Tvil, bønn og lederskap Samtalen

Anne Birgitta Langmoen Kvelland har blitt Normisjons første kvinnelige leder. Det har ikke bare vært lett.

Foto: Thomas Leikvoll

– Disse og den der må nok vekk, sier Anne Birgitta Langmoen Kvelland og veiver mot ulike bilder, pyntegjenstander og kontorrekvisita.

Som første kvinne i sjefsstolen til Normisjon – og første kvinne til å lede en konservativ, kristen luthersk organisasjon i Norge – trengs det endringer. I første omgang får det bli med ommøblering, som her på kontoret.

Etter to års åremål vedtok Normisjons landsstyre i september å tilby Anne Birgitta Langmoen Kvelland en ny åremålsstilling som utløper i 2020.

Uvanlig rik erfaring

Det har likevel ikke manglet på ledererfaring for 55-åringen. Gjennom oppveksten på en gård i Solør som nummer fem av seks søsken måtte hun rope høyt for å bli hørt. Noen mikrofon har hun aldri trengt.

Solør har heller aldri vært noe bibelbelte. På skolen var det to kristne, Anne Birgitta og en venninne med pinsebakgrunn. De få kristne som fantes i bygda måtte tidlig ta lederansvar. Det inkluderte utallige andakter. Som tenåring ble hun aktiv i Laget hvor grundige bibeltimer fasinerte.

Følgelig studerte hun teologi. Deretter har hun hatt en rekke lederroller i kristen-Norge. Hun jobbet som internasjonal leder i Normisjon, og lærer og rektor ved Normisjons bibelskole i Staffeldtsgate i Oslo (nå en del av NLA Høgskolen) Hun har også vært daglig leder av Kirkens SOS i Vest-Agder og lærer ved Lagets Bibel- og Evangeliseringssenter Hald i Mandal.

Neglisjering er det verste og det hyppigste. Det kan til og med foregå på en høflig og vennlig måte.

Anne Birgitta Langmoen Kvelland - generalsekretær i Normisjon

Det er en ganske unik erfaring for en kvinne på 55 år fra en tid hvor det var få kvinnelige lederskikkelser i kristne organisasjoner.

Anne Birgitta Kvelland

KVINNELIG LEDER: Anne Birgitta Langmoen Kvelland er den første kvinnelige generalsekretæren i Normisjon. Foto: Thomas Leikvoll.

– Jeg har vel en følelse av at akkurat det der har blitt enklere nå.

Tøffe tider

Temaet kvinner og lederskap gjør at Kvelland uttaler hvert ord i setningen litt sakte. Den ellers så vitale og lattermilde generalsekretæren blir ettertenksomt og drøftende.

– Jeg prøver vel å si at jeg har opplevd lite motstand som generalsekretær, men derimot ganske mye tidligere i livet. Å være kvinnelig leder i konservative kristne organisasjoner har nok vært vanskelig for mange.

– Det høres ut som du mener dette har forandret seg?

– Jeg hører at yngre kvinner synes det er enklere. Noen studenter her sa at det var annerledes nå, og det var bra at noen hadde gått foran.

For de som går foran er det få å lære av. Kvelland er med i et nettverk med kvinnelige ledere som er nyttig.

– Er det irriterende å få disse typer spørsmål siden en mann slipper?

– Nei, fordi det er mange menn som er ledere. Noen ganger vil jeg dempe dette temaet fordi det er saker som er viktigere, men i et portrettintervju hører det selvfølgelig med

Neglisjering

Diskriminering har Kvelland oftest opplevd i en litt mer kamuflert drakt. Men det oppleves vel så smertefullt.

– Neglisjering. Neglisjering er det verste og det hyppigste. Det kan til og med foregå på en høflig og vennlig måte. Det er så vanskelig å møte, for hva gjør man? Jeg kan møte et direkte personangrep, men neglisjert føler man seg sjakk matt. Det er mye lettere at noen sier rett ut at jeg ikke kan lede fordi jeg er kvinne. Det kan jeg argumentere mot.

Kvelland forsøker å sette oss inn i hvordan det arter seg. En typisk situasjon er en samtale mellom flere om ledelse eller teologi. Etter at Kvelland har delt sin mening eller kommet med et innspill, har det blitt smilt høflig før man går inn på et annet tema.

– Og det er fort gjort å gå i seg selv og tenke «hva er galt med meg?», istedenfor å avsløre maktspråk for hva det er.

  • Les om Anne Birgittas tvilsperioder i denne ukas papirutgave av Korsets Seier. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer


Anbefalte innlegg