Den velsignede Samtalen

Margareta Magnus (67) fikk troen inn med morsmelken og hele verden som kall.

 

FOTO: Matunda Bigirimana

– Hei, smiler Margareta Magnus strålende og deler ut en hjertelig klem.

Årets Oase-stevne i Fredrikstad går mot avslutning, og på en stor gressplen i nærheten av teltene treffer vi den blide, energiske forkynneren og misjonæren, som i en årrekke har stått sammen med ektemannen

Alv Magnus i ledelsen av Ungdom i Oppdrag i Norge. Det er første gang hun taler på Oase. Invitasjon fikk hun også i fjor, men hadde ikke mulighet før i år. Hun er begeistret over stevnet.

– Det har vært spennende og inspirerende å være her, jeg tenkte faktisk at dette kunne jo vært et pinsestevne!

Det er jo Alv som har vært lederen, men jeg har støttet ham 100 prosent.

Gitt til Gud

Selv er Margareta oppvokst i den svenske pinsemenigheten Smyrna i Gøteborg, en forsamling som hennes besteforeldre på farsiden var med å starte i sin tid. Livet hennes ble tidlig lagt i Guds hender.

– Det første mor og far gjorde da jeg og søsknene mine ble født, var å løfte oss framfor Gud og si: «Takk Gud for denne gaven. Vi gir dette barnet tilbake til deg. Bruk det hvor enn du vil, det er ditt barn.» Og Gud tok oss alle sammen og gjorde misjonærer av oss, ler Margareta.

Troen fikk hun inn med morsmelken, og fra hun var to år var hun med sin far på søndagsskolen i Smyrna, der han ledet søndagsskolearbeidet med rundt 400 barn, og dessuten også fungerte som eldste og vaktmester.

– Jeg levde først på mors og fars tro, men på en sommerleir da jeg var 11 år gammel, utfordret forkynneren oss til å ta imot Jesus personlig, forteller Margareta.

Etter møtet ble hun og de andre jentene på leiren liggende å prate og fnise inne på jenterommet, helt til en av lederne kom og hysjet på dem.

– Da ropte en til ham: Jeg vil bli frelst! Og straks etter ropte en annen: «Det vil jeg også!» Til slutt var vi ni jenter som ville bli frelst, og lederne gikk rundt til oss alle der vi lå i køyesengene og ba frelsesbønnen med oss.

Vi eier ingen.

Ung misjonær

At Gud hadde lagt et misjonskall på hjertet hennes, ble tidlig avklart.

– Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men hver gang jeg hørte om misjon, fikk jeg hjertebank. Jeg visste at det var for meg, sier hun.

Allerede som 13-åring ble hun med i en gruppe fra menigheten som reiste rundt til fengsler og eldrehjem for å dele evangeliet.

– Det var en utrolig god læringsprosess, for lederen utfordret oss alle til å finne et bibelvers som vi kunne si noe om. Dermed måtte vi jo søke Gud for å få noe å si til de gamle eller til fangene.

Etter hvert begynte ungdomsgruppa også å besøke land i Europa der de holdt gatemøter, besøkte menigheter og fikk se mennesker komme til tro på Jesus. Det var bare én ting som frustrerte ungjenta.

– På den tiden var det vanlig at man fikk et misjonærkall til ett bestemt land, men jeg hadde ikke fått noe land, sier Margareta.

Så en høstkveld, under et møte i Smyrna der elevene ved bibelskolen deltok, ga Gud henne et etterlengtet svar.

– Jeg var frustrert fordi jeg visste at Gud hadde kalt meg til misjon, men jeg hadde ikke fått et land.

  • Les hele portrettet med UIO-legenden Margareta Magnus. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg