En mislykket kristen Nærbildet

Ungdomsleder (27) sliter med fristelser, og brannen for evangeliet er ikke den samme.

 

SPØRSMÅL:

Hei, KS!

Jeg er en kristen leder i en norsk pinsemenighet. I tillegg til deltidsstudier har jeg medansvar for ungdomsarbeidet og er aktiv i menigheten.

Dessverre føler jeg meg ofte ikke verdig. Jeg skal jo være et forbilde. Jeg underviser om evangeliet, kristenlivet, integritet og alt det andre. Samtidig ser jeg jevnlig ting på internett jeg ikke burde. Jeg liker også å drikke alkohol litt mer enn jeg burde. Jeg klarer ikke å be og lese Bibelen så ofte som jeg gjorde i mine radikale tenår. Jeg synes ikke jeg lengter etter Guds nærvær slik jeg gjorde og burde. Samtidig tror jeg på livets to utveier, og jeg er opptatt av at folk må bli frelst.

Jeg lurer, når er jeg verdig til å fortsette som leder, og når bør jeg gå av? Når bør jeg si ifra til mine ledere? Jeg skjønner nemlig ikke helt dette med å «leve i synd» kontra «falle i synd». Jeg ber jo om tilgivelse, i hvert fall nå og da. Men etter hvert har noe av synden i livet mitt blitt ganske regelmessig. Er jeg rett og slett ferdig som kristen? Uansett er jeg langt unna noe forbilde.

Mann (27)

Jeg ber jo om tilgivelse, i hvert fall nå og da.

SVAR:

John Arve Lunde, Familiekirken

SVARER: John Arve Lunde, terapeut og pastor i Familiekirken, Sandnes

Kjære kristne ungdomsleder.Du reiser mange spørsmål som hvert enkelt krever noe mer tid og plass å gi svar på enn jeg har mulighet til her.

Tidspress. Skyld. Hvordan være et forbilde. Hva prioriterer jeg tid på. Bibelens syn på rusmidler. Hvordan leve i en tettere gudsrelasjon. Falle i synd og leve i synd.

Jeg velger å belyse spesielt én ting som gjør at en del andre vanskelige spørsmål kan falle på plass i livet ditt. Leser du Bibelen, vil du se gjentatte historier der Gud utvelger og bruker helt ordinære mennesker. Med svakheter og store utfordringer. Ledere i Bibelen utvikles gjennom prosesser. Gjennom å avsløre og erkjenne. Gjennom å prøve og feile vokser de i gaven Gud har lagt ned.

Altfor mange kristne ledere lytter til skammen.

Den største utfordringen du og andre ledere har midt i en erkjennelse av utilstrekkelighet, er spørsmålet du avslutter med: «Er jeg ferdig?»

Langt derifra.

Her er mitt hovedanliggende som svar på spørsmålet ditt. Altfor mange kristne ledere lytter til skammen! Vi har en idé om at sårbarhet og svakhet er det samme. Men sannheten er ofte den motsatte. Som du beskriver fylles hverdagen vår med situasjoner av smerte, stress og konflikter. Å gi rom for sårbarhet er ikke det samme som at du behandler dette dårlig.

Det er en kobling mellom sårbarhet og endring.

Så mye i menighetsliv handler om tre tema: Framgang, kreativitet og endring. Men leser du Bibelen vil du se at sårbarhet er en kuvøse for alt som handler om dette.

Å være kreativ er jo å skape noe som aldri har vært der før. Det innebærer sårbarhet. Å våge nye ting. Det er en kobling mellom sårbarhet og endring. Når vi våger å gi rom for sårbarheten innebærer det at vi ikke bare stenger av. Vi lærer oss viktige ting om selve livet. Det skaper ny retning.

Tusenvis av mennesker gjemmer seg på tilskuerbenken. De lever sitt liv gjennom andre.

Du reiser spørsmål som dypest sett handler om skam. Å prate om skam er utfordrende. Vi hater å gjøre feil, for bak feilene våre lurer skammen. For å unngå dette, kommer vi med «rette» svar. Men ingen bringer framskritt og innovativ kraft med seg, uten å gjøre feil.

Gud har gitt deg en arena, en plass der du må leve ditt liv. Tusenvis av mennesker gjemmer seg på tilskuerbenken. De lever sitt liv gjennom andre. De er redde for å mislykkes. Du er tross alt på ballen. Spring ditt løp! Ingen springer og blir god til det, uten å falle. Skrubbsår og plaster er ikke skammelig! Det er bevis på at du har løpt.

Når du tar på dørklinken, tenker du: «Skal jeg våge å gå inn der, inn den døren?» Da kommer skammen lurende. Skammen minner deg på alle dine svakheter. Skammen roper. Men vet du hvem som roper? Du! Skammen kjører to taper i hodet ditt: 1) Du er ikke god nok! 2) Hvem tror du at du er?

Skam er en epidemi i vår egen samtid. Langt inn i våre kristne sammenhenger.

Kjære gode ungdomsleder. Det du må forstå når det gjelder skam, er at det ikke handler om skyld. Skam er et fokus på selvet (meg). Mens skyld er et fokus på hvordan du skal oppføre deg. Skammen sier: «Jeg er mangelfull.» Skyld sier: «Jeg gjorde noe mangelfullt.»

Om du tenker høyt sammen med meg, vil det være enkelt for deg å si: «Sorry – jeg har gjort en feil.» Men utfordringen med skammen er at den sier: «Sorry – jeg er en feil.» Det er stor forskjell på dette.

Her er hva du trenger å vite: Skam er en epidemi i vår egen samtid. Langt inn i våre kristne sammenhenger. Om vi skal finne veien som ledere, men også som kristne, må vi få på plass to ting. For det første en dyp overbevisning om at Jesus Kristus bar skammen på seg for at vi skal slippe å bære den. For det andre, oppdage veien av empati. Det er nemlig motgiften til skam.

Hvis du putter skam i et glass, trenger den to ting for å vokse: 1) Hemmelighet. 2) Fordømmelse. Om du så slipper opp i glasset en stor dose med empati og tilgivelse, kan skammen ikke overleve.

Gud har brukt uperfekte ledere før deg.

Om du med frimodighet midt i dine utfordringer skal finne veien videre, så må motet til å være sårbar være kartet du styrer etter. Vi ønsker sårbarheten velkommen. Ærlige liv. Autentiske liv. Der vi slipper empatien til. Skammen er allerede gjort opp for. Gå ut og lev! Gå ut og led. Gud har brukt uperfekte ledere før deg.

 

kommentarer