Ulf Ekman Samtalen

Ingenting holder Ulf Ekman tilbake fra å gjøre det han selv mener er rett.

 

– Gikk du rett og slett lei av å sitte alene på toppen?

– Det finnes en ensomhet i å være øverste leder, og jeg har nok ubevisst alltid savnet å ha en biskop over meg som har hatt reell autoritet til å rettlede, men valget om å bli katolikk, handler om noe helt annet. For meg har det å bli forenet med Den katolske kirke vært en opplevelse av å komme hjem.
Det fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått en form og det abstrakte har blitt konkret.

Den store tausheten

Vi sitter og spiser lunsj i stuen til ekteparet Ekman, mens regnet siler ned på utsiden.

Det eneste som er prangende i deres røde stue i Storvreta utenfor Uppsala, er bokhyllen.

– Hvordan har dere det nå?  

Ulf begynner på et svar flere ganger før Birgitta bryter inn.

– Det har blitt veldig stille og tomt rundt oss. Mennesker vi har stått sammen med i 20-30 år er plutselig blitt helt tause, og unngår oss. Det er så mye enklere å forholde seg til mennesker som kommer direkte til oss enn til de som bare skygger unna. Da kan vi i alle fall få forklare vår side av historien, sier den tidligere pastorfruen.

LES MER: Hvorfor Ulf Ekman gikk til Rom, og pinsepastor Geir Stomnås lar være.

Sårende debatt

– For oss er dette en dypt personlig reise der vi har forsøkt å gå i lydighet ut ifra de sannhetene vi har fått se, men dessverre har vår åndelige reise blitt til en debatt om svik i kristne media, forklarer Ulf.

– Ingenting hadde vært enklere for oss enn å fortsette som frivillige i Livets Ord med fokus på forkynnelse, konferanser og ledertrening. Fordi valget vi har tatt har kostet, oppleves det sårt at mange som ikke har satt seg inn i vår prosess så fort går ut og stempler dette som et svik, sier mannen som inntil i fjor var den udiskutable kapteinen på det pinsekarismatiske laget i Skandinavia.

Ut i havet

– Ofte starter dype åndelige prosesser i en krise. Var det slik også i deres tilfelle?

– Om krise er det riktige ordet, vet jeg ikke, men på sett og vis kan man kanskje kalle det en teologisk krise. Den teologien jeg hadde strakk rett og slett ikke til i møte med spørsmålene jeg bar på, ikke minst om kirkens vesen. Jeg kom til et punkt der jeg måtte videre. Jeg bar på en stadig større sult etter fordypning, og samtidig kjente jeg at andres forventninger til meg gjorde rommet jeg levde i stadig trangere. Selv om jeg trivdes i alt jeg gjorde, kom jeg til et punkt hvor jeg måtte ut i et nytt landskap, sier Ulf åpenhjertig.

– Opplevelsen jeg sitter med i dag er at jeg var en fisk i en liten, men trivelig dam, som endelig fikk kontakt med havet, sier Ulf.

«Det fragmenterte har blitt helt, det flytende har fått en form og det abstrakte har blitt konkret.»

Ulf Ekman - katolikk, tidligere pastor i Livets ord

Bruduljer i Sovjet

Da jernteppet falt, var Livets Ord lynraskt på pletten med evangeliet i det gamle Sovjet.

Hundrevis av menigheter ble plantet akkompagnert av tegn, under og kraftig vekst.

En stor del av de 250.000 menneskene som i dag tilhører Livets Ords nettverk kommer nettopp fra det gamle Sovjet.

Når ekteparet Ekman forteller om sin reise fra trosbevegelsens tinde til pavens føtter, handler mye om erfaringene fra misjonseventyret på 1990-tallet.

– Vi fikk se fantastiske gjennombrudd, og vi er dypt takknemlige for denne tiden, understreker Ulf.

– Men der den kongregasjonalistiske menighetsmodellen med suverene og uavhengige menigheter var en suksess i vekkelsestider, viste den store svakheter i tidene som fulgte.

Enerådende menighetsledere, tilløp til vranglære og isolasjon var blant utfordringene som førte Ulf Ekman inn i spørsmålet om hva Guds menighet egentlig var tenkt å være, om hvordan den var ment å fungere og ikke minst om hvordan den kunne bli stående gjennom hundrevis av år. Disse spørsmålene, sammen med en hunger etter større kristen enhet, ble starten på en reise som for ekteparet Ekman etter om lag 15 år, endte i Roma.

– Hvilke svar har du funnet?

– Åh, det er så mye jeg kunne ha fortalt, sier Ulf mens det gnistrer i øynene.

– Om jeg skal gjøre det kort, så handler det om tre punkter. For det første har jeg i Den katolske kirke funnet en kirke der lederskapet er historisk forankret helt fra Jesu egen tid. Å tre inn i en kirke som Jesus selv sier er grunnlagt på klippen Peter og på hans embete,  og som etter vel 2.000 år står like solid og trofast på Guds ord, har vært en stor glede, sier han og fortsetter:

– Dernest handler det om sakramentene. Grovt sett kan man dele de kristne kirkene i to, de som forholder seg til sakramentene og de som ikke gir plass til dette livet som jo var så sentralt i urkirken. I frikirkeligheten ser vi dessverre ofte en åndelighet som nedvurderer det fysiske og konkrete. Det kan fort ende i åndelig elitisme og moralisme. Sakramentene er botemiddelet mot denne gnostisismen, sier Ekman før han legger ut om inkarnasjonen og gjør et poeng ut av at Gud sendte et menneske, noe konkret – ikke bare et ord eller en idé da han ville kommunisere frelse til menneskeheten.

PORTRETTET AV CANTALAMESSA: Kalt til å samle.

Tradisjonen

Det tredje og helt avgjørende Ulf Ekman fant, var en kirke som forholdt seg aktivt til historien.

– Jeg kommer fra en tradisjon der vi i vanskelige spørsmål alltid søkte svar fra Den Hellige Ånd individuelt. Svært ofte var det likevel slik at selv om vi både hadde den samme Bibelen og ba til den samme, så kom vi til forskjellige svar. I Den katolske kirke tror vi at Gud har vist seg og gitt oss svar også gjennom historien. Det har gitt Den katolske kirke en teologi som omfavner hele livet og som blir stående til alle tider, sier Ulf som ikke forsøker å skjule sin entusiasme for kirken som beskriver seg selv som kirken med stor K.

Tror på vekkelse

– Tar du i dag avstand fra den tjenesten du sto i på Livets Ord?

– Overhodet ikke. Jeg ser heller ikke på vårt valg om å bli katolikker som et brudd med det jeg tidligere har gjort, men som en fordypning. Jeg tror på vekkelse og jeg tror på fornyelsesbevegelser. Men i dag tror jeg at disse bevegelsene skulle vært på innsiden av den store, globale kirken. For meg ble det et stort alvor at den protestantiske vekkelsestradisjonen jeg selv sto i, gjennom tusenvis av oppdelinger og splittelser, sto i fare for å minke den kristne innflytelsen på samfunnet og ikke øke den.

«Jeg tror på vekkelse og jeg tror på fornyelsesbevegelser. Men i dag tror jeg at disse bevegelsene skulle vært på innsiden av den store, globale kirken.»

Ulf Ekman - katolikk, tidligere pastor i Livets ord

Nattverden

– Kristen enhet har vært et stort fokus på Livets Ord og i ditt liv de siste 15 årene. Er det et paradoks at resultatet av dette er at vi to ikke kan dele nattverd sammen?

– Det er en stor sorg i kristenheten at det er slik, og fra katolsk side er det et stort og grunnleggende ønske å dele nattverden med flere. Men situasjonen er slik at vi per dags dato ser så forskjellig på nattverdens innhold at å ta nattverd sammen ville være uttrykk for en skinnenighet. Vi tror at Jesus Kristus selv kommer til oss gjennom eukaristien. Det er ikke et symbol eller noe vi kan ta lett på. Det er Jesu egen kropp og Jesu eget blod vi får ta til oss. Og så lenge vi ikke deler denne oppfatningen, tenker jeg at det handler om å beskytte deg og andre ikke-katolikker fra å ta del i noe dere ikke er forberedt på.

Bruddet

– Da deres beslutning om å bli katolikker ble kjent, besøkte jeg Livets Ord, og i foajeen satt mennesker og gråt åpenlyst. Hva tenker du om de sårene du har skapt?

– Dette tar vi på største alvor, og det påvirket selvsagt hele vår prosess at vi var ledere for en stor forsamling. I årevis var vår eneste motivasjon å søke enhet i Kristi kropp, og tanken på at vi skulle bli katolikker var helt fjern. Men når prosessen etter om lag 15 år til slutt tok oss dit, forsøkte vi å være ryddige. Vi hadde allerede innsatt en ny pastor på grunn av min skrantende helse, og som pensjonister kunne vi være friere i å prøve ut om dette var et kall fra Gud, sier Ekman.

– Til de som sørger over våre valg, ønsker jeg å be om at de kan våge å legge dette i Guds armer. Fra vår side ble dette et spørsmål om lydighet til et kall fra Gud, akkurat slik vi tidligere har fulgt ham når han har kalt. Men vi forstår at mange som har emosjonelle bånd til oss opplever det vanskelig at vi nå er katolikker.

LIVETS ORD-PASTOR: «Du kan ikke late som om ingenting har skjedd»

Kunne vært raskere

– Kunne du gjort noe annerledes i denne prosessen?

– I ettertid ser jeg at det kunne ha vært godt om vi hadde tatt valget noe før. Når det er sagt, var det ikke før i november 2014 at dette valget landet endelig i våre hjerter. Etter dette forsøkte vi å planlegge hvordan denne nyheten kunne deles med menigheten på  en best mulig måte.

– Hvilke følelser satt du med på vei til gudstjenesten da du skulle offentliggjøre dette?

– Jeg var spent. Jeg har betjent og elsket denne forsamlingen i mer enn 30 år, og det var et kapittel som skulle avsluttes. Det påvirker følelsene. Men først og fremst kjente jeg på stor frihet etter at det vi hadde båret så lenge og som hadde blitt til så stor velsignelse for oss, ble offentlig kjent.

Kvantesprang

Skrittet fra en selvstendig karismatisk menighet til den romersk-katolske kirken er et teologisk kvantesprang, og Ulf Ekman har omfavnet sin nye kirke med alt hva den er. I hans nye bok, Den store oppdagelsen, kan vi lese om pilegrimsturer til steder hvor Maria ifølge tradisjonen har åpenbart seg. Ved et bad i Lourdes opplevde han sågar å bli helbredet. Han forfekter troen på skjærsild og pavens autoritet så vel som tradisjonens autoritative rolle.

– Det sies at en god katolikk ikke kan ha frelsesvisshet. Er du fortsatt frelst av nåde?

– Ja, jeg er fortsatt frelst av nåde ved tro. Men der pinsevenner gjerne feirer sin frelse, betoner vi tydeligere håpet om en framtidig frelse. Det betyr ikke at vi ikke er Guds barn i dag, men det er en ydmyk påminnelse om at vi ved våre valg også kan miste vår frelse. Dette står historisk som et motsvar til Calvins tanke om at den som er frelst, alltid vil forbli frelst.

SKAPERKRAFT-RYGG: – Jeg har mye å takke Livets Ord og Ulf Ekman for.

Nytt nettverk

Mens Ekman tidligere inviterte tusenvis av mennesker til møter der lovsang, betjening og ikke minst Ordets forkynnelse sto sentralt, feirer han i dag messer, der nattverden er det sentrale innholdet, med en gruppe katolikker i Uppsala. Selv om han lever et roligere liv enn tidligere, er han en populær forkynner på katolske og økumeniske konferanser verden over.

Mens ekteparet Ekmans nettverk tidligere besto av trosforkynnere som blant andre Benny Hinn, Kenneth Copeland og Yonggi Cho, er det nå prester og lekmen fra Den katolske kirke som nyter godt av Ekmans selskap. Blant dem som står ekteparet Ekman nær i dag, nevnes spesielt fader Raniero Cantalamessa som i fjor besøkte Hedmarktoppen og biskop Anders Arborelius.

Psykologi

I sin nye bok beskriver ekteparet Ekman i detalj sin åndelige reise. Men et tema som ikke er berørt, er om det er noe ved deres personlighet som driver dem mot radikale valg.

– Er det noe ved din personlighet som gjør at du enklere enn andre gjør store linjeskift ?

Ulf Ekman ser på meg og lar meg fullføre spørsmålet.

– Fra første dag har enkelte forsøkt å psykologisere dette valget. Selv mener jeg at å stå over 30 år i tjeneste i samme sammenheng, peker mot noe helstøpt og solid. Jeg blir ikke fornærmet av spørsmålet, men jeg skulle så gjerne ønske at mennesker i stedet for å avfeie vårt valg på den måten, satte seg inn i tematikken og lot spørsmålet trenge inn i sitt eget liv. For om Den katolske kirke er det den sier seg å være, nemlig Jesu egen kirke, så er det et spørsmål som ingen av oss kommer unna.

KATOLIKK-KJENDIS: – Pinsebevegelsen er en spydspiss i det globale enhetsarbeidet.

En trygg havn

Tiden har gått og vi er i ferd med å pakke sammen da et av Ekmans barnebarn kommer løpende over tunet. Barnets far jobber ikke lenger i Livets Ord, men er engasjert i en norsk pinsemenighet.

– Har pinsebevegelsen noen framtid i dine øyne?

– Det synes jeg er vanskelig å si noe om, sier Ekman og veier tydelig sine ord.

– Men det jeg registrerer, er at det finnes en større lengsel etter å bli grunnfestet i noe dypere i mange menigheter. Men om pinsebevegelsen har det som skal til for å bli stående i århundrer, tviler jeg sterkt på. Personlig tror jeg at den aggressive avkristningen vi nå ser i Europa vil tvinge fram en større enhet blant de kristne, og midt i dette står Den katolske kirke med åpne armer. Vi behøver alle hverandre.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg