Pinsevenner har blitt etisk feige Disippel
Menigheter har blitt mer liberale overfor rusmidler mens myndigheter og samfunn har blitt mye mer offensive.

 

Andersen-KentNETT

FORFATTER: Kent Andersen, misjonær og forkynner.

«Jeg elsker å fortelle en 14-årig opprørsk gutt hvordan han bør oppføre seg.»

Dette fortalte en ufrelst lærer meg etter at jeg hadde brukt ti minutter av hennes tid på å tømme ut min frustrasjon over en klasse som var over gjennomsnittet bråkete. «Tenk hvilket privilegium det er at disse unge menneskene får høre om hva som er rett og galt, av meg?» fortsatte hun.Jeg fikk meg en veldig sunn tankevekker av min kollega den dagen.

KENT ANDERSEN: Den økumeniske spagat.

Feighet

Har vi blitt for feige, vi som er forkynnere og ledere i Pinsebevegelsen? Hvor mange av oss er det som kvier oss for å ta opp spørsmål om andres mangel på karakter og oppførsel, eller tvilsom teologi?

Om en forkynner i dag våger å si noe om at alkohol og menighetsliv ikke hører sammen, da er sannsynligheten stor for at han blir stemplet som mørkemann og moralist.

Samtidig har politikere og embedsmenn kjørt en radikal linje overfor rusmidler. Når helsedirektoratet prater om alkohol og røyk, da spares det ikke på kruttet for å overbevise nordmenn om at alkohol og tobakk dreper. For dette er et av de største samfunnsproblemene i Norge i dag.

Hundretusener av barn lider, ekteskap ødelegges og liv går til grunne. Men vi er tause. Av en eller annen mystisk grunn er det helt ok om en lege prater om dette, men skremmende og fordømmende om en pastor skulle finne på å si det samme. Vi har altså hatt en tid der menigheter har blitt liberale overfor rusmidler, mens myndigheter og samfunnet har blitt mye mer offensive.

Frykten for å støte og gjøre andre sure er ofte større enn frykten for at mine venners ekteskap er på vei til å ryke.

Seksualisering

Det er også tankevekkende at et av vårens store debattema har vært russens kvinnesyn og seksuelle overgrep. Denne debatten har vært ført av feminister, ikke bibellesende kristne.

Det var heller ikke bibelsprengte kristne som kjempet fram lovgivningen mot kjøp av sex. Burde ikke vi kristne stått på de samme barrikadene som feminister og sosialister når det gjelder seksualiseringen av samfunnet?

KENT ANDERSEN: Flyktninger, nei takk?

Formaning

Hvorfor har vi blitt så feige? Vi frykter mørkemannsstempelet. Derfor velger vi heller å prate om hvordan man kan føle seg bedre som menneske, enn å forklare hva Bibelen lærer om synd og omvendelse.

Etikk og moral er jo egentlig vårt fagområde, likevel er vi fraværende i debatten. For er ikke hovedoppgaven i misjonsbefalingen: «å lære dem å holde alt det jeg har befalt dere»? Når Paulus skriver sine brev er det dette som er målet: Å formane de som har feil lære, feil etikk og lever et umoralsk liv.  Formaningens tjeneste tilhører altså kjernen i en kristen lederoppgave. Likevel gjør vi det ikke.

Jeg har tatt meg selv mange ganger i å være altfor forsiktig.

Frykt for å støte

«Hvorfor gjorde dere ingen ting?», spurte en voksen kvinne meg. «Dere visste jo at pappa drakk.»

Eller som en ung mann sa til meg: «Hvorfor lot de pappa lede møter, han slo både mamma og oss før vi dro på møte?»

Jeg har tatt meg selv mange ganger i å være altfor forsiktig overfor personer med usunn lære og dårlig folkeskikk. Frykten for å støte og gjøre andre sure er ofte større enn frykten for at mine venners ekteskap er på vei til å ryke, eller at min bror drikker, eller at barn blir ille behandlet i sine hjem. Vi er muligens mer opptatt av å bli godt likt, enn å gjøre og tale sant.

Når signalene har vært mange, og vi ikke har handlet, da har vi som ledere blitt medskyldige. Det er nemlig ikke å vise respekt for privatlivets integritet å fortrenge alle signaler på at ens bror er på vei å falle.

Når noe skurrer bør vi heller spørre: Drikker du vin hver kveld? Hvordan går det egentlig med ekteskapet? Hvor mye penger spiller du bort hver måned?

Når jeg selv har blitt stilt denne typen spørsmål, da er det ubehagelig, avslørende og om jeg ikke gir det rette svaret, veldig flaut. Men det er denne typen spørsmål som har reddet mitt liv.

Det er misforstått respekt for privatlivets integritet.

Ansvar

Vi har altså som ledere et ansvar, også ved å konfrontere og få fram i lyset det som ikke er sunt, både i menigheten og ellers i samfunnet. Noen ganger er det faktisk veldig berettiget å peke på flisen i sin brors øye.

Våger du å gjøre det, kan du redde hans liv.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg