Bli med på dugnad Leder
Det er full vårrengjøring i Pinsebevegelsen. Bli med og fei for egen dør.

 

Gjennom mediene har vi de siste ukene fått høre smertefulle historier om mennesker som på grovt vis er blitt berøvet både verdighet, trygghet og tro i det kristne fellesskapet. Korsets Seier bringer i dette nummeret et  slikt skrekkeksempel ut i lyset, ved å gjengi Bjørn Dammanns opplevelser   (s. 14–16).

I slike situasjoner er det kun reelle tilgivelsesprosesser og Guds nåde som kan bringe legedom.

Når historier om åndelige overgrep dukker opp, kan det være fristende å peke på noen usunnheter som ligger tiår tilbake i tid, utkrystallisere noen syndebukker og så gå videre. Men om vi kan våge å tro at dette er Gud Fader som er ute med beskjæringskniven, så kan vi bruke denne vonde tiden som en mulighet, alle mann.

For historier om mennesker som har opplevd seg presset og utnyttet i det kristne fellesskapet er ikke noe nytt, og de skjer ikke i et vakuum.

Å forstå samarbeidet med Gud er ikke bare enkelt. Spør bare Gideon.

Mange av de rapporterte overtråkkene har skjedd i dynamiske miljøer med et inderlig ønske om å nå mennesker med evangeliet. Målet har helliget mange midler, og mennesker sitter igjen med opplevelsen av å være brikker i lederens visjonære fortelling. Men er det ikke slik det må være hvis vi skal komme i mål med dette misjonsoppdraget?

Å forstå samarbeidet med Gud er ikke bare enkelt. Spør bare Gideon.

Han fikk i oppdrag å befri israelittene fra midjanittenes hender (Dommerne 6–7). Men når han hadde samlet og trent soldater til å kunne klare oppdraget, ber Gud ham sende de fleste soldatene hjem igjen, og når det store slaget står, gjør ikke Gideon annet enn å blåse i et bukkehorn og knuse noen leirkrukker.

Resten tok Gud seg av.

Spørsmål vi alle kan stille er om vi i vår iver på evangeliets vegne har rappet noen oppgaver fra Guds egen arbeidsliste, og slik gjort Gud mindre enn han er.

Kanskje må vi minne hverandre om at Gud fortsatt har kontroll, og at han søker helhjertede etterfølgere mer enn stressede supermenn.

Han søker helhjertede etterfølgere mer enn stressede supermenn.

Da jeg som tenåring ga livet mitt til Jesus var det et enkelt valg. Jeg kunne få legge livet mitt i hendene på en allmakt som ville meg alt vel. Han kunne helbrede alle syke, frelse alle mine venner og han satt med svarene på alle mine problemer, samt neste ukes matteprøve.

I tillegg hadde han store planer for meg. «The sky was the limit», og vi skulle drømme stort. Gud var med oss, og kanskje ville han gjøre meg til en kjendis også.

Ettersom jeg ble eldre og innså at livet hadde flere begrensninger enn himmelen, trøstet jeg meg med at jeg i alle fall kunne gjøre store ting for Gud. Jeg kunne skrive historie med mitt liv, redde tusener for evigheten og bli en bauta i Guds armé.

Men hvis det egentlig ikke er dette Gud er ute etter – hva står jeg igjen med da?

Et enkelt kjærlighetsforhold til Jesus Kristus og et bud om å elske min neste.

Det hadde tatt seg ut.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg