karin Fossums roman «Natten til fjerde november» ble dette mitt postulat til en hellig overbevisning: 17-årige Jonna orket ikke være hjemme lenger. Hun forsvant og ga ikke livstegn fra seg. Hjemmet var i total mangel av åpenhet, meningsutveksling og kommunikasjon. Dette må det være rom for innen hjemmets fire vegger! Men vi bør være ydmyke, selverkjennende og empatiske.

Dype inntrykk fra Fossums roman bekreftet mitt tidligere inntrykk av at taushet bygger murer og at naturlig åpenhet fjerner murene. Disse uskrevne reglene gjelder innen de fleste av livets domener. Etter 22. juli lovet daværende statsminister Stoltenberg «mer åpenhet, mer demokrati».

Vekker opprørstrang

Taushet binder og vekker noe av opprørstrangen i oss. Bak en mur av taushet gror mistenksomheten som timotei. Vi reagerer når vi i 2016 hører om folk som blir pålagt munnkurv, får taleforbud eller om miljøer der fryktkultur skapes og tvinger folk til taushet. Bare for å ha sagt det: Dette har selvfølgelig ingenting med taushetsplikt og konfidensialitet å gjøre.

Bibelen formidler et bilde av Gud som åpen og som inviterer oss til åpenhet, til å sette ord på hvordan vi innerst inne har det, til tro, erkjennelse og bekjennelse. Invitasjon til bønn understreker at Gud vil det motsatte av taushet – han vil ha oss i tale. Bønn er konkret å sette ord på det vi bærer inni oss – av smerte, uro og vanskeligheter. Bønnen har flere divisjoner. Når vi kjenner oss oppløftet og glad kalles bønnen takksigelse, lovsang og lovprisning. Våre hjerter får lesset av seg en byrde. Salmisten David skjønner hvor nedbrytende det er med taushet: «Jeg var målløs og stille, jeg var taus til ingen nytte. Min smerte ble verre. Ilden flammet opp mens jeg stønnet».

David valgte i taushet å legge lokk over sin smerte, og trykket økte. Heldigvis stakk han hull på verkebyllen i sitt indre.

Terje Berg - Pastor i Salen, Halden.

David valgte i taushet å legge lokk over sin smerte, og trykket økte. Heldigvis stakk han hull på verkebyllen i sitt indre. Han ventilerte ut ved konkret bekjennelse og påkalte Guds navn. Glede, velsignelse og overskudd vendte tilbake.

Som nevnt, også i relasjon til hverandre, vil taushet bygge murer og skape isolasjon. Også den amerikanske forfatteren John Willams setter søkelyset på dette problemet i romanen «Stoner», som nå om dagen lyser mot oss fra mange bokhandler. Williams belyser denne situasjonen ved å vise til parforhold.

Den unge begavede William Stoner møtte en dag forelskelsen ved et blikk av den smellvakre 20-åringen Edith. Det ble et blytungt første møte mellom dem. Hun pratet nesten ikke. «Edith var taus», sier Willams. Hun var uttrykksløs. Da føler Stoner seg klosset og ordene stotres fram: «Jeg sier klønete ting. Du må tilgi meg hvis jeg har gjort deg forlegen.» Så kommer den forferdelige setningen: «Til slutt ble de sittende i taushet.»  Hei, der ute! Venner, terapeuter, pastorer, kolleger – mennesker! Kan noen hjelpe dem?

Høflig taushet

Vi får høre at Ediths barndom var preget av kjølig formalitet, hun så aldri noen spontan kjærlighet mellom foreldrene. Hun var enebarn i et hjem preget av «høflig taushet». Dette må ikke forveksles med naturlig stillhet og ro som vi alle nyter til tider.

Han ble bedt hjem til Ediths foreldre som møtte ham med «kjølig høflighet». Mens Edith en stund forsvant inn på pikerommet ble Stoner sittende med foreldrene i en indirekte og langsom samtale, «avbrutt av lange perioder med taushet». Hjelpe meg – mange hadde blitt gale og aldri kommet tilbake. Dette måtte føles tvers igjennom pinlig. Stoner måtte da være dønn forelsket som klarte å stå i dette! Personene i denne romanen blir stive, formelle, usikre og kommer med få ord med anstrengte stemmer. «Praten fortsatte, men med lange perioder med taushet». Selv under bryllupsfesten var Edith taus. «Ansiktet hennes var som en maske, uttrykksløst og hvitt.» Stakkars brudgom, tenker jeg – tålte forelskelsen dette? «Etter en måned skjønte han at ekteskapet var en fiasko.»

Kjærligheten blomstrer mest i åpenhet – i hjem og i menighet. Vi kjenner trygghet, tillit og bygger et miljø med høy trivselsfaktur.

Ha en åpen og god helg!

kommentarer