Kristen – og alltid trist Nærbildet
Kvinnen i 50-årene har sendt et personlig spørsmål til KS.

Spørsmål:

«Hei, her kommer et svært personlig spørsmål. Håper noen kan svare meg på dette.

Jeg er en kvinne som snart fyller femti. Siden tenårene har jeg opplevd å leve i en kontinuerlig trist sinnsstemning.

Om jeg har vært deprimert alle disse årene vet jeg ikke, men humøret, selvfølelsen og tankene om livet har alltid vært mørke.

Jeg er en kristen, tror på evangeliet og er en regelmessig møtegjenger.

Jeg har i perioder oppsøkt sjelesorg, men mørket har ikke sluppet taket.

Når jeg leser Bibelen og hører om ham som setter fri, bærer våre byrder og kaller oss inn i lyset, så tenker jeg ofte at det ikke kan være riktig at jeg skal være deprimert hele livet igjennom.

Jeg tror ikke på raske løsninger, men mitt spørsmål er: Er kronisk depresjon og mørk livsanskuelse forenlig med et liv i overgivelse til Herren, eller bør jeg forvente at Gud helbreder meg?»

Er kronisk depresjon og mørk livsanskuelse forenlig med et liv i overgivelse til Herren

Kvinne - i femtiårene

Svar:

Landrø

SVARER: Marit Landrø, forkynner i Pinsebevegelsen og terapeut.

Du er usikker på om du egentlig har vært deprimert i alle disse årene. Men du har alltid kjent på en trist sinnsstemning. Selvfølelsen og tankene om livet har alltid vært mørke.

Jeg mener ikke å være useriøs. Men kan det være sånn at jaget og fokuset på det vellykkede, optimalt lykkelige, det perfekte – som vi ser så mye av rundt oss – kan ha vært med på å forsterke din egen følelse av annerledeshet og tristhet?

Vi sammenligner oss lett med andre, og da er det ofte fasadene vi ser, – glatte, polerte fasader. Alt skal være så festlig. Og i enkelte kristne kretser har dette blitt forsterket med en forkynnelse som vektlegger seier på alle områder og som maner til halleluja-stemning. Det er tydeligvis ikke der du er, og så siger tristheten innover deg. Dermed står gjerne konklusjonene i kø: Det må vel være meg det er noe galt med… Jeg lever nok ikke rett med Gud… Noe som stenger velsignelsen ute…? Antakelig er jeg syk… Deprimert…

«Fokusér på mulighetene midt i begrensningene.»

Marit Landrø - forkynner i Pinsebevegelsen og terapeut

Denne spalten er ikke plassen for å stille diagnoser. Det kan i så fall en dyktig lege hjelpe deg med.

Jeg vil derimot minne om at vi, som mennesker, er ulike. Vi snakker om forskjellige personlighetstyper. En av de aller eldste personlighetsteoriene tar for seg kolerikeren (målrettet), flegmatikeren (seig og utholdende),  sangvinikeren (oppstemt og løsningsorientert) og melankolikeren (lavt stemningsleie og tendens til å se farer i det meste).

Det er ikke slik at den ene personlighetstypen er bedre eller verre enn den andre, eller mer verdifull enn en annen. Nei, dette beskriver bare at vi er forskjellige, og sånn skal det være. Når det er sagt, vet jeg at for eksempel sangvinikeren surfer nok enklere gjennom livet enn melankolikeren gjør.

Ragnar Rudmoen, en dyktig forkynner og sjelesørger, beskriver seg selv som melankoliker, med tendens til tungsinn og triste tanker. Han skriver i en av sine bøker at han trodde lenge at det måtte være noe galt både med ham selv og med hans gudsforhold. Men gjennom samtaler (og egne studier!) fikk han hjelp til å se at det handlet ikke om det, men at han måtte innse at han i sin personlighet bar med seg en grundighet som ofte førte til grublerier. Videre snakket han om at dette var noe han verken kunne benekte eller bekjempe, men heller måtte forsone seg med. Alle vi som kjente Rudmoen, lærte å verdsette ham som en dyktig sjelesørger, og mange erfarte å kunne speile seg i ham og kjente seg møtt.

Henry Nouwen snakker om «The wounded healer», på norsk «Den sårede hjelperen», ei bok som er vel verdt å lese. Den som selv har kjent på sår, blir ikke så fort overflatisk eller tar lettvint på andres sår.

Den som selv har kjent på sår, blir ikke så fort overflatisk

Marit Landrø - forkynner i Pinsebevegelsen og terapeut

Vi vet ikke hva Paulus sin «torn i kjødet» handlet om. Det kunne vært hva som helst, i alle fall noe han inderlig sterkt ønsket å bli kvitt. Og som sikkert den allmektige Gud kunne ha befridd ham fra på et blunk. Men så velger altså Gud å svare ham slik: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Da, når han hadde forsonet seg med det svaret, kunne han gå videre i livet, og fokusere på de mulighetene han hadde, midt i de begrensningene som han kanskje måtte slite videre med.

Selv har jeg, de siste 25 åra, hatt god bruk for å øve meg på å fokusere på det positive, det som er mulig og gjennomførbart, midt i begrensninger. Kanskje kan det, et stykke på vei, hjelpe deg også, slik at hverdagen din kan bli litt bedre – i tillit til at Guds kraft fullendes i din svakhet. KS

 

kommentarer