Balansekunst - mellom avhengighet og selvstendighet

Å være blind er som å balansere på line. På den ene sida er uavhengighet, og på den andre hensyn. Etter hvert har jeg skjønt at friheten er å klare å stå på selve lina, men å danse på line krever som kjent årevis med trening. Av Solveig-Marie Oma

Jeg er en skikkelig frihetselsker. Den typen som gjerne skulle reist til Peru alene i et par måneder. Jeg har alltid vært ganske egenrådig, bare spør familien og ikke minst lærerne mine. Også fysisk elsker jeg det å kunne bevege meg fritt, løpe, ja helst fly. Det er en ekstremt dårlig kombinasjon med å være blind.

En dag da jeg skulle hjem fra skolen og det var vinter, brukte jeg tjue minutter eller noe sånt på å komme meg opp den isglatte stien gjennom skogen ved barndomshjemmet i stedet for å ta veien rundt. Jeg måtte klamre meg til trærne og ta hvert skritt med den største omhu. Det så sikkert ganske stakkarslig ut, men det var ingen der. Fryden jeg følte står fortsatt helt klart for meg. Når man mangler mye av den bevegelsesfriheten som folk flest tar for gitt, kan slike fysiske utfordringer være ren lykke. Jeg har alltid klatret i alt som kan klatres i, også etter at jeg ble voksen, men sist jeg gjorde det ble det vanskelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nei, jeg datt ikke ned. Jeg har aldri noen gang falt ned fra et tre. Det som skjedde var at venninna mi ble redd. Dessuten trodde hun jeg gjorde det for å vise meg fram. Jeg hadde funnet et skikkelig høyt, helt supert furutre, og jeg klarte ikke å la være å klatre helt til topps. Lykken var å finne fram til hver grein, og komme meg helt opp og ned igjen med fingrene fulle av velduftende kvae. Så måtte jeg forklare og be om unnskyldning for å ha vært så egoistisk.

Hvor går grensa for min frihet? Mange vil nok unne meg den friheten jeg kan få, siden jeg har mindre av den i utgangspunktet, men det betyr ikke at jeg ikke skal ta hensyn. Det er ikke sjelden jeg venter litt ekstra til det passer for folk å hjelpe meg. Eller at jeg til og med lar være å dra et sted fordi det ble stress for folk å bli med, og for energikrevende å dra på egen hånd den dagen. Til en konsert for eksempel.

Balansen mellom frihet og hensyn, hva det er rimelig å be om, lærte jeg mye om da jeg gikk et år på folkehøgskole. Ting familien min gjorde nærmest på autopilot i oppveksten, var ikke en selvfølge for mine nye klassekamerater. Jeg fikk høre at jeg var for lite flink til å takke folk, og det stemte. Det er vel derfor man går på folkehøgskole, for å lære å samarbeide med alle slags mennesker.

Det er nettopp den begrensede friheten som var det verste da jeg mistet synet, og som hele tida har vært det vanskeligste å takle. Nylig forsto jeg hvorfor jeg hadde så vanskelig for å følge de planene for orgeløving jeg satte opp. Helt siden jeg kunne bestemme selv har jeg brutt ut av alt som heter rutiner. Omsider gikk det opp for meg at denne sterke trangen til å sove, spise og jobbe akkurat som jeg selv vil, og ikke i noen rutine, handler om at jeg lengter etter mer frihet. Straks jeg forsto dette har det blitt enklere å holde rutiner og følge mine egne planer. Det var jo bare lengselen som slo ut på en lite konstruktiv måte. Nå som jeg veit det, kan jeg mye lettere overstyre det.

Har jeg nok frihet? Ja, jeg tror det. Hvis jeg hadde kunnet se, hadde jeg kanskje reist til Peru alene i to måneder, men hadde jeg fått oppleve den andre sida av denne lengselen? Er det noe jeg virkelig har, så er det gode og sterke bånd til andre mennesker. Vi trenger hverandre. Kanskje hadde jeg blitt for individualistisk om jeg hadde kunnet se. Slik det er nå, klarer jeg mye alene, men må også ha hjelp. Livet blir teamwork, og jeg lærer hver dag om vakker avhengighet.

Det aller beste er at det har gjort det enklere å lære å stole på Gud. Også det har vært veldig vanskelig, og er det fortsatt, men det å være knyttet med avhengighet til folk rundt meg har gjort det lettere å forstå det vakre i å være avhengig av Gud. Det står mye om friheten i bibelen, og det høres kanskje ut som en selvmotsigelse. Avhengig, men fri? Ja, for den friheten man får er mye bedre enn den man får ved å skyve hensynet til de andre vekk og være rendyrket individualist. Det er en frihet som også kan kalles sinnsro eller sjelefred. Fri til å være den man er - helt ærlig.

Solveig-Marie Oma er musikkstudent, og skribent i Synlige stemmer - et prosjekt i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.