Tro mot sannhet i kjærlighet Disippel
Problemet er ikke at vi kristne har vært for bibelske, men for lite bibelske.

 

  • Magnus Nebdal, pastor og medlem av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe

Thomas Erlandsen har et innlegg på Korsets Seiers nettsider datert den 25. april hvor han argumenterer for at «et ja til homofilt samliv kan vise seg å være både konservativt og bibeltro».

Innlegget er langt og omfattende, og kan imøtegås på flere punkter. Noen av disse har Øyvind Gaarder Andersen allerede har pekt på. Jeg vil her begrense meg til en kritikk av et av hovedpremissene i innlegget, nemlig at Bibelen må leses i lys av det Erlandsen kaller for «selvutgivende kjærlighet».

Pliktetikk og «selvutgivende kjærlighet»

Utgangspunktet for Erlandsens argumentasjon er at han anser «konservative» og «bibeltro» kristnes tilnærming til etikk for å være utilstrekkelig.

Pliktetikk, altså at det finnes påbud og forbud, og henvisning til skapelsesordningen er ikke «bærekraftige» nok.

I stedet tilbys en tredje vei.

Guds hensikt da han skapte menneskene var at de skulle forvalte skaperverket og leve i fellesskap med hverandre. Vi kan bare forstå hvordan Gud vil vi skal gjøre dette ved å se på Jesus. Han uttømte seg selv da han ble menneske og gav seg selv til verden som et uttrykk for Guds kjærlighet. Erlandsen kaller dette «selvutgivende kjærlighet». Den handler om at vi er «ubetinget elsket av Gud» og i møte med den «forvandles vi litt etter litt, slik at vi begynner å elske vår neste…».

Han oppsummerer med å si:

Summen av Guds vilje er at vi elsker våre fiender og har barmhjertighet med de som hater oss, ja, hjelper de som vil oss vondt, ja, til og med hjelper de som står oss etter livet.

Det finnes en del bra i det Erlandsen skriver, men det svikter på flere svært viktige punkter.

Erlandens konklusjon

Derfor blir alt «som ikke har som formål å virkeliggjøre selvutgivende kjærlighet i våre relasjoner […] synd». Slik definert blir «selvutgivende kjærlighet» nøkkelen for å vurdere all menneskelig adferd. Med dette som bakteppe stiller Erlandsen nå spørsmålet om «det er noe med homofile livslange, trofaste og monogame samliv som ikke kan utvise selvutgivende kjærlighet?»

Han konkluderer med at verken erfaring eller forskning tilsier det og at man derfor «ikke kan kalle homofile samliv for synd».

Artikkelen fortsetter med å utbrodere og forsvare denne framgangsmåten, men for hensikten i mitt bidrag er det tilstrekkelig å stoppe her.

Endrer Bibelens etikk

Hva er problematisk med dette?

Burde ikke alle kristne være enige i at Guds kjærlighet er en «selvutgivende kjærlighet» og at vi alle er kalt til å leve med vår nestes beste for øye?

Følger det ikke da logisk at homofilt samliv er i tråd med Guds vilje, slik Erlandsen hevder?

Det finnes en del bra i det Erlandsen skriver, men det svikter på flere svært viktige punkter. Resultatet er at dette verken blir konservativ eller bibeltro teologi slik han selv påstår, men derimot enda et forsøk på omdefinere Bibelens etikk.

Når det er sagt må vi ikke glemme at Jesus lover at den som mister sitt liv, skal finne det.

Å elske Gud

Hvor svikter det?

I følge Jesus kan hele Bibelen summeres opp i to bud: du skal elske Gud og du skal elske din neste (Matt 22, 37ff), det såkalte dobbelte kjærlighetsbudet. I Erlandsens «selvutgivende kjærlighet» sies det ingenting om å elske Gud eller hva det betyr.

Dermed får hele resonnementet en slagside.

Det er menneskets opplevde behov som får definere hva det å vise kjærlighet betyr. Johannes gjør det imidlertid klart at å elske Gud bl. a. uttrykkes gjennom å holde hans bud (Joh 14, 15; 1 Joh 2, 2-5; 5, 3-4). Som Erlandsen selv poengterer finnes det tydelige bud som forbyr homoseksuell praksis i Bibelen.

Kjærlighet til Gud uttrykkes altså ved å avstå fra sex med en av samme kjønn. Noen vil finne det urimelig av Gud å kreve at mennesker ofrer seksuelt samliv med en person man elsker, for hans skyld. Men er det ikke nettopp det «selvutgivende kjærlighet» ville vært hvis den også var rettet mot Gud? Å ofre noe viktig i kjærlighet til ham? Jesus ord i evangeliene er fulle av slike oppfordringer (Mark 10, 21; Luk 14, 25).

Når det er sagt må vi ikke glemme at Jesus lover at den som mister sitt liv, skal finne det. Det Gud kaller oss til å ofre, kompenserer han for ved å gi oss seg selv. Å leve etter Guds bud er ikke bare rett, det er også godt for mennesket.

Fordi vi ikke er allvitende, men svært begrensede vesener.

Vi er begrensede vesener

Det bringer meg til mitt neste punkt. Paradigmet «selvutgivende kjærlighet» er problematisk også i forhold til vår neste.

Erlandsen forsøker i artikkelen å vise at hans resonnement ikke vil føre til utglidning i samlivsetikken og sier blant annet at «polygame ekteskap […] preges ofte av skjev maktbalanse og sjalusi [og har et] iboende hinder i å leve opp til Kristi eksempel om å leve i jevnbyrdige forhold.»

Men hva i all verden tilsier at tre personer ikke kan leve sammen i et jevnbyrdig forhold hvis de alle har «selvutgivende kjærlighet»?

Er det ikke for eksempel det Treenigheten er?

Er ikke «selvutgivende kjærlighet» mulig i alle slags konstellasjoner?

Erlandsen selv avviser ikke det helt, såfremt «noen kan vise [ham] erfaringer eller forskning som taler for noe annet».

Det å skulle utlede all etikk fra et slikt paradigme fører til at våre vurderinger må bygges på «erfaring», «forskning» og «innsamlet informasjon», og senere gjennomgå en prosess av personlig bedømming. Alle disse faktorene er variabler som nødvendigvis vil forandre seg avhengig av tilgjengelig informasjon og personlige resonnementer (ikke minst hva man helst vil skal være rett). Å handle ut fra «selvutgivende kjærlighet» blir dermed ofte til at man gjør det man mener er det beste. Problemet er at gode intensjoner ikke alltid gir gode resultater. «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner» heter det i ordtaket.

Det fører til forenkling, ubalanse og i verste fall vranglære.

Hvorfor er det sånn?

Fordi vi ikke er allvitende, men svært begrensede vesener. Mennesker er kompliserte skapninger og vi lever i en komplisert virkelighet hvor vi ikke har mulighet til å måle eller forutse alle konsekvensene av våre handlinger. Som kristne tror vi derimot på en allvitende og god Gud, som har god oversikt over dette.

Det er grunnleggende bibelsk tenkning at Gud i sin godhet og til vårt beste derfor har gitt oss bud (Sal 119:97-105). Jeg lar ikke min tre år gamle datter være ute alene til midnatt, selv om hun har lyst. Er det fordi jeg vil hemme hennes livsutfoldelse? Nei, det er fordi jeg vet noe hun ikke vet! Erlandsen tar feil i sin kritikk av klassisk protestantisk etikk ved å redusere den enten til pliktetikk, noe man må gjøre fordi det er rett, eller til ordninger fra Gud, som vi må gjøre fordi det er det beste for mennesket. Den bibelske etikken er mer mye mer omfattende og robust enn dette fordi den ikke har sitt grunnlag i et paradigme, men i Gud selv.

Klassisk kristen teologi har alltid fastholdt at Skriften er Guds selv-åpenbaring. Her blir Gud og hans gode vilje åpenbart gjennom et mangfold av uttrykksmåter, og med en bred forståelse av virkeligheten. Dermed kan kristen etikk fastholde at noen handlinger er rette eller gale i seg selv, uavhengig av motivasjoner. Det vil f. eks. være galt å skille seg, selv om ektefellene ikke elsker hverandre (Matt 19:6).

Samtidig kan den også favne det faktum at gode handlinger ikke er gode når de blir gjort med urene motiver (jfr. fariseerne). At Erlandsen påpeker at klassisk kristen etikk fører til etiske dilemmaer eller praktiseres inkonsekvent er ikke spesielt overbevisende. Det er jo sant om alle etiske systemer.

Forenkling, ubalanse og i verste fall vranglære

Min siste store innsigelse mot Erlandsens paradigme er at det nettopp er et paradigme. Kirkehistorien har vist oss at det aldri fungerer å tre et enkelt prinsipp over hele Bibelen og forsøke å forstå og måle alt ut i fra det.

Det fører til forenkling, ubalanse og i verste fall vranglære.

Man vil også komme på kant med både Bibelen og kirkens tradisjon, slik Erlandsen også gjør. Derfor blir han nødt til å ta grep for å gjøre Paulus irrelevant. Disse grepene har Øyvind Gaarder Andersen tilbakevist.

I tillegg argumenterer han for at kirken ikke er ufeilbarlig og at den har tatt feil i homofili-spørsmålet. Jeg tror alle kirkesamfunn som på en eller annen måte tilhører den protestantiske tradisjon ikke har noe problem i å følge ham der: Kirken har tatt feil flere ganger.

Men når den læren Erlandsen forfekter aldri noen gang i hele kirkens historie har vært ansett som rett lære, trengs det grundigere argumentasjon enn å henvise til forbudte seksuelle stillinger i Middelalderens kirke.

Vi har i mange tilfeller vært egenrettferdige fariseere

Sannheten og kjærlighet

Til slutt vil jeg gi min støtte til Erlandsens ankepunkt vedrørende all den smerte og avvisning homofile har blitt påført i kristne sammenhenger. Dette må vi som står for en klassisk bibelsk etikk ta innover oss.

Her har det uten tvil blitt begått synd. Jeg tror imidlertid ikke problemet er at vi har vært for bibelske, men for lite bibelske. Vi har i mange tilfeller vært egenrettferdige fariseere, som har fordømt andres synder og oversett vår egne. Vi har gjort en synd mye større og mer alvorlig enn alle andre, selv om vi egentlig tror at alle synder diskvalifiserer oss fra Guds herlighet. Vi har støtt vekk og avvist, i stedet for å elske, trøste og rettlede. Vi har glemt at Bibelen ikke først og fremst er en bok om etikk og moral, men om evangeliet, Guds gode nyheter om frelse til alle mennesker.

Hva er da veien videre?

Vi må gå den gode, gamle, smertefulle veien hvor vi er sannheten tro i kjærlighet.

 

kommentarer