Frelser de flinke Samtalen
Espen Gilsvik (35) studerer dagens ungdom. Han stiller diagnose og gir kur.

 

Inn på kontoret kommer Espen Gilsvik etter å ha nytt store deler av arbeidsdagen ute i solen. En medarbeidersamtale åpnet for den muligheten. 35-åringen fra Vassøy, en liten øy rett utenfor Stavanger sentrum, har nå ledet Ny Generasjon i ti år.

– Jeg husker selv hvor mye det betydde for meg å møte andre kristne på skolen. Jeg var en skapkristen til jeg så andre på min alder leve ut sin tro, sier han, men blir avbrutt av et stort gjesp.

– Beklager. Sola tar på, sier han og puster tungt i det tomme lokalet.

Alle ser ut til å ha gått for dagen, eller er ute på jobb-reise, i kontorlokalene til Ny Generasjon som de deler med PBU – Pinsebevegelsens barne- og ungdomsutvalg.

– Går man inn på det personlige kristenlivet i en slik samtale i en kristen organisasjon kontra DNB, for å ta et eksempel?

– Det spørs om Rune Bjerke spør: «Hvordan har du det i din sjel i dag?»

«Jeg vil ha mye gøy og mye Jesus.»

Gøy Jesus

– Kan du stille den type spørsmål?

– Akkurat spørsmålet blir litt karikert. Men jeg tror på å stille slike spørsmål, så lenge det er en tillit i bunn. Da har det kanskje like mye å si at vi er en liten organisasjon med få ansatte. Men jeg ønsker en tillitskultur. Derfor har vi en årlig medarbeidertur som ikke bare handler om langtidsplanlegging og visjon, men om å leke sammen, snakke sammen og bli kjent. På forrige tur var det flere som delte personlige, vanskelige ting som ikke hadde med Ny Generasjon direkte å gjøre. Det ser nok litt annerledes ut i en bank. Nå har jeg aldri jobbet i bank, så jeg vet jo egentlig ikke helt hva jeg snakker om, sier Espen og trekker på smilebåndet.

Jeg tenkte ikke mye på Gud.

– Er det noe du iscenesetter?

– Ikke direkte kanskje, men vi ønsker en åpenhetskultur. Jeg er opptatt av å danne et slikt miljø. Jeg vil ha mye gøy og mye Jesus. Det henger sammen.
Espen gjenforteller en historie hans far har fortalt om en kristen leir i barndommen. Faren og noen andre guttunger fikk tilsnakk da de snakket sammen under et møte. Lederen sa: «Vi er på leir for å lære om Jesus, ikke for å ha det gøy.»

– Det er så paradoksalt for meg. Det er helt annerledes enn det jeg tenker om livet med Jesus og hvordan jeg ønsker å ha det i Ny Generasjon.

– Skal virkelig misjon og kristenliv være gøy?

– Ja takk, men det betyr ikke at det ikke kan koste. Det betyr heller ikke at vi skal strekke oss utenfor det komfortable. Selv begynte jeg her i 40 prosent stilling, men jobbet mye mer enn det.

De alternative

Familien Gilsvik var annerledesfamilien på Vassøy. De var innflyttere og litt alternative. Faren jobbet med innvandrere i et internasjonalt hus som er opptatt av rasisme, integrering og ytringsfrihet. Moren var sykepleier og kunstmaler med eget atelier og galleri i en gammel sjøbod. Det var ganske uvanlige yrker på øya som lente seg tungt på det lokale rekemottaket.

Familien gikk sporadisk i statskirken.

– Jeg tenkte ikke mye på Gud. Alle var kristne i klassen bortsatt fra Trond, som valgte borgerlig konfirmasjon. Det var spesielt, husker jeg.

I klassen på 12 elever gikk et tvillingpar som var tydelige kristne fra en tydelig familie.

– Jeg hadde et behov for å distansere meg fra den kristentroen selv om de var kamerater, samtidig som jeg var med dem på noen leirer på sommeren.

Femminutters andakt kunne jeg overleve greit.

Espen har alltid vært idrettsinteressert, og har spilt fotball, basketball og volleyball. Han havnet derfor i KRIK-miljøet på ungdomsskolen.

– Det passet meg fint. Det var deilig å slippe presset fra organisert idrett. En femminutters andakt kunne jeg overleve greit. Altså, jeg var ikke anti det kristne, men det var uavklart, noe jeg skjøv framfor meg.

Det skulle endre seg. Espen ble dratt med på KRIK Action, en sommerleir i Bø i Telemark. Motivasjonen var dyktige trenere i sandvolleyball, én var landslagstrener. I tillegg var det masse jenter, sol og sommer.

– Her kommer vitnesbyrdet. Er du forberedt?

– Hehe. Ja, kom med det.

En kinkig situasjon

Espen gikk på møtene, mer eller mindre lystbetont. Musikken var et pluss, da. En langhåret gitarist hadde samme røde elgitar som Espen. Han stirret og observerte.

Etter et møte setter 15 år gamle Espen seg på første rad. Han har avtalt å vente på kameraten Egil der. Fra scenen hadde det blitt fortalt at om man ønsket forbønn og samtale, kunne man bli sittende. Det har ikke Espen fått med seg.

En leder kommer bort og spør: «Hei, kan jeg få be for deg?». Espen kikker seg frenetisk rundt etter Egil, mens han tenker hardt på hvordan han kan komme seg ut av denne situasjonen.

Med et sukk skjønner Espen at han ikke kommer seg unna knipen. Han er høflig oppdratt og vil ikke avvise mannen.

  • Les om den underlige frelsen, om Jesus til de flinke og «konkurransen» mellom Ny Generasjon og Studentlaget. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg