Anne Gustavsen fokuserer i ukens lederspalte på usunne menigheter. Leder

Det er tid for en ryddesjau.

I arbeidet med å revitalisere utdøende menigheter og plante nye, er det nødvendig å snakke ærlig om hva som hindrer vekst og fornyelse.

Hvorfor settes bremsene på? Hva hindrer gjennombrudd? Hvorfor går fornyelsesprosesser så sent i etablerte menigheter, for noen ganger å stanse helt opp, eller gå motsatt vei? Hvorfor stanses initiativ til å redde menigheter som står på gravkanten, innenfra i eget miljø?

Verdensevangelist Reinhard Bonnke er tydelig i sin tale om hvilke menigheter som har livets rett når han sier: «En kirke som ikke er fokusert på de fortapte, er egentlig ingen kirke.» Det er klar tale.

Det kan være flere årsaker til stagnasjon og usunne trekk i våre forsamlinger. En av dem er når vårt fokus begynner å dreie seg mer om å opprettholde aktiviteter og tradisjoner enn å være et effektivt fiskeredskap for å redde mennesker fra fortapelse. Idet vår virksomhet begynner å sirkle om vår egen akse, er løpet kjørt.

En forsamling som styres av sterke personligheter hvis posisjoner trues av forandring, viser sykdomstegn.

Anne Guastavsen - ansvarlig redaktør i Korsets Seier

En forsamling som nekter forandring som kan føre til vekst fordi fornyelse oppleves truende, fremmed og utrygt, bommer på målet. En forsamling som styres av sterke personligheter hvis posisjoner trues av forandring, viser sykdomstegn. Når menighetsmøtene bruker tid på å diskutere farge på veggene og hvordan talerstolen skal se ut framfor å snakke sammen om hvordan man kan bli mer effektive sjelevinnere, trengs det en kraftig reorientering.

Under etableringen av Pinsebevegelsens revitaliseringsprogram ble det pekt på flere usunne trekk som hindrer vekst og framgang for våre menigheter. Et av dem satte lyskasteren på kulturen som preger menigheten. Navlebeskuende og innadvendt menighetskultur, der vi framstår mer som et cruiseskip der målet er at alle skal ha det mest mulig behagelig, enn en redningsskøyte for fortapte sjeler, er gift for enhver menighet.

Menigheter som ikke opplever vekst i form av nye troende som vinnes, må være villige til å ta en ærlig ryddesjau i stedet for å lure seg selv og tro at et jevnt, godt virkeår er godt nok. Misjonsbefalingen gjelder fortsatt. Menighetens oppgave, og dermed hver eneste troendes, er å vinne mennesker og gjøre dem til disipler.

Enhver virksomhet vi bruker tid, økonomi og krefter på i en menighet, må måles mot dette oppdraget. KS

 

kommentarer


Anbefalte innlegg