Når menigheten stjeler barna Samtalen
Pappa Bjørn Dammann var ikke lenger god nok for de radikale døtrene.

 

ALLE FOTO: Matunda Bigirimana. 

Foran peisen i et lite brunt hus på Oslos vestkant sitter en tindrende klar 82-åring med Bibelen i fanget. De siste ukene har han i tillegg til Bibelen, lest hvert ord han har kommet over om manipulasjon og maktovergrep i kristne menigheter.

– Jeg er glad for at dette nå kommer ut i lyset, sier Bjørn og klør seg forsiktig over haka.

Radikal helbredelse

Bjørn Dammann har lagt bak seg en lang reise. Fra det han beskriver som et dvaskt kristenliv, ble han og kona tidlig i ekteskapet hentet inn av Gud.

Bjørns avdøde kone led av sterke psykiske lidelser i sin ungdom, og etter et desperat rop til Gud om hjelp, åpnet himmelen seg over henne og satte henne totalt fri. Den tungt medisinerte unge kvinnen ble friskmeldt av sin psykolog, og hjemmet ble forandret for alltid.

Jeg hadde virkelig ikke lyst til å møte disse gale pinsevennene.

Møtte Cruz

KS 16 2016 Sammen s 14-16

PINSESKEPSIS: – Jeg hadde virkelig ikke lyst til å møte disse gale pinsevennene, sier Bjørn Dammann.

– Så var det min tur, smiler Bjørn.

– Etter at min kone hadde blitt helbredet, begynte jeg forsiktig å be om å få møte Den Hellige Ånd. Det ante meg at han var en viktig skikkelse i det som hadde hendt min kone, smiler Bjørn.

Resultatet ble en voldsom syndenød, og frelsesverket ble redningen Bjørn klamret seg til.

Så maste kona på ham om å gå til Filadelfia.

– Jeg hadde virkelig ikke lyst til å møte disse gale pinsevennene. Men min kone tryglet meg om å gå på et møte med Nicky Cruz.

For å gjøre en sterk historie kort og konsis, så ble Bjørn fylt til randen med Den Hellige Ånd, og livet hans endret seg totalt.

BAKGRUNN: Lederskap legger seg flat.

Guds Fred

Bjørn, som i over tjue år arbeidet hos Riksantikvaren,  ble raskt en ettertraktet forkynner, og ut ifra «Guds Fred» tjenestegjorde han i årevis som bibeltimeholder.

Hjemmet i Holmenkollen ble en bønnens oase, og etter noen år kom kallet til fulltidstjeneste.

Bjørn gikk da fra å rehabilitere kunst til å rehabilitere mennesker i rusinstitusjonen P22, der han ble daglig leder.

– Hjemme her hadde vi et så godt åndelig fellesskap innad i familien. Det var helt spesielt, sier Bjørn med skjelvende stemme og tårer på kjaken.

Det var en selverklært profet i denne menigheten

Vekkelsesprofetier

Møtet med Den Hellige Ånd ledet Bjørn og kona og deres syv barn ut av Den norske kirke og inn i en karismatisk menighet i Oslo.

– Veldig mye var bra der. Det var en levende atmosfære og mange ivrige mennesker, erindrer Bjørn.

Men så gikk det galt.

– Jeg bærer ikke nag til noen, og i dette tilfellet tror jeg den som ledet menigheten rett og slett ble litt lurt. Det var en selverklært profet i denne menigheten som begynte å profetere massevekkelse. Tusener skulle komme til tro, og menighetens pastor lot seg smigre.

Da menigheten begynte å bygge hus til sin høyt opphøyde pastor som nå hadde mistet bakkekontakten, tok familien Dammann farvel.

LES MER: Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv.

Lurt

– Du vet, dette med maktbruk og manipulasjon er så sammensatt.

Bjørn mener det ofte handler om ledere som så gjerne vil utrette noe stort. De er blitt lurt, men vet det ikke selv.

– De tror at Gud trenger dem til å utrette store ting, og midt i sitt sterke driv mangler de åpenbaringen om at alt er fullbrakt. Og når man ikke fullt ut har tatt til seg denne nåden, så kjører man mennesker i senk med høye krav og sterke visjoner. Ofte kommer også mennesker til med altfor store «profetiske» ord, og lederne kan bli offer for denne vranginformasjonen.

Du vet, dette med maktbruk og manipulasjon er så sammensatt.

Hakkende galt

KS 16 2016 Sammen s 14-16

MISTET DØTRENE: – Jeg gikk jo ikke lenger i menigheten selv, men jeg måtte konfrontere ham med det mine barn fortalte. Men han nektet på alle punkter, sier Bjørn Dammann.

Fra den ene karismatiske menigheten bar den åndelige tørsten i familien Dammann dem over i den neste. 

– I begynnelsen var det veldig mye bra her også. Overgitte mennesker med stor selvoppofrelse, sier Bjørn og må tørke tårene igjen. 

– Men denne ledelsen var så drevet av makt at jeg fort skjønte at noe var galt. 

Mens Bjørn trakk seg ut av menigheten, ble barna sugd inn.

– Min eldste sønn og kona fikk beskjed av pastoren om å gå i hver sin bibelgruppe fordi de kunne påvirke hverandre negativt. Om noen stilte spørsmål rundt teologi eller praksis, ble de beskyldt for å bære med seg onde åndskrefter. Det var hakkende galt alt sammen, slår Bjørn fast. 

De fleste av ekteparet Dammanns barn trakk seg ut av menigheten, men to døtre ble værende. Den ene flyttet inn i et kollektiv med andre jenter i menigheten. Fokuset var å redde sjeler. Visjonen var brennende og lunkenhet et skjellsord.

Vi gråt og gråt i timevis.

Sjokket

– Ved et punkt tok jeg kontakt med pastoren. Jeg gikk jo ikke lenger i menigheten selv, men jeg måtte konfrontere ham med det mine barn fortalte. Men han nektet på alle punkter.

Ikke lenge etter kommer sjokket. Menigheten som praktiserte stram kirketukt anbefalte døtrene å bryte med øvrig familie.

– Dette er så vondt at jeg nesten ikke kan snakke om det. Men i åtte år ble jentene mine røvet fra meg, forteller Bjørn.

– Min kone tryglet og ba om at vi måtte få holde kontakt på telefon, om ikke for annet så for de yngste søsknene sin skyld. Men avslaget var brutalt. Søsken og foreldre fikk greie seg selv. 

LES MER: Noe er galt i pinse-Norge.

Mangler ord

– Hvordan er det for en far å få slike beskjeder fra sine døtre?

– Det var totalt ødeleggende. Det var usigelig trist, jeg mangler ord, sier Bjørn.

Begge døtrene tok til seg en hardhet familien ikke kjente igjen, og familien fikk vite at deres døtre nå i stedet var blitt som døtre for menighetens ledere. 

– Hva får oppegående mennesker til å godta slike ting som dine døtre gjorde? 

– Mine døtre er forskjellige, og det er forskjellige dynamikker som har spilt inn. Men noen mennesker har et behov for noen å beundre. Ja, noen har faktisk et behov for å bli styrt. Det var delvis tilfelle her. 

– Hvordan kan man skille mellom sunn overgivelse og det å bli styrt?

– Man må vandre med Gud, men om en leder ser at noen forsøker å ligne på en, så må det gå en alarm. Vi er alle skapt som forskjellige lemmer på Guds kropp. Og det vi måtte ha av nådegaver er nettopp det, gaver gitt av nåde. 

Jeg vet hvor vakkert menighet kan være.

Hjemkomsten

Etter åtte år kom den eldste jenta tilbake til far og mor.

– Hun kom løpende til meg der vi var, og vi gråt og gråt i timevis. Hun hadde fått åpnet sine øyne, og så hva hun hadde vært med på, og tryglet om vår tilgivelse. 

Bjørn er blank i øynene.

– Gjennom hele denne perioden hadde jeg bedt en bønn. Jeg ga hver dag mine døtre til Gud, og etter åtte år skulle jeg få oppleve å få dem tilbake.

STEPHAN CHRISTIANSEN: «Visdommen sto ikke alltid i forhold til ambisjonsnivået.»

Nådens mirakel

Da Bjørn i 2006 lå på sykehus etter en svært alvorlig operasjon, dukket også den yngste datteren opp. 

– Der på sengekanten fikk jeg lov til å undervise henne time etter time om nådens mirakel. For meg er det bare frelsen som er større enn den dagen jeg forsto Guds usigelige nåde, forteller Bjørn.

Den yngste datteren innså hvilke system hun hadde viklet seg inn i, og sa tydelig ifra til menighetens ledelse. 

Blander vi psykisk sykdom med visjoner og lederskap, kan det gå fryktelig galt.

Takker for smerten

– Du har sett menighet fra vrangsiden. Har du fortsatt tro på menighet?

– Å, ja. Bibelen forteller oss hvor viktig fellesskapet er, og jeg har så mye å takke de fellesskapene jeg har vært med i for. Jeg har blitt betjent opp igjennom livet med profetiske gaver, undervisning og sang. Og jeg vet hvor vakkert menighet kan være.  

– Var du bitter på Gud disse årene døtrene dine var borte fra deg?

– Ikke en dag. Siden jeg ble båret til dåpen ba min gudmor for meg år etter år om at jeg skulle være trygg i min tilhørighet hos Herren. Det har båret meg gjennom både sjelelig  og fysisk smerte. Hver dag har jeg takket Gud. Også de 16 årene jeg stelte for min nå avdøde kone som led av Alzheimer, er jeg usigelig takknemlig for. Jeg ville ikke vært noe av denne smerten foruten. For det er i smerten Gud har fått taket på meg, sier den gamle predikanten. 

LEDERRÅDET: «Manipulasjon og maktspråk er alltid uakseptable virkemidler.

Hungeren etter ære

– Er det noe i debatten om maktovergrep i kristne sammenhenger som vi glemmer å snakke om? 

– Ja, jeg tror vi i noen tilfeller rett og slett står overfor ledere som selv lider av sykdom. Blander vi psykisk sykdom med visjoner og lederskap, kan det gå fryktelig galt. 

Men den største utfordringen vil likevel alltid være at mennesker ønsker ære og noe å vise til. Det har jeg blitt helt fri fra, og det ønsker jeg at alle andre må få oppleve også. 

  • Les flere portretter. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg