Harde kristne fronter Samfunn

Noen ganger har jeg bare lyst til å sitte stille i båten og vente til stormen går over. Slik har jeg det nå. Skal jeg skrive noe om 22.juli-terroren og Guds rolle i denne?

Skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier

Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro).

Skal jeg mene noe om at evangelist Jan Ernst Gabrielsen er sitert i alle landets medier, der han uttaler at Gud hadde en finger med i spillet i tragedien på Utøya?

Han gir ikke Gud skylden, men sier følgende til Fædrelandsvennen:

«Det faller ikke en spurv til jorda uten at Gud vet det. Når Han har omsorg for hver spurv, så har han selvsagt også en finger med i spillet når det er så mange mennesker som blir drept. Men det er klart at det ikke er de konkrete ungdommene det gjelder, men det som ligger bak. Det er den politikken Arbeiderpartiet har ført fram som har gjort at vi har mistet Guds velsignelse.»

Gabrielsen mener at grunnlaget for Utøya-tragedien ble lagt ved at Norge har innført lover i strid med Bibelen og forholdt seg til Israel på en måte som gjør at vi har mistet Guds velsignelse og åpnet opp for det onde. Dette finner han også støtte for i boka «22.juli-profetien» av Jeremy Hoff, som han anbefaler varmt.

Nyanser forsvinner, misforståelser oppstår og medmenneskelighet blir vanskelig å få øye på

Jarle Haugland - daglig leder i Familie & medier

Med små nyanser sliter media

Som en umiddelbar og forståelig konsekvens, kommer det skarpe reaksjoner fra en rekke folk, både Arbeiderparti-politikere, kristne ledere og andre. Og i kommentarfelt og sosiale medier er temperaturen høy. For de ser det som en uhyrlig påstand at Gud skulle ha vært involvert i hendelsene 22.juli.

Og jeg har lyst til å sitte stille i båten. For jeg tror mediene er en lite egnet arena til slike samtaler. Nyanser forsvinner, misforståelser oppstår og medmenneskelighet blir vanskelig å få øye på når kontakten mellom mennesker går gjennom pressen.

Savner gråt

Men jeg skriver likevel. Ikke fordi jeg mener så mye om saken – jo, det gjør jeg nok også. Men jeg savner gråten. På begge sider.

Jeg savner å se tydeligere den kjærligheten til mennesker som førte Jesus i døden for å sette dem fri. Den nøden som fikk Paulus til å si i Romerbrevet:

«Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.»

Noen ganger (er kristne) mer preget av forakt enn av kjærlighet.

Jarle Haugland - daglig leder i Familie & medier

Det er en som har sagt at vi må gråte før vi profeterer. Det tror jeg er kloke ord.

Jeg vil tro nøden og kjærligheten er der. På begge sider. Den driver Gabrielsen og hans meningsfeller til å gå ut med et budskap de vet vil koste, for å vekke folket til omvendelse. Og den driver meningsmotstanderne til å protestere, av kjærlighet til de pårørende og det norske folk – og av et ønske om å gi mennesker et møte med den evige kjærlige Gud.

Men det kommer lite frem i mediebildet.

Kristne synlig splittet

Der er det ferdige meninger som frontes – også mellom kristne. Sikre uttalelser på den ene eller andre siden. Noen ganger mer preget av forakt enn av kjærlighet. Og det bidrar mer til å skape steile fronter mellom Guds folk, mer enn det som preget de første kristne, der det ble sagt: «Se hvor de elsker hverandre». Nå ser folk mer hvor splittet vi er.

Det er helt klart nødvendig med en teologisk diskusjon om dette temaet. Hvordan ser vi på en profetisk tjeneste i dag? Hvilket Gudsbilde former vår teologi, og har vi bibelsk – og kirkehistorisk – belegg for det vi hevder? For vi er ikke de første i historien som opplever en dyp tragedie og vender oss til Gud for å få svar. Evner vi å møte en så sårbar tematikk med ydmykhet? Ikke minst i møte med Gud, som er både hellig og kjærlig – og som ikke lar seg fange av våre systemer eller vår logikk?

Dyptgående splittelse

Men jeg tror teologiske debatter fungerer bedre på kne for Gud – billedlig talt – mer enn i polariserte mediesaker.

Jeg drømmer om at Guds folk går sammen for å søke Gud. Hva ser han når han ser landet vårt? Er det noe han gråter for? Har vi en kontakt med ham som gjør at vi deler hans nød og kjærlighet til menneskene han har skapt i sitt bilde og gitt sin sønn for? Deler vi den smerten som ligger i de fire siste ordene når Jesus utbryter over Jerusalem:

«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.»

Jeremy Hoff skriver i boka: «… vi kommer ikke unna at det også er behov for en dyptgående omvendelse i dette landet.» Det er en alvorlig sannhet. Men det bør heller drive oss på kne for Gud i bønn for oss selv og folket, enn ut i mediene for en debatt om Guds rolle 22.juli.

kommentarer