Tid for å slutte i kirken? Nærbildet
Pastor bekjenner til KS om hvor lei han er kirken. Sjelesørger Marit Landrø svarer.

 

Hei, og takk for interessant spalte!

Jeg er pastor i en mindre menighet og har vært det i mange år.

Da jeg gikk inn i denne tjenesten kjente jeg på stor entusiasme og også det jeg tolket som et kall.

Men de siste tre årene har tjenesten, som selvfølgelig også oppleves meningsfull, vært et ork.

Jeg føler meg åndelig sliten, uinspirert og rett og slett lei av å forsøke å gi videre noe jeg i liten grad lever i selv.

Spørsmålet jeg strever med, er om tiden nå har kommet for å kaste inn håndkleet. I mitt hode ville det vært det beste for meg. Det finnes ikke flust av ressurser som kan ta min plass, men jeg tror menigheten vil kunne finne en vei.

Argumentet mot dette er at jeg ikke vil gi meg for tidlig, og jeg har ikke fått noe tiltale fra Gud om å trekke meg. Håpet om en berøring fra Gud til kraft og inspirasjon bærer jeg også med meg.

Hvordan kan jeg leve i Guds vilje midt i dette?

mvh. Middelaldrende

«Jeg føler meg åndelig sliten, uinspirert og rett og slett lei.»

Middelaldrende - brev til KS

KOMMENTAR: Nyansatt «pastorinne».

Kjære Middelaldrende.

Landrø

SVARER PASTOR: Marit Landrø er sjelesørger. Hun jobber som forkynner og terapeut.

Hadde du sittet i sjelesorgrommet mitt akkurat nå, ville jeg spurt deg om du selv hører hva du egentlig sier: «Jeg føler meg åndelig sliten, uinspirert og rett og slett lei av å forsøke å gi videre noe jeg i liten grad lever i selv.»

Jeg hører en sliten mann som ikke lenger er inspirert, men lei. Og så kommer det alvorligste: « – lei av å forsøke å gi videre noe jeg i liten grad lever i selv». Du skal ha ros for selverkjennelsen. Du erkjenner at du stort sett ikke lever i det du forkynner. Med andre ord sliter du med et integritetssprik mellom det du sier, og det du lever. Sånt blir det troverdighetsproblemer av, både for menigheten og for deg selv. Her er det først og fremst deg jeg ønsker å hjelpe.

Kanskje er det slik at du av ren ansvarlighet for menigheten har holdt det gående, selv om du altfor lenge har gått på tomgang? Kan økonomisk avhengighet også være en medvirkende årsak til at du har «holdt ut», mens du egentlig har ønsket at du slapp ansvaret?

Uansett vil jeg si at slik kan du ikke fortsette

Marit Landrø - sjelesørger

Jeg vet altfor lite om deg til å kunne si om dette handler om utbrenthet, men jeg vil anbefale at du søker hjelp hos en terapeut/sjelesørger som kan hjelpe deg med å sortere og finne en farbar vei videre. Fastlegen din kan også hjelpe deg hvis han ser at dette handler om helsefarlig slitasje.

Uansett vil jeg si at slik kan du ikke fortsette, for da vil du slites i stykker innvendig, og det er verken du eller menigheten tjent med.

Du er selv inne på tanken om at «tiden nå er kommet for å kaste inn håndkleet». Det er ingen dårlig tanke. Da har du tatt situasjonen på alvor og lyttet til det du selv tenker. Men da blir det viktig hvordan du gjør akkurat det.

Enn om du åpent og ærlig deler med menigheten hvordan du har det, omtrent sånn som du gjør det til meg? Si at slik kan det ikke fortsette. Du må enten be deg fritatt fra ansvaret for godt, og slik fristille menigheten til å finne en annen løsning. Eller du må si at du trenger i det minste en lengre permisjon. Det siste kan være problematisk, både for menigheten som kanskje da ikke aktivt går inn for å finne en ny leder, og for deg selv fordi du da vil føle på et press for fortest mulig å finne igjen gløden og kreftene til ny innsats. Det var frakoblingen.

Deg er det håp for, for du tar deg selv og din situasjon på alvor

Marit Landrø - sjelesørger

Så til tilkoblingen. Finn deg gjerne en medvandrer som du kan snakke åpent og ærlig med. En klok medvandrer vil også kunne hjelpe deg med å gjenfinne hvilen i Gud og komme løs fra det forstillingskravet som har hengt over deg.

Jeg vet om mange ledere som med stort utbytte har fått hjelp på Modum Bad, ved IFS (Institutt for Sjelesorg) hvor du selv søker om å få en ukes rekreasjonsopphold med tre innlagte sjelesorgsamtaler. Mener fastlegen at du trenger mer dyptgående hjelp angående eksistensielle spørsmål/tro/livskrise, kan han søke for deg om et opphold ved VITA-avdelingen på Modum Bad. Her anbefaler jeg deg å lese boken som pinseforstander Einar Nymoen har skrevet etter et tre måneders opphold der, «Et oppreist liv».

Til slutt: Deg er det håp for, for du tar deg selv og din situasjon på alvor. Lykke til!

mvh. Marit Landrø

 

kommentarer