Pollestad Nærbildet
Fadervår har fått tre versjoner i løpet av én generasjon. – Stopp, sier forfatter, teolog og tidligere pater Kjell Arild Pollestad. 

 

– I en artikkel sendt til Vårt Land reagerer du på den nye oversettelsen av den klassiske, bibelske Fader Vår, som etter den nye oversettelsen heter Vår Far. Hvorfor?

– Dette bør ikke være oppsiktsvekkende. Det er de kristnes absolutt viktigste bønn, og det gjøres så mange drastiske endringer. Å bevare den slik den har vært skrevet har en viktig verdi som ikke videreføres. Den ignoreres.

– Hvorfor er det et problem?

– Først og fremst fordi den er ny. Vissheten om at våre tipp­oldeforeldre ba den samme bønnen, bidro til å gi ordene en egen tyngde og høytid, og selve den språklige rytmen gjorde den lett å huske. Den ble oversatt til norsk under reformasjonens dager. I dag er det bare vi katolikker som har bevart den nedarvede formen av Herrens bønn slik den tradisjonelt ble skrevet.

– Så for deg er 78- og 88-oversettelsene heller ikke noe særlig?

– Nei, de er nesten like ille. De var jo like mye en tilpasning til sin samtid.

– Er det slik at vi også bør bevare det tradisjonelle språket, selv der innholdet er det samme, for tradisjonens skyld?

– Du er pinsevenn, er du ikke?

«Dette skjønner nemlig ikke Pinsebevegelsen. Dette skjønner vi katolikker.»

Kjell Arild Pollestad - forfatter, teolog og tidligere pater

– Jo, hvordan det?

– Dette skjønner nemlig ikke Pinsebevegelsen. Dette skjønner vi katolikker.

– Skjønner vi oss ikke på tradisjon?

– Bare skriv den setningen jeg akkurat sa. Jeg tror ikke jeg trenger å forklare mer enn det.

– Men har du ingen innholdsmessige argumenter for advarselen?

– Jo, mange. Og jeg nevner mange eksempler. Verst blir det i setningen «Led oss ikke inn i fristelse». Slik står det ordrett på gresk og slik sies det på engelsk: «And lead us not into temptation.» Nå skal det hete: «Og la oss ikke komme i fristelse.» Her får vi ikke bare enda et «la», men vi merker en klåfingret teologi som vil «klargjøre» det som kan være vanskelig å forstå. Da svikter oversetteren sin oppgave.

– Hvordan svikter bibeloversettelsen?

– Det som er ubegripelig, bør forbli ubegripelig i en god oversettelse, det som er tvetydig, bør ikke gjøres entydig. Mange har forsøkt å trenge inn til meningen med denne bønnen. Et av de bedre forslagene hørte jeg i Frankrike: Det greske ordet for «fristelse», peirasmó (gresk), kan også bety «prøvelse». Gud kan ville sette vår tro på prøve, slik han gjorde da han ba Abraham ofre sin sønn. Det kan være all grunn til å be om å få slippe slike prøvelser. Men dette er bare én av flere mulige tolkninger, og selv om den er meningsfull, bør den ikke friste oss til å forandre den ordrette oversettelsen.

– Du skriver likevel at endringer i noen tilfeller kan forsvares, så du er ikke helt katolsk?

  • Les svaret og resten av intervjuet. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer