Gary Rucci Samtalen
Noen tror på ånd og kraft. Andre tror på tall og kalkyler. Gary Rucci (50) tror på begge deler.

 

– Jeg vet hvordan det er å være fortapt. Kanskje det er derfor jeg har slikt hastverk, sier Gary Rucci spørrende, mens han ser tomt ut i luften.

Om han er sliten, er det forståelig. Han har akkurat holdt en bibeltime på misjonskonferansen til De norske pinsemenigheters ytremisjon i Kristiansand. Her brukte han en time på å forklare hvordan den internasjonale pinsebevegelsen i vesten har gått fra å være en bevegelse til et kirkesamfunn. Neste skritt er døden.

70 prosent av alle menigheter dør før de er hundre år. Livsløpet går fra å være en dynamisk, levende og brennende bevegelse til et stivt, topptungt og bevaringsfokusert kirkesamfunn.

Da er det bare et tidsspørsmål før alt er aske.

Sjelens søvn

Som misjonsdirektør i Storbritannia jobber australieren med å utvikle effektive ledere og strategier for menigheter i Storbritannia. Britiske Assemblies of God trengte hjelp. I for mange år falt flere fra enn det kom til.

De reiste verden rundt for å finne den beste til å analysere hva som er galt i Storbritannia og Vesten. De måtte til Australia.

– Vet du, det er dette som får meg opp av sengen hver morgen.

– Mener du misjon?

– Ja.

Hvis ikke en epost jeg svarer på direkte eller indirekte leder til at noen kan bli frelst, er det per definisjon meningsløst. I min bok.

Gary Rucci - misjonsdirektør for Assemblies of God i Storbritannia

– Er det ikke rart å jobbe administrativt da?

– Hvis ikke en epost jeg svarer på direkte eller indirekte leder til at noen kan bli frelst, er det per definisjon meningsløst. I min bok. Det er hele veien min agenda.

– Er det ikke et pasifiserende press at alle handlinger skal lede til frelse?

– Jo, men det holder meg skjerpet og målrettet. Det er fort gjort at sjelen sovner på et kontor.

Fant sin vei

I 27 år har Gary Rucci vært i fulltidstjeneste. Han har jobbet i mange av Australias større menigheter. I løpet av den tiden har han oppdaget sine gaver.

– Jeg er en motivator og en katalysator. I fulltidstjeneste og i samfunn med Gud har jeg tydeligere sett hva som er mitt oppdrag. Derfor er jeg ikke ute i felten, i klassisk forstand.

Gary understreker at dette er et paradoks som kan bli en hvilepute.

– Selv om jeg setter i stand mennesker til misjon, betyr ikke det at jeg har noen unnskyldning for å ikke aktivt dele evangeliet. Jeg praktiserer ikke det jeg preker, det holder ikke. Jeg  preker det jeg praktiserer. Jeg må ha en personlig lidenskap for å vinne mennesker for Kristus.

– Kan vi legge mer på pastoren, da? Har ikke de fleste av dem jobb til oppover ørene?

– Joda, og de fleste andre i kirken er i full jobb. Så slik sett er det umulig med evangelisering…

Gary navngir alt pastorer holder på med mens hans slurper i seg kaffen i kafeen til Filadelfia, Kristiansand: Sjelesorg, forberede taler, besøkstjeneste, administrasjon, møteforberedelser og praktiske småjobber.

– Dette er gode og riktige ting. Men det er ikke det eneste vi skal holde på med, poengterer han.

Gary, som har sittet foroverlent en god stund, rister løs.

– Høres jeg prektig ut nå? Jeg er jo ikke det, da. Kona mi er mye flinkere enn meg. Hun er så naturlig. Hun kommer så lett i samtale med folk. Det er naturlig for henne. Hun er lidenskapelig i kontakt med mennesker, selv ukjente.

Høres jeg prektig ut nå?

Gary Rucci - misjonsdirektør for Assemblies of God i Storbritannia

Fullt åndsliv

– Jeg tror ikke nødvendigvis det handler om å aktivt evangelisere. Vi har lett for å dele livet i to moduser, det kirkelige og alt annet. Som pastor trengte jeg bare å delta i noen aktiviteter eller ha venner utenfor kirken.

Kirken har, etter Garys vurdering, en tendens til å sysselsette pastorer istedenfor å utruste og istandsette. Hyrden blir dermed fanget i internt arbeid og får ikke lede fårene inn til åkrene hvor høsten er overmoden. Han skal være alt for alle; lærer, profet, hyrde og apostel.

– Slik sett kan menigheten fort skyte seg selv i foten.

– Jeg føler at du hinter til oss vestlige kristne her?

– Bingo! Men hørte du talen min?

– Ja?

– Dette er bare ett av mange, mange punkter som har gjort oss til et kirkesamfunn istedenfor en kirke.

Oppvekst uten kirke

I 1950 flyttet en hollandsk baker og presbyteriansk prest til Brisbane i Australia med hele sin familie. Selv om den gamle presten fryktet Gud, lyktes han ikke med å overføre det til barna.

Døtrene ble nominelle kristne med et vagt forhold til kirken. Sønnene tok mer aktivt avstand.

En av døtrenes sønner het Gary Rucci.

  • Gary Gucci mener Pinsebevegelsen går fra å være en bevegelse til et kirkesamfunn. Da er døden nær. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer


Anbefalte innlegg