Reportasjen
Vi var gjengen som skulle redde verden. Ikke alt gikk etter planen.

 

Det er rart å tenke på at det er ti år siden. Det var første skoledag. Vi sto i ring i det lille, slitte klasserommet og skulle lære hverandres navn. Ørjan. Sandra. Johannes. Maria. Det satt langt inne.

Noen navn var vanskeligere å lære enn andre, men etter en tid var alle på plass. Det hjalp med rebusløpet første skoledag i Oslo. Staben delte oss inn i grupper, og jeg lærte å kjenne både byen jeg nettopp hadde flyttet til og menneskene jeg skulle forandre verden sammen med.

Når jeg nå ser bibelskoler, både her i byen og andre steder i landet, fylles opp av forventningsfulle elever som skal lære mer om både Gud og sitt eget gudsforhold, kan jeg ikke la være å tenke på min egen klasse på Filadelfia Bibelskole Oslo for ti år siden.

Vi var bibelskolegjengen 06/07.

Hvor ble vi egentlig av?

Da jeg flyttet hjem, begynte hverdagslivet.

Å miste troen

– Jeg husker vi snakket om det på slutten av skoleåret. Statistisk sett ville et par av oss i klassen miste troen, og jeg husker at jeg så meg rundt og lurte på hvem det kunne være.

Kompisen min snakker om et øyeblikk jeg husker godt, det må ha vært en av de aller siste skoledagene. Vi hadde oppsummert skoleåret. En av elevene gikk opp foran hele klassen, og ba oss huske på det vi hadde opplevd – for noen av oss kunne komme til å miste troen.

– Men jeg tenkte ikke på meg selv i det hele tatt.

– Du ante ingenting?

– Nei, absolutt ikke. Min tro på Gud var like sterk som gravitasjonen. Det var like virkelig for meg som det jeg ser fysisk rundt meg, sier han.

Det er lenge siden vi har pratet skikkelig sammen, jeg og min nå ateistiske venn. Etter bibelskoleåret ble vi spredd, naturlig nok. Han fortsatte å studere. Ble utsatt for ulike miljøer. Gjennom en lang prosess begynte han å stille stadig flere spørsmål rundt troen.

Mens han snakker om prosessen, sier han at han helst vil unngå å oppgi navn. Han vet at et valg om å forlate troen fortsatt vekker sterke følelser i nære relasjoner.

– Det begynte med at jeg tillot meg å være uenig i ting. Det med ærlighet så jeg på som en viktig egenskap, også i mitt forhold til Gud. Jeg kunne ikke bare lyve for meg selv. For eksempel temaet homofili. Jeg skjønte ikke at det kunne være galt, men det sto i Bibelen, så jeg aksepterte det. Men jeg tillot meg å være uenig.

Å være i et miljø der det var greit at kristne tenkte ulikt om ting, var nytt for meg.

Utfor stupet

Etter hvert var det mindre og mindre som hang på greip for ham.

– Men det tok lang tid før jeg innså at jeg ikke trodde på det her.

– Hvordan var den følelsen?

– Først var det fryktelig skremmende. Det er jo snakk om et helt annet verdensbilde. Gudsspørsmålet har vært det viktigste for meg gjennom hele livet, og det var det eneste som betydde noe. Når du etter hvert skjønner at du mister troen, blir det skremmende.

Han beskriver det som å bevege seg nærmere og nærmere kanten av en plattform.

–Det skal mye til for at du bare hopper fra den plattformen. I troen jeg hadde var konsekvensene av ikke å tro på Gud fatale, med helvete og Guds straff.

Men når du mister troen, mister du også troen på disse tingene. Og når helvete ikke lenger er logisk, blir du mer avslappet. Til slutt hoppet jeg fra den plattformen.

– Og det gikk greit?

– Tja. Det å uttale at jeg ikke var kristen, det var en skikkelig kneik. Det var ordentlig tøft. Skikkelig ille. Da kom det en periode der jeg ble usikker igjen. Men jo lengre tid som gikk, jo bedre gikk det.

Nåde som varte

Josva er en annen kompis fra bibelskoleåret, og han er fortsatt en av mine aller nærmeste venner. Han beveget seg også i en annen retning…

  • Les hele saken om journalist William Fuglsets bibelskolekull ti år etter. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer