En reise til år null Disippel

Med ett står jeg der, utenfor Jerusalems murer.

Utdrag fra boken «De så ham – mennesker rundt Jesus», av Tor Bertel Løvgren.
Illustrasjon: Tor Bertel Løvgren

Denne teksten ble først publisert i Korsets Seier uke 51/52, 2014.

Mens mørket senkes og himmelens stjerner tindrer en sein vinterkveld i Norden, forvandles ord og vers, og blir en farbar sti. Forundret lukkes jeg inn i gåtefulle tidsaldre og føres til Kanaan, landet hvor øst møter vest. Der ble et folk født i smerte og fostret under Den allmektiges hånd.

Med ett står jeg der, rett utenfor Jerusalems murer. Jeg går ned Kedrondalen, og følger veien som snor seg forbi Absaloms grav. Så føres jeg ut på enger omspunnet av frisk morgendugg, og møter ei nyfødt sol over åsene ved Betlehem. Stille setter jeg meg ned ved den travle veien, og lar inntrykkene strømme på.

Persiske hoffastrologer med stort følge drar forbi. De er kommet for å tilbe den nye kongen den stigende stjerna i øst har varslet. Sammen med vismennene vil jeg lete etter dette barnet, og lære Verdens lys å kjenne gjennom de som siden møtte ham.

Jeg går fra sted til sted mellom husklynger og beitemarker. Lukker fremmede lyder og bilder inn i sinnet. Hører brekende geiter og sauer, hylende esler, og barn som leker og ler. Ser kvinner småprate rundt brønnene. Støv fra veien og lukt av krydder og møkk kiler i neseborene, mens sur røyk fra ildstedene svir i øynene.

Der oppe på høyden oppdager jeg det store, skinnende himmellyset.

Tor Bertel Løvgren - forfatter

Så blir jeg oppmerksom på strømmen av mennesker på vei opp bakkene til Beit Lehem, kong Davids fødeby. Landshøvding Kvirinius har befalt alle Israels stammer å være med på folketellingen som keiser Augustus har beordret. Jeg blir ett med den lange, buktende menneskemassen som sammen med kameler, muldyr og vogner på hvinende hjul, lager et forferdelig spetakkel. Mødre roper på barna sine, fedre diskuterer høylydt forhatte romerske forordninger, og handelsmenn på vei opp mot Jerusalem skjenner på alt og alle fordi karavanene deres ikke kommer fort nok fram.

Vel inne i byen, utslitt og bortkommen i trengselen, finner jeg et bord i et vertshus og blir servert enkel kveldsmat med ubestemmelig smak. På tross av larm og ståk glir øyelokkene snart igjen. Jeg bråvåkner av et dult i sida. Andre vil også ha plass.

Ute er det mørkt. Jeg tar meg videre over duggvåte sletter i måneskinnet, går meg vill, og setter meg til slutt på en stor stein i påvente av morgenlyset.

Da hører jeg med ett opprømte stemmer fra en flokk gjetere som skynder seg avsted oppover skråningen rett bak meg. Noe må ha skjedd! Så fort jeg greier, løper jeg etter dem. Der oppe på høyden oppdager jeg det store, skinnende himmellyset. Ikke lenge etter står jeg andpusten utenfor en stall.

Et nyfødt barn setter i å skrike innenfor.

År null har tikket sine første sekunder.

kommentarer