Stephan Christiansen Kultur

KOMMENTAR: Jesus Revolusjons grunnlegger Stephan Christiansen svarer på VGTV-serien «Frelst».

 

Helt siden Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, har hans etterfølgere tatt sin mesters siste ord om å ”gå ut i all verden og forkynne evangeliet for alle skapninger” på stort alvor. Jesus sa at han var ”veien, sannheten og livet”, og at ingen kom til Gud uten ved ham. Han sa dessuten at ”hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Bibelens evangelier er fortellingen om Jesu liv og tjeneste, sammen med de medarbeiderne han lærte opp til å ta hans budskap til verden. Det nye testamentet preges videre av misjonæren Paulus brev til de menighetene han startet blant ulike folkeslag. Den kristne kirkes historie er fra begynnelsen en misjonshistorie. Evangeliets tidløse budskap i møte med nye kulturer og tidsepoker. Misjonens forutsetning er at det er noe som er absolutt sannhet. Kristendommens sentrum er at sannheten er Jesus Kristus selv: Gud som ble menneske og tok verdens synd på seg. Derfor vil misjon i seg selv kunne framstå som kontroversielt i et sekulært samfunn. For hva kan være mer intolerant enn å påstå at noe er universal sannhet for alle mennesker?

Jesu budskap om evig liv eller fortapelse har unektelig vært en sterk motivasjon for de mange misjonsinitiativ som har sett dagens lys gjennom århundrene. Om man faktisk tror på livets to utganger, slik klassisk kristen tro har gjort gjennom alle tider, vil noe annet enn et aktivt forhold til misjonsbefalingen være lite troverdig.

Bakgrunn:

Frelsesarmeen

På slutten av 1800-tallet startet William Booth ”The Salvation Army”, som i Norge ble kalt Frelsesarmeen. Uortodokse metoder, banebrytende kommunikasjon og en sjelden blanding av en moderne tilnærming og et klassisk budskap, banet vei for Frelsesarmeens framgang.

Man var ikke medlem, men ”soldat”, det het ikke menighet, men ”korps” og teologisk høyskole var erstattet med ”krigsskole.”

Man erklærte krig mot synd, ondskap, fattigdom og urettferdighet. Evangeliet om Jesus, ledsaget av gode gjerninger, var deres våpen.

Derfor forsvant utrykk som ”army” og ”soldat” etter en avstemning i 2004

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

Da jeg som 27-åring i 1997 tok initiativet til grunnleggelsen av misjonsorganisasjonen Jesus Revolution, var Frelsesarmeens fantastiske historie en direkte inspirasjon. Vi ville  forme en moderne versjon. Unge mennesker skulle få mulighet til å gjøre misjonstjeneste som soldater i ”Jesus Revolution Army.” Vi gikk i ”William sine boots.” Alle var imidlertid ikke like begeistret for disse begrepene og de assosiasjonene de skapte.

Noen følte at de skygget for det vi ønsket å gjøre: Å formidle det revolusjonære budskapet om Jesu livsforvandlende kjærlighet til unge mennesker. Derfor forsvant utrykk som ”army” og ”soldat” etter en avstemning i 2004.

VGTV: Se alle episodene av tv-serien «Frelst» her.

Moderne pionermisjon

For noen år siden døde en gammel venn av meg, 87 år gammel. Da han var i tjueårene  var han blant de første fra Norge som dro som misjonær til et område i Afrika. Han fortalte mer enn gjerne om de krevende pionerårene som misjonær. Først måtte de rydde plass i jungelen. Så bygge hus og skole.

Det man ikke kunne fra før, fikk man lære seg. Det man ikke hadde av verktøy fikk man lage selv. Det var ekstremt varmt, faren for å bli smittet av malaria var stor, det var slanger og villdyr. De måtte lære seg det lokale stammespråket og utfordringene sto i kø. Men han sa alltid: ”Det var de tjuefem beste årene av mitt liv.”

Man kan mene hva man vil om misjon, men i mine øyne var han en helt som levde et selvoppofrende liv i tjeneste for det han trodde på.

Pionermisjon med etablering av misjonsbaser i Europa er ikke noe som passer for alle kristne.

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

Jesus Revolution ønsket å skape en arena der unge mennesker som frivillig meldte seg til tjeneste, skulle få mulighet til å engasjere seg i pionermisjon. Ikke i Afrika, men i Europa. Vi forsøkte så godt vi kunne å profilere oss som et misjonsarbeid som krevde en betydelig innsats. Pionermisjon er alt annet enn enkelt. Derfor ble uttrykket ”where pioneers are made” brukt på alle brosjyrer. Man skulle vite hva man kom til. Man måtte ha anbefaling fra sin pastor eller prest, samt anbefaling fra to venner. Vi sa nei til mange, men skulle sikkert ha sagt nei til fler. Pionermisjon med etablering av misjonsbaser i Europa er ikke noe som passer for alle kristne. Vi gikk fra 2 til 150 misjonærer på seks år. Det var en bratt læringskurve. I 2008 skrev jeg i Vårt Land som daværende leder for Jesus Revolution:

”Har vi gjort mange feil på ti år?

Ja.

Ungdommelig iver og stor nød for menneskers frelse, i et miljø som mangler noen som helst referanse til hvordan andre har gjort ting før, har vært en kombinasjon som ofte har ført til en overvurdering av hva vi egentlig kunne få til. Som en ung leder som ledet andre unge, har min egen utilstrekkelighet vært min største utfordring. ”Gud, hvorfor kalte du meg til dette? Har jeg egentlig det som kreves? Hva skal jeg gjøre nå?”

Vår store drøm var og er å skape løpebaner for unge mennesker. Gi dem muligheten. Sjansen til å prøve seg.

Tilgi oss vår umodenhet!

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

Det er et risikabelt prosjekt. Ikke bare har vi selv vært unge, men de lederne vi har sendt ut for å ha ansvar for ungdomsteamene har også vært unge. I kristen sammenheng har man ofte ikke hatt tro på å gi ungdommer ansvar. I vårt ønske om å nå ut til en fortapt verden, har vi til tider gitt ungdommer for mye ansvar. Å finne den rette balansen har vært krevende.” Senere i artikkelen skriver jeg: ”Vi har tatt lærdom av de ti årene som ligger bak oss, og jeg vil på det sterkeste beklage til den som har opplevd at det ble for mye: Tilgi oss vår umodenhet!

Visdommen sto ikke alltid i forhold til ambisjonsnivået. Vi har gjort så godt vi har kunnet, men det har ikke alltid vært nok. Jeg håper og tror at den som kjenner oss, vet at det er en ting som har drevet oss: nøden for at mennesker skulle få møte Jesus.”

Troen på unge mennesker førte altså i visse tilfeller til at vi ga unge ledere et for stort ansvar. For Ruth Helen Gjævert ble det ”litt for store sko” og jeg er lei meg for den belastningen det har medført. Det er åpenbart at vi tok inn ungdommer i vårt misjonsarbeid som hadde hatt bedre av å være i andre miljøer. Det vil imidlertid ikke si at misjonsorganisasjonen i seg selv kan karakteriseres som usunn.

Det er interessant at det som for Ruth Helen Gjævert var en opplevelse av å ”være for mye”, fikk helt andre utslag for andre.

Visdommen sto ikke alltid i forhold til ambisjonsnivået.

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

Ulike historier

Dagens Næringsliv skrev i november en artikkel med overskriften ”Misjonærer blir millionærer”: ”Det hele startet i 2003. Danske David Fink og Ålesund-mannen Petter Veiberg (33) er personlig kristne og møttes i den Oslo-baserte misjonsorganisasjonen «Jesus Revolution». Den gang reiste de rundt med musikal, liveband, dansere og multimedia-show.

Veiberg spilte gitar og var på scenen under musikalene mens Fink var leder for crewet. De reiste rundt i lastebil og buss og underholdt og misjonerte i henholdsvis to og fire år. Slagordet på den tiden var «Where pioneers are made».

– Det var pionérånd over det vi gjorde. Vi turnerte rundt omkring i Europa, måtte stå på scenen og fikk utfordret oss selv, sier Veiberg.

– Dette har vi overført til Luminell. Man må hive seg utpå. Det er en rød tråd i mye av det vi har gjort i livet.” Erfaringene fra  Jesus Revolutions pionermisjon har for David Fink og Peter Veiberg, som gjorde misjonstjeneste i samme periode som Ruth Helen Gjævert, vært med på å få fram grunderånden som gjorde at de lyktes i sin forretningsvirksomhet.

Sigbjørn Heier, en annen tidligere misjonær i Jesus Revolution skriver følgende på www.netthjelp.eu :

Jeg kjente Rut Helen som er hovedpersonen og produsenten av  dokumentaren i VGTV veldig godt ettersom hun var med nettopp i denne perioden. Og jeg kan bare skrive med en gang at hu var ei fantastisk jente med godt humør, en utrolig bra stemme og mange inspirerende tanker som jeg husker den dag i dag! Det gjør det jo nettopp veldig trist når man skjønner at hu nå ser tilbake på denne tiden som utrolig vanskelig og noe som hu kunne ønske seg å vært foruten. Det er det totalt motsatte av det jeg sitter igjen med! Jeg er nemlig utrolig takknemlig for årene jeg brukte i arbeidet og for at jeg fikk lov til å både lære mye, samt få være en del av et arbeid som hadde en drøm om å dele Jesu kjærlighet med hele Europa! Målet mitt er derfor ikke å prøve å fortelle at Rut Helen sine opplevelser var gale, for ettersom hu opplevde det slik, var det sånn for henne, men for meg var opplevelsen av det samme helt annerledes!

Før jeg ble med i Jesus Revolution visste jeg godt at det var et disiplinert liv som ventet. Dette var opplyst om før du ble med og man var klar over at det ville være tidsplan, regler og lignende. Det var ingen overraskelse, men noe jeg totalt frivillig ble med på. Noe jeg lærte da som jeg har hatt bruk for siden også er at hvis du har en drøm krever det disiplin for å se den bli virkelighet. Om jeg har et mål trenger jeg å være målrettet og være overbevist om det for at jeg faktisk skal kunne nå det. Hvis man ikke har det forblir det et mål som man ikke når. Hvis man har en drøm om å fortelle Europas ungdom om Jesus da trenger man også disiplin for å gjøre det. Det skjer ikke av seg selv, men det krever en kombinasjon av pågangsmot, frimodighet, utholdenhet, bønn og gode venner som står med deg i det hele.

I Jesus Revolution var det  et tydelig lederskap, men det var ikke et autoritært lederskap som tvinga deg til å gjøre ting. Det var ikke et lederskap som hadde et mål om å vise alle at de var verdens beste ledere, men det var ledere som samtidig var vennene dine og som du kunne ringe når du ville og som gjorde sitt beste for at vi i arbeidet skulle trives og ha det bra, samtidig som vi fortalte Europa at Jesus elsket hver eneste innbygger. Med andre ord fulgte vi ikke et lederskap fordi vi ble tvunget til det, men rett og slett fordi vi ville det. Og jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg lærte på den vandringen!

Ruth Helen Gjævert sin historie gir en versjon av Jesus Revolution. Det finnes mange andre.

«Frelst»

Programserien ”Frelst” på VGTV forsøker å framstå som en dokumentar om Ruth Helen Gjæverts trosreise, men hennes personlige skildring inneholder også en annen agenda.

Etter hvert som serien skrider fram, presenteres en sammenblanding av begreper og assosiasjoner. Hva er egentlig hva når Gjævert mener å kjenne seg igjen både hos mormonske misjonærer, hos en muslimsk leder som etter sigende er for dødsstraff for frafalne, og i en ung mann som har blitt utsatt for en mengde demonutdrivelser. Fra uke til uke males et bilde av misjonsorganisasjonen Jesus Revolution som en farlig sekt gjennom bruk av stigmatiserende begrep som ”avhoppere, lukket religiøst miljø, åndelig manipulasjon og maktovergrep.” Sterke påstander kommer i program etter program, uten at Jesus Revolution slipper  til.

Det har blitt sagt at jeg ikke har ønsket å stille opp.

Da henvendelsen kom fra Ruth Helen Gjævert med spørsmål om å bli med i programserien der hun skulle konfrontere sin fortid i Jesus Revolution for 12 år siden, var det naturlig at Paul Hockley, som har ledet misjonsorganisasjonen siden 2010, skulle representere den. Han har vært en del av Jesus Revolution helt siden Gjævert deltok i virksomheten og kjenner dens fortid og nåtid bedre enn de fleste. Det er et presseetisk overtramp når intervjuet med Paul Hockley først kommer på slutten av det femte og siste programmet.

VGTV har fratatt Jesus Revolution sin rett til samtidig imøtegåelse. Den fire minutters samtalen mellom Gjævert og Hockley står knappest i forholdt til de mange anklager Jesus Revolution utsettes for gjennom 88 minutter.

Jeg mener det er all grunn til å være kritisk til VG’s formidling av Jesus Revolution.

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

Gjævert arbeider til daglig for VGTV, hun er selv hovedperson i serien, samt manusforfatter.

”Vær værsom plakaten” sier at “Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.” Jeg mener det er all grunn til å være kritisk til  VG’s formidling av Jesus Revolution. For eksempel sier Valeria Eick, Stian Robinson og Vidar Hognasson til Vårt Land ”at de ikke kjenner seg  igjen i Gjæverts opplevelse. De synes det blir for enkelt å trekke paralleller fra en persons dårlige erfaringer til hele opplegget.

-Det er klart at det har vært tøft, gjennom sju år som aktiv i Jesus Revolution, men det var jeg forberedt på. Det er gjennom tøffe tider man vokser, sier Eick. Arbeidets karakter, å fortelle andre om egen tro og misjonere for Bibelens budskap på ulike vis, vil uavhengig av opplegg eller organisasjon være krevende, mener Eick.

Og det er helt i orden, mener hun, fordi mennesker har ulik kapasitet.”

Hva er normalt?

Den som satser sine beste år på toppidrett, eller setter alt til side og jobber lange dager for et innbringende forretningsprosjekt, lovprises for sitt engasjement og sitt pågangsmot. Dersom det samme type engasjement vises for misjon og kristen virksomhet, er det nærliggende å beskrive det som ”fanatisk.”

At man som voksen tar avstand fra den livsstil eller det trosuttrykk man hadde som ung, hører ikke med til sjeldenhetene. Jeg vil tro at de fleste kirker i Norge har hatt ungdommer som ivret for saken for 10-15 år siden, men som nå har et distansert forhold til troen. Forklaringene på det er like mange som de det gjelder.

At Jesus Revolution er en misjonsorganisasjon der den som blir med, selvsagt gjør det fordi man selv ønsker det, har blitt diffust i den påfølgende debatten preget av generaliseringer omkring karismatisk kristenliv.

Troen

Jesus Revolutions pionertid er historie.

Dagens opplegg ser annerledes ut.

Misjonærene starter ikke lenger egne misjonsbaser eller menigheter, men hjelper nasjonale kirker og bevegelser å starte sitt eget Jesus Revolution arbeid. Det er fortsatt fullt av pasjon, men mindre krevende enn før. Flere ungdommer reiser på Jesus Revolutions Sommerteam (korttidsmisjon) enn noen gang før, og Paul Hockley leder arbeidet på en veldig god måte.

Det er trist å tenke på at noen hadde en dårlig opplevelse da jeg ledet arbeidet, men jeg vil sitere en misjonspioner som en gang utbrøt: ”På min gravstein skal det stå: Jeg forsøkte i hvert fall!” Min refleksjon i Vårt Land i 2008 konkluderes slik: ”Hva hadde alternativet vært? Å ikke starte, ikke våge, ikke satse. Da hadde vi unngått alle vanskeligheter som kommer når man begir seg ut i ukjent farvann. Men da hadde vi heller ikke kunnet se inn i øynene til hundrevis av foreldre som takker Gud for at deres ungdommer er blitt forvandlet.”

Ruth Helen og jeg hadde en god samtale på en cafe i høst.

Stephan Christiansen - grunnlegger og tidligere leder i Jesus Revolution

En italiener med navn Giona skrev for et par uker siden på sin Facebook-side om sitt møte med Jesus Revolution i sin hjemby Torino. Han forteller at møtet forandret hans liv fullstendig og at han sluttet med narkotika på dagen. Han uttrykker en helt spesiell takk til alle som kom dit i 2001. En av dem var Ruth Helen Gjævert. Ruth Helen og jeg hadde en god samtale på en cafe i høst. Det opplevdes som et hyggelig gjensyn etter tolv år. Jeg ønsker henne alt godt!

Hvert menneske er uendelig dyrebart, skapt i Guds bilde. Ved troen på Jesus Kristus får vi oppleve å bli frelst!  ”Syndenes forlatelse, kroppens oppstandelse og det evige liv”, som vi sier i trosbekjennelsen. Vi kan være uenige om mye, men jeg lever i håpet om at vi på grunn av Guds kjærlighet og store nåde, som vi alle er i stort behov av, skal være sammen i himmelen i evigheters evighet.

Stephan Christiansen, grunnlegger og tidligere leder av Jesus Revolution

 

kommentarer