Barrabas’ sjokk Disippel
De åpnet fengselsdørene og satte ham fri.

Tekst: Einar Nymoen
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Han satt med hodet i hendene og stirret ut i mørket. Slik hadde han sittet i timevis de siste dagene. Det svarte, viltvoksende håret og skjegget rammet inn to like svarte øyne som hadde sett det meste og som nå tømtes for alt håp. I dag – hadde han fått beskjed om – skulle han dø.

Skyldig eller ikke? Tanken hadde plaget ham i det siste. Redde ansikter hadde stadig stått for ham – menn, kvinner, barn – som han hadde slått, mishandlet og – drept. Tidligere hadde han ikke sett ansiktene, han hadde bare sett saken, det som hadde drevet ham fram helt siden ungdommen.

Med ett rettet han seg opp så langt som lenkene rundt kroppen tillot det.

Hvem var skyldig? Det var romerne, det, som hadde gjort folket hans til slaver og som hadde ødelagt hele hans familie. Da de tok faren og voldtok mora og storesøster, var han bare ni år, men da ble spiren lagt til det opprøret og hatet som siden drev ham fram som et villdyr. Han var beryktet for sin brutalitet, og han visste at for mange var navnet hans – Barrabbas – både en trussel og et skjellsord. Men han hadde alltid rettferdiggjort sine handlinger med at de han kjempet mot var verre enn ham selv – inntil de siste dagene – etter at han ble tatt.

Det rimte ikke. Derfor hadde han satt Gud til side og tatt skjeen i sin egen hånd.

De lange timene lenket til store steinblokker i veggen og under det evinnelig dryppende steintaket, hadde hatt sin virkning.

Hvem var han egentlig? Hva var livet hans verdt? Hvor ble han av når han døde? Hva med – Gud?

Folket hans hadde trodd på Jahve i generasjoner. Han kjente alle fortellingene, festene og tradisjonene, men for ham hadde Gud vært fjern – både fra hans eget liv og fra folkets virkelighet. Hvordan kunne Jahves eget folk ha det så ille? Det rimte ikke. Derfor hadde han satt Gud til side og tatt skjeen i sin egen hånd.

Men nå hadde gamle ord og salmer fra synagogen kommet til ham:

«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting… min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper…»

Han nynnet for seg selv.

 

Da hørte han tunge skritt utenfor, og slåen ble løftet av lemmen foran døråpningen. Han stålsatte seg. Ingen soldater skulle få gleden av å oppleve ham svak før han gikk til korset. Han ville møte døden som han hadde levd – fryktløs.

En fakkel ble stukket inn i det mørke rommet, og han glippet med øynene mot det plutselige lyset.

«Rekk ut armene, Barrabbas, så vi får tatt lenkene av deg!»

Offiseren med fakkelen kommanderte et par soldater til å løsne de halvrustne låsene. Trassig strakte Barabbas de støle armene ut. Nå skjer det…

Men den neste setningen skulle forandre alt:

«Vi har merkelige nyheter til deg. Du skal ikke dø i dag, du skal leve!»

Hørte han riktig? Drev de gjøn med ham? Rasende slo han neven i steinveggen, mens smertene jog gjennom armen.

«Det er alvor. Vi har ordre om å sette deg fri!»

 

Som for å bevise offiserens ord, begynte soldatene å fjerne både fot- og håndlenkene. Ikke et slag, ikke et spark. De tok den støle kroppen hans mellom seg, og snart sto han ute i det skarpe solskinnet. Han følte seg ør og svimmel. Da de slapp ham, holdt han på å falle. En av soldatene grep etter ham og hjalp ham til å sette seg på en stein.

«Hva har skjedd?»

Barabbas så uforstående på dem.

Han visste bare en ting: Han måtte vite mer om mannen som var i ferd med å dø i hans sted.

«Merkelige ting har skjedd de siste dagene. Ser du korsene som er reist der oppe på Golgata-høyden? Det er tre kors, og det i midten er egentlig ditt kors. Der skulle du henrettes. Men i går kveld ble profeten Jesus fra Nasaret arrestert. Prestene her godkjente ham ikke, men vår landshøvding ville helst ikke ha noe med saken å gjøre. Det er vanlig å sette en fange fri i påsken. Derfor lot han folket velge mellom Jesus og deg. Det var nok ikke tvil hos ham hvem de kom til å velge.»

Soldatene skottet bort på Barabbas.

«Men utrolig nok valgte de deg, og profeten må dø. Han har visst aldri gjort annet enn godt mot folk. Men prestene sier at han har sagt at han er Gud, og ifølge dem er det dødsstraff for slikt.»

 

Soldatene hadde gjort jobben sin, og forsvant. Barabbas ble sittende og stirre mot Golgata. Han hørte ropene der oppe fra, og iblant hjerteskjærende gråt. Men her nede var det stille. Bare fuglene sang mot den blå himmelen og den varme sola. Utrolig. Han skulle dø, og her satt han – i frihet. Sakte reiste han seg opp, strakk de støle lemmene, løftet armene over hodet. Fri! Han var skyldig, men fri! Han kastet hodet bakover, og lo og lo.

Så begynte han å gå mot Golgata. Akkurat da kom det drivende tunge skyer og et veldig mørke innover området. Hva skjer? Usynlige krefter drev ham oppover. Han visste bare en ting: Han måtte vite mer om mannen som var i ferd med å dø i hans sted.

 

«Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,5–6).

kommentarer