Når skal kirken støte ut? Nærbildet
Ledere havner fort i en av to grøfter; unnfallenhet eller pekefinger, svarer John-Arve Lunde.

 

SPØRSMÅL:

Hei!

Det er en ting jeg har lurt på lenge.

Jeg går i en menighet som har lavterskelmøter som sin strategi. Menigheten er forsiktig med direkte forkynnelse, og undervisning om synd og omvendelse er sjelden vare.

I forsamlingen vår vet jeg at det finnes både samboende, og kjærester som har sex før ekteskapet. Jeg velger å tenke at de er underveis i en modningsprosess i troen.

Men det jeg lurer på, er når Paulus sine ord om å støte ut de som nekter å omvende seg fra sin skamløse adferd skal benyttes. Har disse Paulus-ordene i det hele tatt gyldighet i dag?

Jeg har ikke lyst til å støte ut noen, men jeg kjenner med uro på at vi «koser litt vel mye med synden».

Michelle R.

Jeg kjenner med uro på at vi koser litt vel mye med synden.

SVAR:

John Arve Lunde, Familiekirken

SVARER: John Arve Lunde, seniorpastor i Familiekirken og jobber i Livshjelpen.

Hei, Michelle.

Grunnleggende tror jeg at enhver menighet har som mål å nå nye mennesker med evangeliet. Det er vår befaling fra høyeste hold. Lavterskel er nydelig.

Over inngangspartiet til enhver kirke burde det stått: «Ingen perfekte har adgang.»  Jesus startet ikke samtalen med Sakkeus ved å gi ham en leksjon i hans synderegister. Han inviterte seg selv hjem og brøt med det alle rammer for hva som var akseptabelt.

Mennesker underveis i troen sin.

Sammenblanding

Vår utfordring og din refleksjon knyttes til at vi ofte blander «lavterskel» og nåde med en redsel for å bli pekefinger-kristne.

I en ny tid der mange bærer på både sår og sorg over lovisk forkynnelse, står vi i fare for å bytte det ut med en forkynnelse som ikke våger formaning. Bibelen er Guds inspirerte ord til oss, til rettledning, oppmuntring og formaning for at vi skal kunne leve gode liv. Ikke bare på det seksuelle området, men på alle områder i livet.

To tanker

Hva om vi klarer å holde to tanker i hodet samtidig. Her er Jesus vårt store forbilde. I møte med menneskers synd pekte han alltid på gjenopprettelse og frelse.

Samtidig var han tydelig: «Gå bort og synd ikke mer fra nå av.» Som du påpeker er mennesker underveis i troen sin. Vi forventer mindre av barn enn av voksne. Som kristne utfordrer Bibelen tydelig på å vokse i modenhet og hellighet i livene våre.

Det kristne fellesskapet bygges på nåde og raushet.

Skille arenaer

Jeg tror du har rett i at vi i redsel for å støte mennesker fra oss, gjør «lavterskel» om til en arena som ikke utfordrer på karakter og hellighet.

Her er hva jeg tror er nøkkelen:

Forkynn Ordet

Også det vi ikke helt liker.

Om våre følelser blir bestemmende i hva vi underviser, hopper vi over det mest utfordrende. La bibelteksten få virke. Samtidig kan det være smart å skille på arena. I Familiekirken har vi et ungdomsarbeid som minner mer om en fritidsklubb.

Uvillighet

Dette er en bevisst satsing for å nå de som vanligvis ikke går i en kirke. Hele rammen er sydd sammen for å skape en arena for relasjon og kontakt.
På denne arenaen holder vi ikke Bibelen opp som en rettesnor for livet. Men den dagen mennesker sier ja til Jesus, er Guds ord tydelig på at vi får ny sjef. Da må vi bevege dem over i en arena for oppfølging og disippelgjøring.

Paulus var tydelig på at vi ikke har noe med å peke finger til de som er utenfor. Men lavterskel blir meningsløst om vi ikke våger å tale klart om hva Bibelen sier om hvordan vi som kristne skal leve våre liv.

Du er sikkert enig med meg i at det kristne fellesskapet bygges på nåde og raushet.

Når Paulus taler om å støte ut, handler det om å ta et oppgjør med folk som ikke er villige til å omvende seg. Men om ikke Guds ord forkynnes klart, er det vanskelig for mennesker å vite hva de skal omvende seg fra. Vi må huske at nøkkelen, også til omvendelse, er Jesus Kristus.

Seniorledere havner fort i en av to grøfter; unnfallenhet eller pekefinger.

Balanse

Jeg tror at de fleste, ikke minst den yngre generasjon er på leting etter tydelighet i kjærlighet. Det skaper trygghet og sunnhet.

Utfordringen har vært at vi som seniorledere fort havner i en av to grøfter; unnfallenhet eller pekefinger. Trygge ledere, derimot, bygger rause broer til de som ennå ikke tror, kombinert med tydelighet og rammeverk for de som tror.

Ditt spørsmål rører ved noe av vår største utfordring i moderne menighetsliv: Balanse. Nåden er nydelig. Men samtidig oppdrar den oss til å leve hellige liv.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg