Tid for en prat Leder
Alle kjærlighetsrelasjoner trenger den gode samtalen. Den norske pinsefamilien er intet unntak.

 

Når jeg blir for komfortabel og bedagelig i mitt åndelige liv, er  biografier om Frans av Assisi alltid god medisin. Lite er mer inspirerende og utfordrende enn historien om denne livfulle italienerens radikale omvendelse til Gud, og hans altomfattende overgivelse. Ekkoet fra den dramatiske omvendelsen i fjellbyen Assisi lyder den dag i dag gjennom livene til titusenvis av fransiskanere verden over.

Men Frans var ikke bare en lidenskapelig evangelist og en høvding i bønn, han var også en stor leder. I den danske forfatteren Johannes Jørgensens biografi, fortelles det med stor innsikt om hvordan Frans ledet den ildfulle vekkelsesbevegelsen som tross motstand og latterliggjøring, spredte seg som ild i tørt gress utover 1200-tallet.

Medias kritiske søkelys på enkeltmenigheter og organisasjoner har kostet dyrt.

Det fortelles fra brødrenes årlige samlinger, at de alle kom sammen på Umbria-sletten utenfor Assisi fra hver sine misjonsområder, til dager i bønn og fellesskap. Uten unntak var det de brødrene som hadde hatt det tøffest og de som kom hjem med de minst seiersrike rapportene, som ble omsluttet med mest omsorg. De fikk mest mat og best overnattingsplass, de fikk mest oppmuntring og mest forbønn. Det var jo de som trengte det mest.

Denne våren har vært tung for mange i vår bevegelse. På Hamar har Filadelfia-menigheten, drevet av de beste intensjoner, tapt mye penger, entusiasme og samhold på et mislykket bygge-prosjekt. Mange steder, som for eksempel i Bjugn, kjemper menigheter en beinhard kamp mot nedleggelse. Gjennom hele dette halvåret har medias kritiske søkelys på enkeltmenigheter og organisasjoner i vår bevegelse krevd mye av mange. Og for mange av våre lesere har det vært krevende at debatten om homofili og bibelsyn har krøpet så nær som den har gjort denne våren, gjennom tidligere pastor i Tromsø, Thomas Erlandsens, utspill, der han bifaller vigsel av homofile.

For noen er det dramatisk, for andre bare krevende.

For noen er det dramatisk, for andre bare krevende.

Gitt den norske pinsebevegelsens selvstendighetsmodell er det naturlig at vi ved våre nasjonale sammenkomster bruker mye tid til å inspirere hverandre til å nå vår felles visjon, og til å løfte fram arbeider som lykkes i dette.Men skal samholdet i bevegelsen holdes intakt, og skal de som ligger nede oppleve reell støtte i dette fellesskapet, vil det trenges fora der vi ikke bare feirer og inspirerer, men også deler ærlig, snakker ut, trøster og betjener hverandre.

Disse foraene finnes til en viss grad i dag, men da gjerne for et fåtall ledere. Kanskje vil vi på sikt bygge en sterkere bevegelse om vi med stor bevissthet og besluttsomhet finner rom for de gode, åpne samtalene, og også følger i Frans sine fotspor og bruker en større del av vår tid sammen til å løfte fram, oppmuntre og betjene de som har kjent på smerte i tjenesten, og som har  løftet tungt over tid, uten å se store synlige resultater.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg