Avgått pinsepastor åpner for homofilt samliv Kristenliv
KOMMENTAR: Thomas Erlandsen opplever seg dypt konservativ og bibeltro, men støtter homofilt samliv.

 

  • Teolog Thomas Erlandsen var leder i Pinsebevegelsen i 14 år . Sommeren 2015 gikk han fra å være pastor i pinsekirken Filadelfia, Tromsø til undervisningsleder i Den norske kirke. 

Jeg er en av dem som ikke kjenner meg hjemme i den såkalte liberale fløyen, hva nå det betyr. På mange måter opplever jeg meg selv konservativ, uten at jeg er sikker på om de fleste vet hva det innebærer.

Likevel har jeg aldri tenkt at mitt syn på homofilt samliv gjør at jeg ikke tar Bibelens ord på alvor. Det er heller alvoret jeg møter Bibelen med som er en av hovedårsakene til at jeg står for at homofile kan leve i et kristent likekjønnet samliv. At kirkene kommer frem til ulike svar i dette spørsmålet, handler delvis om at vi leser og tolker Bibelens etiske forordninger på forskjellige måter.

Hva vi kommer frem til kan være legitimt og bibeltro, selv om vi ikke kommer frem til samme svar.

Denne teksten er ikke ute etter å få noen til å skifte mening i kirkens samlivsspørsmål, men et håp om at du som leser teksten kan få tillit til menneskers bibeltroskap og konservative verdier, selv om vi havner på hver vår side i dette spørsmålet. Den respekten må gå begge veier, selv om vi kan mene at våre trossøsken står på usikker grunn. Jeg tror at vi alle kristne ønsker å synligjøre Guds kjærlighet og sannhet i denne saken. La det ikke være noen tvil om det.

Derfor kommer jeg ikke til å si noe om homofiles ønske om å få barn.

Ved å sammenligne de ulike måtene vi tolker Bibelen på, håper jeg det kommer frem at et ja til homofilt samliv kan vise seg å være både konservativt og bibeltro. Jeg avslutter med en refleksjon over hva kirken kommuniserer til homofile og hva som ville fått meg til å skifte mening i denne saken. Jeg er ikke nøytral, men har trykket på å forsvare en bibeltroskap som ikke nødvendigvis sier nei til homofilt samliv. Teksten er ikke ment til å skulle uttømme temaet, men et grunnlag og utgangspunkt for videre samtale.

Det er svært viktig at noen belyser debattens grunnlag, selv om min kirke har gått langt forbi dette stadiet på årets kirkemøte. Derfor kommer jeg ikke til å si noe om homofiles ønske om å få barn. Det fører også lite med seg på det grunnleggende nivå å bruke begrepet homofilt ekteskap.

Bedre er det å bruke begrepet homofilt samliv i denne omgang. Årsaken til at jeg ikke vil gå inn på disse temaene i denne teksten, er fordi dette er tilleggsproblemstillinger som krever en egen behandling etter at vi har tatt den grunnleggende debatten. Om så skulle være at homofile samliv ikke kan kalles ekteskap eller at homofile ikke kan ha barn, så er ikke det relevante argumenter for å nekte homofile par livslange samliv. Disse tilleggsspørsmål fortjener å bli diskutert, men vi bør diskutere det første først – en diskusjon jeg opplever det norske kirkefolk i stor grad har hoppet over.

BAKGRUNN: Homodebatt vil nå pinse-Norge.

Bibelen som tydelige plikter

Bibelen er en bok med mange plikter. Plikter med regler av forbud og påbud – ”du skal” og ”du skal ikke”. Når vi står ovenfor ulike etiske dilemma, kan vi lete oss frem i Bibelen for å finne de aktuelle påbud og forbud. Det er én måte å gjøre det på.

Da vil vi finne bud i Det gamle testamentet som sier at menn som ligger med menn, er avskyelig (3. Mos 18,22; 20,13). Videre vil vi finne at Paulus også henviser til at menn som ligger med menn er et resultat av en verden som har vendt seg bort fra Gud og at det ikke er noe forskjell på om en mann ligger med en annen mann eller om en mann lar seg ligge med (Rom 1,27; 1. Kor 6,9). Vi kan også lese at Gud skapte mannen og kvinnen til å befolke jorden i rammen av et livslangt samliv, som et forbud mot at to av samme kjønn kan leve sammen (1. Mos,27-28;2,24). I så fall har vi tilsynelatende regler ”svart på hvit” og disse er Guds uforanderlige bud. Bud vi plikter å holde.

Jeg ville slått et slag for å lese Bibelens lære om samliv i lys av en skapelsesorden.

Kjønnspolaritet som skapelsesorden

Vi kan også lese Bibelen som en bok som forteller noe om hvordan vi er skapt til å leve sammen. Da vil vi henvise til at Gud skapte menneskene med to ulike kjønn og at det er i ulike kjønn vi skal leve i samliv.

Videre vil vi henvise til at Jesus bekrefter denne skapelsesordningen og at Paulus spiller videre på denne kjønnspolariteten, da han sammenlignet Kristus og kirken som brudgom og brud (1. Mos 1,27-28;2,24 jf. Jesu ord i Matt 19,4-6 og Paulus ́ ord Gal 5,21-33).

Jeg ville slått et slag for å lese Bibelens lære om samliv i lys av en skapelsesorden.

Det ville være mye bedre enn bare å følge plikter, ettersom tanken om en skapelsesorden gir en mer helhetlig forståelse av hvorfor homofilt samliv er feil. Da står vi ikke bare med enkle bud og plikter, men budene og pliktene faller da inn i et større bildet av hvorfor disse budene finnes der.

Disse to måtene å lese Bibelens forordninger på hva gjelder samliv har i stor grad blitt stående som de eneste alternativene, hvis kristne ønsker å ”ta Bibelen på alvor” eller om vi vil anse oss å være ”konservative”.

Jeg sier meg helt uenig i slike påstander og vil vise at Bibelen som etisk norm kan være mer bærekraftig enn hva som er beskrevet.

KORSETS SEIER: Karismatiske kristne verden over likestiller heterofilt og homofilt samliv.

Kenosis: et glemt begrep

Vi må naturligvis forholde oss til den grunnleggende skapelsesfortellingen, samt se hvordan Kristus bekrefter selve skapelsens mening.Ved skapelsen fremtrer det umiddelbart et oppdrag hvor menneskene har en hovedrolle å spille. Vi skal forvalte naturen, dyrene og hverandre. Kvinnen ble skapt som mannens like og jevnbyrdige, og de skulle være hverandres medhjelpere i forvaltningen.

Forvaltningen og fellesskapet er likevel uventet radikal. Jesus overrumpler oss med sitt liv.

Det eneste uttrykket jeg kjenner til som klarer å fange inn det Jesus viser oss, har kirken brukt fra begynnelsen, men det har i stor grad forsvunnet fra vårt moderne norske språk. Ordet finner vi som et verb i Bibelen: kenosis (Fil 2,7). På norsk: selvuttømmende kjærlighet eller selvutgivende kjærlighet. Vi kunne kalt det radikal – eller selvoppofrende nestekjærlighet, men fordi den radikale kjærligheten Jesus viser oss egentlig har sitt utgangspunkt i Guds selvgave til verden, så vil jeg bruke begrepet selvutgivende kjærlighet.

Jesu disipler foraktet sine nabofolk.

Jeg tror det er viktig å ta dette begrepet tilbake i det kristne språket, ettersom det bærer i seg den evangeliske nedstigningen Gud gjør for å møte oss; en nedstigning som gir seg selv på en måte der Gud uttømmer sin kjærlighet for oss mennesker og sin verden; en kjærlighet hvor Gud har fokus utover, bort fra seg selv og over på sine barn og sitt skaperverk som han ønsker å gi en kjærlighetsgave.

Selvutgivende kjærlighet handler om å være ubetinget elsket av Gud. Når vi gjentatte ganger i livet møter Guds ånd slik Jesus møtte mennesker, forvandles vi litt etter litt, slik at vi begynner å elske vår neste; å elske våre fiender; blir villige til å dø for å beskytte, ikke bare de som er glad i oss, men også de som misliker oss og hater oss; begynner konsekvent å vende det andre kinnet til og strekker oss litt ekstra for være gode mot de som er onde mot oss.

LEDER: Homofile og kirken.

Uventet radikal kjærlighet

Jesu disipler foraktet sine nabofolk, samaritanene, i den grad at de ønsket dem utslettet. De så gjerne for seg at Gud drepte alle samaritanene, gjennom å sende ild fra himmelen som kunne fortære dem (Luk 9,54).

Det må ha vært sjokkartet å høre hvordan Jesus litt senere omtaler en samaritan. Jesus sa seg enig i den lovkyndige mannen som mente at den moralske summen av loven og budene er å elske Gud og sin neste. Den lovkyndige fikk likevel behov for å spørre hvem hans neste egentlig var. Jesus responderer med å fortelle en fortelling om en samaritan som var barmhjertig mot en jøde!, (Luk 10,25-37).

Summen av Guds vilje er at vi elsker våre fiender og har barmhjertighet med de som hater oss, ja, hjelper de som vil oss vondt, ja, til og med hjelper de som står oss etter livet. Hvem kjenner ikke at slike ord vrenger seg i magen?

LES MER: Homofile i Hillsong: – Har vært åpne og ærlige.

Guds sannhet, rettferdighet og hellighet

Bare i lys av Jesu kjærlighet, den selvutgivende kjærligheten, kan vi begripe hva som er Guds sannhet, rettferdighet og hellighet.

En sannhet som ikke har sine røtter i selvutgivende kjærlighet, er ingen kristen sannhet; en rettferdighet som ikke har sine røtter i selvutgivende kjærlighet, er ingen kristen rettferdighet og heller ikke en hellighet som ikke har sine røtter i selvutgivende kjærlighet, kan kalles kristen hellighet.

Mangelen på Guds kjærlighet er vår synd.

Vi kommer til kort.

Våre relasjoner er som et åpent sår.

Vi kvier oss for å la Guds saltkraftige kjærlighet rense våre sår.

Vi kan derfor ikke leve opp til Guds rettferdighet, sannhet og hellighet. Våre liv må alltid preges av omvendelse og syndserkjennelse. I Guds kjærlighetslys ser vi vårt eget mørke, men i Guds kjærlighetslys ser vi også hva som kan helbrede våre sårede relasjoner. Kirken er som et sykehus hvor Gud helbreder oss og gir oss en ny måte å leve sammen på.

Kirken gir oss et formål: Å virkeliggjøre Jesu selvutgivende kjærlighetslivet på jorden. Bare slik kan vi etablere Guds rettferdighet, sannhet og hellighet på jorden. Alle tanker, holdninger og gjerninger som ikke har som formål å virkeliggjøre selvutgivende kjærlighet i våre relasjoner, er det vi med rette kaller synd.

Vårt sår er mangelen på Guds kjærlighet. Mangelen på Guds kjærlighet er vår synd.

LES MER: Matt (25) nekter å kalle seg «homo» fordi han er kristen

Mangler homofile par Guds kjærlighet?

På den måten jeg har utlagt her kan vi også lese Bibelen. Det er dypt konservativt. Det tar på alvor Jesu ord om hva som er den riktige måten å lese loven på. Det er en lesemåte som setter menneskelige relasjoner og alt det skapte i fokus for vår omsorg og barmhjertighet. En bibeltroskap på disse premisser kan møte etiske spørsmål med trygghet. En slik bibeltroskap  krever at vi tar kirkens tradisjon, erfaring og fornuft med i drøftingen av etiske spørsmål.

Vi trenger nå å spørre oss selv om det er noe med homofile livslange, trofaste og monogame samliv som ikke kan utvise selvutgivende kjærlighet?

Har vi erfaringer med at slike samliv går imot Guds rettferdighet, sannhet og hellighet, med røtter i Jesu selvutgivende kjærlighet?

Så langt jeg kjenner til, så har vi ikke masse erfaringer eller forskning som skulle tilsi at homofile på grunn av sine samliv har en lavere kvalitet enn heterofile ektepar. Hvis det ikke er noe med de homofiles samliv som skader forvaltingen av jorden eller hindrer at Guds rike blir synlig på jorden, men på lik linje med heterofile ekteskap kan virkeliggjøre Guds kjærlighet, ja, da sier det seg selv at jeg heller ikke kan kalle homofile samliv for synd.

Vårt standpunkt i denne saken har de siste hundre årene har ført til enorme lidelser.

Har kirken syndet mot homofile?

Hvis vi fremdeles skal stå for at homofilt samliv likevel er synd, så må det innebære en forståelse av at det ikke er nok å leve i selvutgivende kjærlighet. Det foreligger noen bud som vi bare må holde uansett.

Da er mitt spørsmål: Hvorfor det?

Er det ikke akkurat dette Jesus advarte mot da han sa: ”Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten”? (Mark 2,27). Betyr ikke disse ordene at budene er skapt til å tjene menneskenes ve og vel og at budene ikke må bli gjenstand for det motsatte? Vårt standpunkt i denne saken har de siste hundre årene har ført til enorme lidelser, nød og død for flere homofile.

Har vi da gjort budene viktigere enn menneskene?

Har kirkene feilet i å virkeliggjøre selvutgivende kjærlighet?

Hvordan skal vi forholde oss til Jesu ord: ”Det er ikke offer jeg vil ha, men barmhjertighet”, når det vi kristne i stor skala har klart er å gjøre er akkurat det: Å lage offer av homofile?

LES MER: Advarer afrikanske kirker som støtter homolover.

Uansett hvilke standpunkt vi har i denne saken, må vi bare konstatere at vi har gjort noe fryktelig galt. Det kan ikke være slik at det å følge Guds rettferdighet, sannhet og hellighet skal føre til så stor lidelse for én gruppe mennesker.

Å lese Bibelen som plikter er jo greit nok, helt til det ikke er så greit lenger.

Ulempen med å lese Bibelen som en bok med plikter

Men hvis det var så enkelt, hvorfor er ikke alle kristne enige om at homofilt samliv er greit? Jo, fordi vi leser etikk på forskjellig måte, slik jeg har skissert ovenfor. Grovt sett kan vi si at vi beveger oss mellom polene pliktetikk og dydsetikk.

Å lese Bibelen som plikter er jo greit nok, helt til det ikke er så greit lenger. For hvis vi skal bruke dette prinsippet, så må vi bruke det på alle bud som for eksempel ikke å lyve. For hva hadde vi gjort dersom vi sto i en situasjon hvor vi skjulte uskyldige mennesker fra voldelige forfølgere, og forfølgerne spurte oss hvor disse menneskene holdt til?

Skulle vi da følge påbudet: Du skal ikke lyve! Eller kommer det da inn et viktigere hensyn, som handler om å redde liv? Jeg håper at alle ville lyve i en slik situasjon.

Plikter med påbud og forbud er gode som regel, men noen ganger vil en konsekvent overholdelse av bud føre til død og elendighet.

Som oppegående mennesker reagerer vi dermed intuitivt og lyver så det renner av oss, hvis det står om å verne liv. Dermed har vi trukket inn at situasjoner også er medbestemmende i hvordan vi skal handle. I prinsippet har vi da beveget oss over i en situasjonsbestemt dydsetikk: Vi vil beskytte uskyldige fremfor å tale sant!

Forbudet mot homofilt samliv blir da ikke sett på som en plikt, men som en skaperorden.

Spørsmålet er om det er legitimt og sjonglere frem og tilbake mellom disse to polene, uten en sammenhengende begrunnelse for det? Jeg tenker at det ikke er greit.

Vi kan i hvert fall ikke ordinere og innsette prester og pastorer som er skilt og giftet seg igjen, men si nei til to av samme kjønn som ville dele hele livet sammen.

Når dette er sagt om pliktetikk og dydsetikk, er det viktig å si at de av oss som mener at sann forvaltning av jorden innebærer at samliv er reservert heterofile samliv, også orienterer seg dydsetisk. Altså ser man da kjønnspolaritet som en egen kristen sannhet. Forbudet mot homofilt samliv blir da ikke sett på som en plikt, men som en skaperorden som må til for å kunne leve i et sant kristent samliv.

LES MER: Bent (61) var homofil i 30 år. Så endret alt seg.

NT Wright, som jeg har stor respekt for, står for denne tolkningen.

NT Wright henviser til at Gud skapte menneskene med to ulike kjønn og at det er i ulike kjønn vi skal leve sammen. Videre henviser han til at Jesus bekrefter denne skapelsesordningen og at Paulus spiller videre på denne kjønnspolariteten, da han sammenlignet Kristus og kirken med en brudgom og brud (1. Mos 1,27-28;2,24 jf. Jesu ord i Matt 19,4-6 og Paulus´ ord Gal 5,21-33).

En slik påstand er det dårlig dekning for i Bibelen generelt.

Kan et påbud tolkes som et forbud?

Her må vi likevel være konsekvente og da lærer Bibelens oss også at Gud skapte mannen og kvinnen til å leve sammen i den hensikt å befolke jorden.

I så fall vil vi også måtte si at en av hovedhensiktene med mannen og kvinnen er at de skal leve i ekteskap for å få barn. En slik påstand er det dårlig dekning for i Bibelen generelt.

Vi kan ikke ta Bibelens tale om meningen med mannens og kvinnens foreningen som et forbud mot alle andre livsformer. Hvis denne tolkningen skal føres konsekvent, ville den ramme alle single som da ikke lever etter Guds skaperorden som mann og kvinne som skal befolke jorden. Ja, den rammer mest de som velger å leve i ekteskap, men som ikke kan få barn eller ikke vil ha barn.

Selv om Den katolske – og Den ortodokse kirke vil ha store betenkeligheter med å velsigne et par som ikke har tenkt å få barn, er det nesten ingen andre kirkesamfunn i Norge som har planlagte barnefødsler som et kriterium for ekteskapsinngåelse.

BAKERNE FRA OREGON: – Vi er ikke fiender av lesbiske og homofile.

Dessuten, hvis kjønnspolaritet skal være en kristen sannhet som ikke bare blir en ny plikt, må den kunne forsvares i lys av rammen av å leve i selvutgivende kjærlighet. Det kan jeg ikke se at det gjør. Kjønnspolaritet kommer liksom som en dyd ved siden av det overordnede. Dermed ligner den mistenkelig på en plikt eller et bud som bare skal overholdes for budets skyld.

En langt bedre tolkning av skapelsesberetningen og –fortellingen er å si at de relasjoner som motarbeider Guds skaperorden, er alle seksuelle handlinger og samliv som går på tvers av Jesu selvutgivende kjærligheten, og som med synlig effekt virker destruktivt på relasjoner mellom mennesker og menneskers relasjon til naturen.

Kan det da hende at Paulus ikke var kjent med dagens situasjon?

Hva da med Paulus?

Hvordan skal vi da forstå Paulus sitt kategoriske nei til homoseksuelle handlinger?

Ingen vil kalle det kontroversielt å si at Paulus` etiske forordninger tar utgangspunkt i hva Guds kjærlighet har gjort med oss mennesker og på det grunnlag trekker konsekvensene for hvordan vi skal leve.

Hvis det er slik at kristne homofile samliv vi drøfter i dagens kirkelige situasjon ikke har noen ting ved seg som hindrer dem i respondere på Guds kjærlighet, kan det da hende at Paulus ikke var kjent med dagens situasjon?

Hvis det ikke på noen måte er noe med de homofile samliv som setter dem tilbake i forhold til heterofile ektepar, hvorfor skulle da Paulus sette homofilt samliv i kategorier med svært alvorlige synder som er allmennmenneskelig akseptert som destruktivt for våre relasjoner?

Det gir ingen mening.

FRANKLIN GRAHAM: – Voldsomt angrep på vår frihet

Forskere er uenige om det fantes homofile samliv på bibelsk tid som er identiske med de vi har i våre kirker i dag. Dersom vi tror at Paulus orienterer seg ut ifra Guds uttømmende kjærlighetsgave til verden, kan jeg bare gå ut ifra at de homoseksuelle handlingene Paulus henvender seg til, er av en slik karakter at de helt tydelig og synlig bryter mot den selvutgivende kjærligheten.

Når vi leser hvilken situasjon Paulus setter homoseksuelle handlinger inn i, er det i hvert fall lite som tyder på at Paulus kjente til dagens situasjon av homofile par med kristen tro og kristne verdier. Av den enkle grunn at Paulus henvendte seg til første generasjons kristne, må vi gå ut ifra at Paulus ikke henvendte seg til trofaste homofile kirkegjengere som har vokst opp i den kristne tro.

Når dette er sagt, så er det lite forskning på homofile samliv i bibelsk tid som tilsier at deres samliv var med å virkeliggjøre et liv levd i selvutgivende kjærlighet. Det forskning kan henvise til, er at homoseksualitet var viden kjent som pederasti, mangel på jevnbyrdighet, basert på egen nytelse og forsvart fra hedensk mytologi. Paulus kan derfor ha rett i å fordømme det han ser og forstår av homoseksuelle handlinger i sin samtid.

Likevel er det ikke treffende for det vi ser i vår samtid.

Hva gjør vi med kirkens tradisjon?

At kirken alltid har sett på homoseksualitet som synd, må også bygges på den kunnskap at de homoseksuelle kirken har henvendt seg til, bryter med sitt samliv mot Jesu selvutgivende kjærlighet, eller i hvert fall slik kirken har forstått de homofiles samliv.

Ellers er det mye å si om kirkens tradisjonelle syn på samleie og kvinnens stilling i forholdt til mannen som vi i dag har forlatt for lenge siden. I omtrent tusen år forelå det forbudte seksuelle stillinger. Det er ikke slik at kirkens tradisjon alltid bekrefter evangeliet. Vi protestantiske kristne vil heller ikke i dag regne barnløshet som en skilsmissegrunn, slik kirken gjennom alle tider har ment.

Det må også kort nevnes at kirkens tradisjon ikke har fungert på den måten at bare kirken har ment noe lenge nok, så er det uforanderlig.

Kirkelig tradisjon er også at kirken hele tiden er i samtale med seg selv, sin historie og tradisjon. Derfor er kirken alltid i bevegelse. Som kirke lærer vi stadig nye ting, og titt og ofte må vi omvende oss fra tradisjoner som er destruktive.

Hvis vi vil ha respekt for kirkens tradisjon, må vi gjøre det tradisjonen alltid har gjort: Være i samtale med seg selv i møte med nye tider og kulturer. Slik vi har gjort i møte med slavehandel, kvinnenes plass i kirkens tjenestegaver, korstogenes brutalitet og mange flere saker.

Hva da med dominoeffekten?

En innvending mot å følge tanken om selvutgivende kjærlighet som dydsetisk prinsipp er at noen kan mene seg å følge dette prinsippet, men likevel ende opp med tanker, holdninger eller gjerninger som viser seg å være destruktivt og syndig. Personlig mener jeg at noe slikt ikke finnes. Noen vil trekke opp par i vår Vestlige kultur som lever i polygami og samtidig mener seg å leve i selvutgivende kjærlighet. Andre vil trekke opp en gruppe mennesker som har forpliktet seg på ha fri sex med hverandre og samtidig leve i selvutgivende kjærlighet. Eller at å åpne for homofilt samliv vil gi en dominoeffekt som i neste omgang vil åpne for samboerskap.

Polygame forhold har også en iboende hinder i å leve opp til Kristi eksempel om å leve i jevnbyrdige forhold.

Disse innvendingen holder ikke mål når vi ser på flere Vestlige polygame forhold og flere grupper som har fri sex. Erfaringene fra hippietiden er allment kjent som uforpliktende og det vi kjenner fra fri sex innad i grupper, er ikke basert på å gi livet til hverandre ved å elske, ære og beskytte hverandre, men på nytelsesmaksimering for den enkelte. (Jeg er åpen for, hvis noen kan vise meg bred erfaringer eller forskning som taler for noe annet). Marginale eksempler på polygame ekteskap i vår Vestlige sivilisasjon preges ofte av skjev maktbalanse og sjalusi. Polygame forhold har også en iboende hinder i å leve opp til Kristi eksempel om å leve i jevnbyrdige forhold.

Når vi skal bedømme slike forhold, må vi samle inn så mye som mulig informasjon fra så mange eksempler som mulig, for å se hva som er den etiske motivasjonen som ligger bak. Det samme må vi gjøre med homofile samliv. Vi må observere homofile par over lenger tid som har forpliktet seg foran Guds ansikt og mennesker om å gi seg helt for hverandre livet ut. Viser det seg at det er egen vinning eller er det preget av en jevnbyrdig kjærlighet om å gi seg helt for den andre ved å elske, tjene og ære hverandre? Mange av erfaringene viser at homofile par opplever de samme utfordringene som heterofile ektepar, men opplever også den samme velsignelsen. Det er ikke noe som indikerer at homofile par som på grunn av sitt samliv har større problemer med å leve i selvutgivende kjærlighet enn heterofile ektepar.

Så må det også nevnes at Jesu selvutgivende kjærlighet er av en absolutt forpliktende karakter, og en så forpliktende karakter kan ikke samboerskap gestalte i vår kultur.

Vi ser altså ingen dominoeffekt ved å bruke selvutgivende kjærlighet som dydsetisk orienteringspunkt. Det er ikke slik at hvis vi åpner for dette, så kommer vi til å åpne for en hel haug med destruktive samlivsformer etter hvert. Denne kjærligheten innehar tydelige bibelske rammer som kirkene i fellesskap må forholde seg til når de skal diskutere etikk.

Da sier Gud: ”Jeg har ikke skapt deg som homofil. Du er en defekt skapning.

Den destruktive kirken

Kirken har med sine holdninger og handlinger gjort våre homofile søsken til et utsatt gruppe som står uten vern eller beskyttelse. I møte med denne gruppen er det ikke barmhjertighet som har vært kjennetegnet. Vi har forbarmet oss over ekteskapsbrytere, gjengifte, rusavhengige, prostituerte, mordere, kjeltringer, baktalere, løgnere, voldsmenn med flere. Vi har forbarmet oss enten de har omvendt seg eller ikke. Hvis de ikke vil omvende seg, så har vi tenkt at vår kjærlighet til slutt ville smelte deres hjerter, men homofile som ikke har villet anse sine forhold som synd, har ikke fått del i denne barmhjertigheten.

Hadde det bare vært for homofile å skru av homofilbryteren og sette på en heterofilbryter, så hadde alt vært mye enklere.

Hvorfor har det vært slik?

Årsaken tror jeg ligger dypt fundert i en teologisk fornektelse av homofili. Vi tenker ikke alltid over hva vi kommuniserer. Men hvis vi mener at Gud faktisk ikke har skapt noen til å være homofile og vi forkynner det slik, så gir vi en knusende stemme fra Gud til våre homofile søsken.

Da sier Gud: ”Jeg har ikke skapt deg som homofil. Du er en defekt skapning. Innrøm at du er en defekt heterofil ved å avstå fra den nærhet og omsorg som et samliv gir, og jeg skal gi deg tilhørighet og frelse. Men hvis du omfavner din homofile identitet, sier at jeg har skapt deg slik og søker den nærhet og omsorg som et samliv gir, da vil jeg støte deg ut og jeg vil ikke frelse deg.”

Er det dette vi vil forkynne fra våre prekestoler og i våre hverdagssamtaler? Hadde det bare vært for homofile å skru av homofilbryteren og sette på en heterofilbryter, så hadde alt vært mye enklere. Hadde det bare vært et valg, men slik er det ikke for alle. Forskning viser at homofile i ulik grad er fastlåst til sin seksuelle tiltrekning. For de som har sterk grad av homofil tiltrekning, har det vært helt umulig å bytte legning, selv om man har søkt mye hjelp som finnes i kirker og profesjonell terapi.

Idet et bud ikke lenger tjener menneskets ve og vel, men blir til utslettelse og forkastelse av en type mennesker, da tenker jeg at vi må stoppe opp og spørre oss selv hvorfor vi mener som vi mener. Hvorfor skulle Gud skape en verden hvor homofile par har muligheten til å leve etter summen av loven, slik Jesus legger den ut, etter de evige verdier som finnes i et liv levd i selvutgivende kjærlighet, men allikevel leve syndig? Dette tegner et lite ryddig bilde av Gud og jeg tror ikke det er bærekraftig nok i møte med de etiske dilemma vi står ovenfor i verden.

Ingen premisser er fullstendig vanntette.

Selvransakelsens tid

Til slutt: Hva skulle til for at jeg skulle skifte mening i denne saken?

Dette er et spørsmål jeg håper alle som har sterke meninger stiller seg.

Hvis vi ikke vet svaret på dette spørsmålet, så er det fordi vi ikke helt vet hvorfor vi mener det vi mener. Samtidig er det da lite som kan få oss til å skifte mening. Dermed blir samtalen rundt debatterte temaer fort meningsløse stillingskriger. Hvis vi bare har bestemt for å mene det ene eller det andre, så er vi ikke ute etter å lære. Da er vi bare på leting etter det som bekrefter det vi allerede mener om ting, og jeg mener da at all samtale rundt dette tema egentlig burte stoppes, ettersom det da ikke er samtale mer. Jeg vet definitivt hva som vil få meg til å bytte mening i denne saken, og det er det samme får meg til å mene det jeg gjør i dag.

Ingen premisser er fullstendig vanntette, så man vil sikkert finne hull i min etiske måte å orientere meg på.

Da tvinges jeg ut ifra min egen logikk til å skifte mening i saken.

Men jeg bytter ikke måte å orientere meg etisk på fordi om man finner noen hull her og der. For at jeg skal gå bort fra å orientere meg bibelsk med selvutgivende kjærlighet som formålsdyd, må noen vise meg et bedre fundament å drive kristen etikk på. Hvis noen kan vise meg et mer bærekraftig etisk orienteringspunkt og at dette andre alternativet i tillegg viser at det ikke er mulig å åpne for homofilt samliv, så bytter jeg mening.

Dersom ingen kan vise meg det, så ville jeg likevel skiftet mening hvis det skulle vise seg at mennesker som lever i homofile samliv ikke har noen mulighet til å til virkeliggjøre den rettferdighet, sannhet og hellighet som vokser ut av et liv levd i selvutgivende kjærligheten. Da tvinges jeg ut ifra min egen logikk til å skifte mening i saken.

Hva skal til for at du skifter mening?

Jeg vil per dags dato tørre å påstå at en bibeltroskap som åpner for homofile til å leve innfor Guds velsignelse i livslange og trofaste samliv, er dypt konservativt. Det vil si tro mot kirkens bibelske og tradisjonelle fundament, samtidig som det er liberalt, det vil si tro mot evangeliets frigjørende kraft.

Så, hva tenker dere?

Kommentaren har vært trykket i Vårt Land og på nettsiden Verdidebatt.

 

kommentarer