Jeg er så lei av kirka Nærbildet
Konflikter herjer sier fortvilet leser.

 

SPØRSMÅL:

Jeg er en eldre, men livlig kvinne i en menighet der medlemmene – i tiden etter at pastoren sluttet – har vært uenige om retningen for veien videre. Det gjelder kandidater til ny pastor, men også hvilket uttrykk menigheten skal ha, hva som skal være vårt satsingsområde, og om vi virkelig vil bruke pengemidlene våre på lydutstyr i stedet for å formidle evangeliet. Eldsterådet har kommet fram til en beslutning, men jeg og mange med meg er uenige i veivalget.

Dette tærer på. Det siste året har vært preget av konflikter og rent fram krangling, og jeg kjenner at menigheten gjør meg sliten. Jeg gruer meg rett og slett til hvert eneste søndagsmøte. Ja, selv bibellesingen gjør meg sliten for tiden. Jeg vet jo at menigheten er Jesu kropp, men jeg vet ikke om jeg ønsker å være en del av den.

Hvordan skal jeg klare å opprettholde et varmt kristenliv?

Jeg gruer meg rett og slett til hvert eneste søndagsmøte.

SVAR:

Landrø

SVARER: Marit Landrø, jobber som forkynner og terapeut.

Når dette hjertesukket fra deg kom, var jeg usikker på om jeg ville være den rette til å svare deg, rett og slett fordi jeg på flere punkt kjente meg så igjen i det som du strever med. Så hva gjør vi da, vi som kanskje tenker annerledes rundt givertjenesten enn det som ofte tenkes i dag? Dessuten vet vi at temaet «lyd og lydanlegg» ikke akkurat er av det mest samlende, det heller. Det har dere i fullt monn erfart allerede.

Eldsterådet har sikkert hatt alt dette i tankene, men altså landet på et valg som du, og mange med deg, opplever som trist. Det kan jeg forstå.

De har gjort et veivalg, sier du, et veivalg som mange av dere er uenige i. Avgjørelser ble tatt til tross for at dere sa klart ifra at dere var uenige. Altså ble dere ikke hørt. Ikke hørt, og ikke sett, var kanskje opplevelsen. Så kommer tristheten og sinnet og krangelen. Og etter hvert et klima som gjør det lite fristende å være med i dette fellesskapet. Omtrent sånn beskriver du situasjonen. Og jeg forstår deg.

Endring er krevende. Men endring er også nødvendig.

Endring er krevende

Samtidig sier jeg til meg selv, og nå til deg: Eldsterådet har sikkert en utfordring og et stort ønske om å nå fram til de yngre generasjonene og er på leting etter både språk og uttrykk som kan kommunisere best mulig til dagens unge og mellomgenerasjonen. Da kan det nok hende at noen av oss eldre kan kjenne oss litt parkert på sidelinja, men det må vi tåle, tenker jeg.

Som en eldre, moden kristen ser jeg på min tjeneste i dag som todelt: Jeg skal støtte opp om, og be for, de som er satt til å lede menigheten, også når jeg ikke alltid er enig i avgjørelsene som blir tatt. Dernest skal jeg oppmuntre og heie på generasjonene som kommer etter meg. Dette øver jeg meg på, for jeg synes iblant at begge deler kan være krevende, særlig når jeg ønsker at hele hjertet skal være med.

Det er vel knapt noen generasjon som har opplevd så mye endring på så kort tid, som vår.

Endring er krevende. Men endring er også nødvendig.

En vis mann sa det slik når han ville presisere at det er viktig at vi vet forskjellen på innhold og innpakning/presentasjon: «Hvis du tviholder på gammel innpakning, vil du til slutt ha endret innholdet. Men hvis det er viktig for deg at innholdet blir bevart og overlevert, må du hele tiden være villig til å endre innpakningen/presentasjonen.» Gjett om jeg trenger å øve meg på akkurat dette!

Din første og viktigste lojalitet står til Jesus.

Så til det siste: Ny pastor

Nå vokser ikke pastorer på trær, og jeg vet at mange vegrer seg for å gå inn i en forpliktende lederstilling. I sjelesorg-rommet har jeg mer enn én gang hørt ledere si: «Det kjennes nesten som om jeg har like mange arbeidsgivere som det er medlemmer i menigheten, for alle mener noe om hvordan jeg skal lede denne menigheten.»

Ingen pastor kan tilfredsstille alles ønsker og behov. Men alle kan være med og bidra til et klima der pastoren kan kjenne seg trygg og verdsatt. Her tror jeg du, og mange med deg, kan være med i bønn om at Gud som kjenner hjertene, kan finne den personen som menigheten trenger akkurat nå.
Husk at gjetergutten David var ikke akkurat den som verken faren eller profeten tenkte på som noe førstevalg. Heller ikke David var perfekt, men han fikk likevel den attesten at han var ’mannen etter Guds hjerte’, og det var han som ble salvet og innsatt som konge for folket.

Og til slutt: Ditt hjerte

Din første og viktigste lojalitet står til Jesus. Mennesker skuffer, og du kan være skuffet over deg sjøl. Men Jesus skuffer aldri. Det bibelordet jeg oftest siterer, er dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet går ut fra det.» La hjerteforholdet til Jesus prege bibellesningen din, og du får en ny bibel.

 

kommentarer