Hver søndag teller Disippel

Vi tviholder på fotballen. Kirken er ikke like viktig.

Tekst: Alexander Botn, ungdomspastor i Pinsekirka Filadelfia, Ålesund
Foto: Shutterstock

I Ordspråkene står det at vi skal lære den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel. Jeg tror vi er klar over denne sannheten, men likevel blir vi overrasket når ungdommer heller prioriterer datamaskinen, søvnen, festen eller kinoen framfor ungdomsmøtet og søndagsmøtet.

Kanskje har vi foreldre vært for sløve til å lære barna våre veien de skal gå?

Sterke minner

KS 31 2014 Samtalen. Alexander Botn er ungdomspastor i Pinsekirka Filadelfia, Ålesund

Alexander Botn er ungdomspastor i Pinsekirka Filadelfia, Ålesund. Foto: KS arkiv.

Jeg har noen sterke, gode minner fra å være barn i en menighet. Ikke først og fremst fra undervisningen i søndagsskolen, men av at jeg var i kirken støtt og stadig, uke etter uke. Hver uke faktisk, så langt det lot seg gjøre.

Minnene fra å kikke opp på en mor som var oppslukt, med lukkede øyne i tilbedelse, og alle timene jeg har brukt liggende under stolrader, lyttende til lovsang, mens jeg tegnet i Evangelietoner, skapte en følelse av å være hjemme når jeg var i kirken. Sangene fra kirken hørte jeg igjen hjemme både i form av nynning under matlagingen og lovsangsøvelser i kjelleren.

Da jeg var blitt tenåring, var det ingen tvil om at jeg skulle være med og bygge ungdomsarbeid. Det var en selvfølge. Kirken var noe jeg hadde eierskap til, som en hjemmebane.

Bortebane

Som ungdomspastor og leder for mange tentrokull ser jeg at svært mange, som er i overgangsfasen fra barn til ungdom i dag, ikke sitter med den samme følelsen av at kirken er deres hjemmebane. Jeg mener det er synd at vi aldri kan gå glipp av fotballtreningen, mens kirken kommer i andre, tredje eller fjerde rekke.

Om vi ønsker å se at barna våre er på hjemmebane når de er i kirken og har en levende relasjon til Jesus i ungdomsårene, trenger vi å prioritere søndagen, hver uke!

Skremmende bilde

I april i år var jeg på Orange Conference i Atlanta sammen med PBU-styret. Konferansen hadde årene 0-19 i fokus, og viste med flere gode illustrasjoner hvor ufattelig viktig foreldrene og hjemmebanen er om barn skal vokse opp med en solid tro.

En av illustrasjonene var en krukke med noen baller i. Antall baller illustrerte antall søndager et barn i en viss alder hadde igjen til det var 19 år.

Hva vi som foreldre prioriterer, er et tydelig signal til barna våre om hva vi mener er viktig.

Alexander Botn - ungdomspastor i Pinsekirka Filadelfia, Ålesund

Når barnet har blitt ungdom er det skremmende få baller igjen å skulle forme en tro på.

Illustrasjonen viste også med en ny krukke hvor mange hverdager barna hadde til de var 19 år. Langt flere.

På den ene siden gjorde illustrasjonen det tydelig hvor stor innflytelse foreldre kan ha på barnas tro. På den andre siden sto jeg igjen med en skremmende følelse av at de få ballene som representerte søndagene kunne mer enn halveres til fordel for fotballkamper eller rett og slett familiedager hjemme på late morgener.

Forbilder

Hva vi som foreldre prioriterer, er et tydelig signal til barna våre om hva vi mener er viktig. De innlysende grunnene til å prioritere søndagen er at barna trenger å få venner i kirken, de trenger å få inn vanen av å være med hver uke, de trenger å føle seg trygge på lederne over tid, og så videre.

Men videre tror jeg barn trenger å se foreldre som har et hjerte for kirken, som engasjerer seg og som bygger den. Gjerne i barnearbeid, men ikke nødvendigvis bare der.

Fristende unnskyldninger

Selv har jeg nettopp blitt pappa og selv om spedbarnsfasen muligens ikke er den mest kaotiske ennå, har jeg ingen problemer med å finne fristende unnskyldninger til å droppe en og annen søndag. Men er det en ting jeg virkelig ønsker, er det at mine barn skal ta eierskap til kirken og kjenne at de er på hjemmebane der.

Derfor vil vi alltid ha det som en viktig verdi i vår familie at vi er i kirken hver søndag så langt det går.

kommentarer