Gjerlaug Leder
Fram og tilbake til urkristendommen.

 

«Jeg fant meg selv ytterst ute på en liten kvist av Guds store tre. Der ute i periferien ønsket jeg å finne veien til urkristendommen, samtidig som jeg stadig tok avstand fra grenene og stammen som sto i kontakt med de samme røttene som jeg søkte.»

Omtrent slik innleder Ulf Ekman beskrivelsen av sin egen vandring fra rollen som trosforkynner og grunnlegger av Livets Ord til overbevist  katolikk, i sin nye bok,  Den store oppdagelsen.

Vi kan late som om Ulf Ekmans konvertering ikke påvirker oss, men at en av Europas mest toneangivende karismatikere og kirkeledere gjør helomvending, utfordrer vårt felles selvbilde.

I denne ukens KS setter Ulf Ekman ord på sin egen reise. Selv om mange vil beklage reisens endestasjon, er det både fascinerende og utfordrende å lytte til en mann som med en unik erfaring fra pinsekarismatisk sammenheng finner gresset grønnere i Rom.

Et menneskes åndelige reise er privat og uegnet som diskusjonsobjekt, men flere av påstandene Ekmans kommer med i sin nye bok roper på nyanseringer og motargumenter.

Likevel vil jeg anbefale å lese hans siste bok. For få kan med større treffsikkerhet lokalisere utfordringene i vår egen sammenheng.

«Om vi mister frimodigheten og troen på vårt eget bidrag til Guds rike har alle tapt.»

Lars Christian Gjerlaug - redaktør i Korsets Seier

Reaksjonene på Ekmans snuoperasjon har vært kraftige. I tillegg til at mange har hatt behov for å imøtegå Ulf Ekmans nye teologi, har mange også uttrykt sorg og fortvilelse.

Å forstå hvilken rolle Ulf Ekman har spilt for menigheten Livets Ord i Uppsala, tror jeg er umulig for de som ikke selv har tilhørt denne menigheten.
Men midt i sorgen som har kommet til overflaten dette siste året, kan det hende at det hos noen også skjuler seg en sorg over en forestilling og selvforståelse som er blitt brutt.

I mange karismatiske miljøer har det levd en forestilling om at pinsevennene og den karismatiske bevegelsen eier den mest autentiske og velutviklede formen for kristendom. Denne forestillingen om at våre bevegelser er selve spydspissen i Guds rike og ikke har så mye å lære av andre, har nå fått trange kår. Når pinselederen Peter Halldorf kler seg i kjortel og peker mot den ortodokse kirke, og når Magnus Pärsson stadig peker mot reformasjonen som veien framover, merkes det. Men når Ulf Ekman forlater den pinsekarismatiske skuten og peker på Den katolske kirke som den autentiske kirken, blir det nådestøtet for en slik forståelse hos mange.

Om et av resultatene av Ulf Ekmans konvertering er at pinsekarismatikere legger vekk egen arroganse og i større grad møter andre kristne med nysgjerrighet, er det et stort gode. Men om vi mister frimodigheten og troen på vårt eget bidrag til Guds rike, har alle tapt.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg