Ekstrem kristendom Leder

Denne våren stiller VGTV spørsmål rundt dette. De bør ikke få gi svarene alene.

 

– Jeg skulle ha gått mer på ski.

Sitatet fra den svensk-finske forkynner-begavelsen Frank Mangs skal ha kommet på hans eldre dager. Den angstplagede vekkelsesforkynneren kunne ønske han hadde gitt større rom for sine menneskelige ønsker og behov i sin livslange tjeneste for evangeliet.

Men kan man egentlig bli for ekstrem og ensporet når man sitter med Bibelens sannheter, og ser mennesker rundt seg gå uvitende i fortapelsen?

Spørsmålet ligger under når en tidligere soldat i Jesus Revolution Army i en mye omtalt serie på VGTV, retter et kritisk søkelys mot miljøet hun frivillig var en del av i fire år.

«Noen av oss tenkte at hun var for ekstrem.»

Lars Christian Gjerlaug - redaktør i KS

Da jeg kom til Oslo som student, møtte jeg en jente som gjorde stort inntrykk. Valgene hun tok, disiplinen hun viste, og ikke minst de radikale klærne hun brukte, minnet meg om hva et overgitt kristent liv kunne se ut som.

Hun bodde på et lite rom med et minimum av privatliv i et kristent fellesskap. Hun kunne ikke reise hjem til familien når hun ville, og fellesskapets regler hindret henne fra sosiale aktiviteter utenfor huset sent på kvelden.

Noen av oss tenkte at hun var for ekstrem, men midt i dette systemet hadde denne kristne jenta funnet sin frihet, og sitt svar på Guds kall til etterfølgelse. Og fra sin nonnetilværelse ved Katarina-hjemmet på Majorstuen kunne hun, som millioner av andre kristne, vitne om at hun ved å gi slipp på sitt eget, hadde fått omfavne Guds vei.

Omtrent samtidig var jeg leder for en like overgitt kristen, som opplevde at det å binde seg til et bønnemøte en gang i uken, ble et for stort press. Som personer er vi forskjellige, og Guds barn har til alle tider svart på Guds kall med forskjellig modenhet og resultat.

Selv om jeg mener at mye av sårheten og kritikken som kommer fram i VGTV  sin serie hører hjemme i sjelesørgerens rom, og selv om mye av det som blir sagt roper på utfyllende kommentarer, kan vi som ønsker å lede mennesker inn i helhjertet etterfølgelse av Jesus, kaste oss over denne muligheten til å lære.

Kan man egentlig bli for ekstrem og ensporet når man sitter med Bibelens sannheter, og ser mennesker rundt seg
gå uvitende i fortapelsen?

Lars Christian Gjerlaug - redaktør i KS

Den som aldri har blandet sine egne drømmer med Guds drømmer, portrettert det overgitte livet for smalt eller krevd for mye av sine medmennesker, kan kaste den første sten. Vi andre kan be om tilgivelse og omvende oss når vi har skygget for Guds nådefulle ansikt, eller behandlet mennesker som brikker i vår egen strategi.

Samtidig må vi, mens motvinden fra Akersgata treffer oss midt i hjertet, tørre å minne hverandre om at Jesus mener alvor når han ber oss om å dø fra oss selv, for å leve for Ham.

Og det er ikke alltid at den norske folke-opinionen, våre egne følelser eller kommentarfeltene på Facebook er de beste guidene til denne sannheten.

Denne uken har jeg tilbrakt sammen med kristne i Midtøsten. Under en lunsj glapp det ut av meg at jeg og mange kristne i Norge rett som det er bruker mer tid på Netflix enn på bibel og bønn.

Det vantro blikket de ga meg fikk meg til å føle meg som en ekstremist. KS

 

kommentarer


Anbefalte innlegg