De lidendes leder Samtalen
Hva gjør du når du får 800 middagsgjester og du ikke har mat å tilby? Det vet Stian Ludvigsen (44) alt om.

 

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: Matunda Bigirimana

– Ja takk, gjerne, svarer Stian, på forespørselen om en kaffekopp, og slår seg ned i en stol på gresset i nærheten av gården på Østerbo Evangeliesenter.

Det er midt i senterets landsstevne og kvelden før har Stian levert en lidenskapelig og trosfylt tale ut fra Peters vandring på vannet. Temaet er neppe tilfeldig valgt. Er det noe Stian vet mye om, er det vekslingen mellom å bli lamslått av bølgene og det å gå seirende på vannet, fordi Jesus alltid stiller opp.

Tomme hender

I fire år har Stian og hans kone og beste arbeidspartner, Hanne, vært bestyrere for Evangeliesenterets kontaktsenter i Osterhausgate i Oslo. Og hver uke er ekteparet like spent på å se hvor maten skal komme fra, slik at de kan få mette de mange hundre uteliggerne, narkomane og prostituerte som besøker senteret.

– Hele kontaktsenteret er et trosprosjekt, for vi har jo ingenting. Det er en frisk satsning fra Evangeliesenterets ledelse, for husk det, vi har ingen kommunal støtte, sier Stian.

– Hva gjør dere da, når dere ikke har noe å tilby?

– Det er det vi roper til Jesus om. Så sier jeg til Hanne «i dag går det ikke bra» og så sier hun «joda, det gjør det».

Stian lener seg fremover og ser over brillene.

– For å være ærlig kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har våknet på morgenen og tenkt at det vil gå bra. Alle andre ganger har jeg tenkt at i dag går det ikke. Peter så på bølgene og tvilte, og det gjør jeg også. Men jeg vasser til knærne og det går bra, og det er ikke min skyld, det er Jesus! Takket være Ham har vi ikke manglet noe hittil!

To tonn indrefilet

For mirakler skorter det ikke på ved kontaktsenteret i Oslo.

– For ikke så lenge siden sto vi der, som vanlig, uten mat å tilby og vi begynte å rope til Jesus. Så får vi vite at en transportbil med to tonn indrefilet hadde veltet og kjøttet kunne ikke lenger selges, så vi fikk alt sammen. Så vi er kanskje det eneste kontaktsenteret i Norge som bruker indrefilet i lapskausen, ikke fordi vi er fine på det, men fordi vi ikke har noe annet, ler han.

Vi er kanskje det eneste kontaktsenteret i Norge som bruker indrefilet i lapskausen, ikke fordi vi er fine på det, men fordi vi ikke har noe annet.

Stian Ludvigsen - Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo

Listen over hvordan Gud tilveiebringer mat til hovedstadens utslåtte er lang, og Stian kunne holdt på lenge for å fortelle om alle undrene.

Men miraklene begrenser seg ikke til mat. Hver uke, under senterets mandagsmøte, ser ekteparet Ludvigsen og deres omkring 60 frivillige medarbeidere, Guds kraft i aksjon.

– Vi ser mennesker frelst, helbredet og utfridd. Vi erfarer at personer kommer til oss med stoffet sitt og ber oss om å kaste det. Vi får kjøre dem inn på mottakene våre og se at de begynner nye liv med Jesus, sier Stian.

Enorm nød

Men side om side med Guds velsignelser og under, inntreffer også tragediene.

– Det er vanskelig å si hva som er mest utfordrende i dette arbeidet. Det er en enorm nød i Oslo, og hver uke dør mennesker av overdoser. Eldre damer sover på gata og vasker seg i sølepytter. Vi ser mødre som går trøstesløse opp og ned i horestrøket i Oslo, dag og natt, for å lete etter døtrene sine. Dette er alvor, og det synker inn over oss hver uke, når vi mister gutter og jenter som har vært hos oss og spist. Det er det verste, når vi mister dem, da kjenner jeg på maktesløshet.

– Hvordan håndterer du dette presset og alle skjebnene?

– Noen ganger er det veldig utfordrende, og jeg tror aldri man kan bli veldig profesjonell på dette. I dette arbeidet går sorger og gleder hånd i hånd, det er slik det er. Når det skjer noe bra, så er jeg glad for det, og når vi mister noen, så gråter jeg over dem. Jeg blir aldri profesjonell på å gå i begravelser.

Rusbakgrunn

Med tanke på Stians bakgrunn er det enda et Guds under at han står i det arbeidet han gjør i dag, for allerede i tenårene var han selv en rusmisbruker.

– Det var ikke noe i barndommen min som tilsa at jeg skulle begynne med rus. Det handlet mer om at jeg var på feil sted til feil tid og kom inn i en vennegjeng som drev med feil ting. Sånn tror jeg det er for mange, sier han.

Så en dag, da Stian var 20 år gammel, kom to gutter – Harald og Stig – og banket på døra der han bodde.

– De spurte om de kunne få komme inn og fortelle meg om Jesus. Det var første gang noen fortalte meg om Jesus, ikke bare som en historisk person, men som en person som lever i dag.

Ikke mange dager etter ble Hanne, som på den tiden var kjæresten hans, frelst.

  • Les om hvordan Stian Ludvigsen ble frelst og senere falt tilbake til avhengigheten: Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg