Adoptert hverdag Reportasjen

Kari Anne og Dag valgte bort biologien. Isteden hentet de barna sine i utlandet.

Sandøya ligger badet i sol. Hadde man ikke visst bedre, skulle man tro at det var juli, og ikke sen september som prydet kalenderen. Det er i hvert fall så varmt at t-skjorter og shorts er funnet fram, og ute på fjorden tøffer småbåter og seilbåter om hverandre.

Dette er Sandøyas rette element.

Et besøk på øya utenfor Brevik i Porsgrunn kommune er nesten som en reise i tid, med sine små veier, idylliske sommerhus og den lille landhandelen som er som snytt ut av norsk filmhistorie. Om sommeren er det mye folk på besøk her, men knappe 300 innbyggere bor fast på Sandøya.

Som familien til Kari Anne (49) og Dag Halvorsen (50).

Ekteparet har bodd her i 30 år, helt siden de giftet seg i 1985. To av barna har flyttet ut; Jon Ariel (23) til Oslo og Shane Marie (16) til Kvitsund, men fire andre bor fortsatt hjemme.

– Det er litt stress med ferja, men det går greit når man er vant til det. Hvis bussen fra jobb er i rute, rekker jeg den akkurat. Hvis ikke ringer jeg ferjefolkene og ber dem om å vente, sier Hazel Elen, eldstedatter i flokken som fortsatt bor hjemme.

Kanskje vi skulle adoptere et barn, Dag?

Kari Anne Halvorsen - mor

Valgte ved frokostbordet

Kari Anne og Dag hadde vært gift i ni år da de fikk sin første sønn. Da var Jon Ariel allerede 2 ½ år gammel. De adopterte ham fra Filippinene.

Siden ble det et adoptivbarn til. Og et til. Og slik fortsatte det. Alle seks barna er adopterte, de fem første fra Filippinene og sistemann fra Kina.

– Vi var enige om at de tre første årene skulle ikke barn være noe tema, sier Dag til Korsets Seier.

Hele familien sitter ved frokostbordet denne lørdagen, et bord som er dekket med alt det en sulten mage måtte begjære.

LES MER: Barne-boom på Hedmarktoppen.

Å starte dagen sammen er en viktig tradisjon hos familien Halvorsen.

– Da vi giftet oss, var vi bevisste på at vi bare var 19 og 20 år. Vi hadde en veldig klar oppfatning om at det var riktig å gifte seg, men vi ville ikke bli den klassiske, kristne familien som fikk unger med en gang. Vi ville jobbe og leve noen år før vi staket ut kursen videre. Etter hvert hadde jeg tenkt litt på om ikke vi skulle adoptere, men jeg hadde ikke lyst til å lufte det for Kari Anne. Det skulle hun få velge selv.

Så, en morgen ved det samme frokostbordet som vi sitter ved nå, kom det fra Kari Anne:

– Kanskje vi skulle adoptere et barn, Dag?

Klokka 14 samme dag var søknadspapirene fra barnevernet i hus, og adopsjonsprosessen var i gang.

MINOS: Tomrommet etter Emanuel.

Sårt og vanskelig

For Dag og Kari Anne handlet adopsjonen om å gå den veien de følte var riktig. De kunne få egne barn, dersom de ønsket det, og det ble da også spurt om i menigheten deres.

  • Les reportasjen. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her eller send SMS med teksten ksabo til tlf. 2210.

kommentarer