Enhet uten enighet og likhet Disippel
Det er fristende og mye enklere å søke sammen med mennesker som minner om deg selv.

 

Gud er suverent kreativ, og jeg fascineres ofte av hvordan han har formet premissene for sitt rikes fremvekst, for sunnhet og modenhet i menigheten.

Han har skapt oss «på skremmende underfullt vis», som individer med unike sammensetninger av gaver og evner.

Han har gjort det slik at vi alle kan bli bra i oss selv, men vi blir best i fellesskap med Gud, og med andre unikt sammensatte mennesker.

I møte med andres tanker og meninger, formes mitt liv, og tilføres deler av andre som jeg ikke bærer i meg selv.

Vi slutter å invitere annerledes tenkende.

Men det er så fristende, og føles så mye enklere, å søke sammen med andre mennesker som tenker menighet på samme måte som vi gjør selv, eller som utelukkende bygger opp under den visjonen vi har.

Er dette feil? Nei, med mindre konsekvensen av denne måten å tenke, lede og bygge menighet på, blir at vi slutter å invitere annerledes tenkende og talende mennesker i våre lederskap og til å betjene fra våre plattformer.

Hvis frykten for at noen skal komme og forstyrre vårt bilde av Guds rike, eller utfordre vår måte å bygge menighet på, gjør at vi heller unngår det, da tror jeg det er både feil, og usunt.

Moden kropp

Rammene for utvikling og framvekst av enhet, sunnhet og modenhet er jo satt i en kontekst av nettopp mangfold og ulikhet, ikke ensartethet, likhet og enighet.

Gud ga de femfoldige tjenestegavene til menigheten, fem ulike fasetter av seg selv, ikke alle gitt til én, men delt mellom flere.
For at menigheten skal kunne vokse opp til modenhet, og nå fram til enhet i troen, må de troende utrustes gjennom alle disse ulike gavene. Prosessen vi må leve i for å klare å ta imot og anerkjenne Guds tale til oss gjennom så ulike mennesker, skaper ydmykhet og enhet, mellom oss og i våre menigheter.

Da vil vi kunne se en Kristi kropp som reiser seg i modenhet, og rommer hele Kristi fylde.

Sann enhet finnes kun der det er mangfold.

Ingen av disse tjenestene alene kan føre en menighet til den fylden av Kristus vi alle lengter etter å se. Det er umulig, for Gud har gjort oss avhengig av å leve sammen og tjene sammen, ved å ære og anerkjenne ulikhetene av Ham som vi bærer i våre liv.
Man kan lett tenke at det skaper en sterk enhet innad i menigheten, hvis man er ensartet i tankegang, målsetning og uttrykksform, men det er et bedrag.
Sann enhet finnes kun der det er mangfold, som krever en overgivelse, først til Gud, så til hverandre. «Enhet» som eksisterer innenfor rammen av likt syn og oppfatning, er ikke mer enn enighet og likhet. Det er en skjør enhet, som rystes og lett kan splittes, så fort betydelige ulikheter og uenigheter oppstår.

Usunt med kun hyrder

Det er en misforståelse at evangelisten bare skal inspirere og utruste de andre menneskene i menigheten som også liker og anerkjenner denne evangelistens uttrykksform.

Det er ikke riktig at profetisk og skarp forkynnelse som skjærer inn til beinet skal forbeholdes de som selv kjenner seg tiltrukket av dette. Det blir også ubalansert og usunt hvis en menighet kun betjenes av hyrder, år etter år.

Likevel ser vi at det er utrolig vanskelig og utfordrende for menigheter i Norge i dag å omfavne og framelske alle tjenestegavene. Vis meg en menighet som på en sterk måte inkluderer både hyrden, evangelisten, læreren og profeten og som også anerkjenner apostelembetet.

Det finnes viktige nøkler til å bryte igjennom i dagens samfunn, i våre byer og vår nasjon, og én av disse er at vi må gjenkjenne og anerkjenne Gud i hverandre på en sterkere måte.

En god leder er ikke en som klarer å «forsvare» visjonen.

Vi må alle være tro mot de gudgitte visjonene og kallene Gud har lagt på våre liv og menigheter, men vi må også i mye større grad implementere ulikhetene, gavene og tjenestene på en sterk måte i våre menigheters ledelse og på plattformene våre. Våge å slippe til de som er ulik oss, som ser, sier og bringer til bordet noe annet enn vi gjør selv. Gi plass til alle tjenestegavene til å virke slik at menigheten faktisk kan bli utrustet til alt den er kalt til å være.

En god leder er ikke en som klarer å «forsvare» visjonen mot alle utfordrende framstøt, men en som klarer å inkludere mangfoldet og gi rom for vekst, utvikling og ulikheter, og likevel være tro mot visjonen.

Ydmyke oss for hverandre

I Esekiel 37 taler profeten til beina i dalen om at de skal komme sammen og at det skal komme kjøtt på – og ånd i – dem.

Ti kapitler senere beskriver han hvordan elven som renner fra Guds trone fosser gjennom landskapet, og det blir liv og legedom overalt hvor den beveger seg. Esekiel 37 kommer før kapittel 47. Kan det være slik at Gud ønsker at de spredte beina i dalen skal samles og bli til en enhet, et legeme og reise seg full av liv og at disse beina representerer de ulike tjenestegavene og uttrykksformene vi har?

Vil vi kunne se noe vi aldri hittil i historien har sett hvis vi våger og ydmyke oss for Gud og det han har lagt ned i våre egne brødre og søstre?

Underordne oss hverandre

Kan jeg våge å tro at også det som er utenfor rammen av mine preferanser kan være skapt av Gud og gitt til meg for at jeg skal bli mer hel, mer lik Jesus? For det er vel ingen av oss som tror at vår måte å si og gjøre ting på er det eneste vår suverent kreative Gud har for denne tiden?

Vil vi kunne se menighetene, byene og landet vårt våkne til liv gjennom en strøm av herlighet som kommer fra Guds trone, en strøm som ikke er eller ser ut som «det ene eller det andre uttrykket» men som fordi vi har ydmyket oss under hverandre og elsker hverandre på tross av ulikheter, har en slik kraft i seg at folk i verden blir overbevist om at Gud finnes og lever iblant oss?

Thomas Johannessen
Lederskapsmedlem og forkynner
i Filadelfia, Arendal

kommentarer