Foto: Shutterstock. Reportasjen

De er midt iblant oss. Her forteller de sine historier.

I januar 2000 tropper det opp en gutt med vannkjemmet hår og store basketsko ved bibelskolen Rhema Bible Training Centre i Sør-Afrika. Rhema-menigheten, med Ray McCauley i spissen, var et utstillingsvindu for den internasjonale trosbevegelsen med sine 30.000 medlemmer, og Gream Ryley hadde det siste året telt ned dager til han skulle få begynne her.

Motivert

Bevisst på sitt kall til forkynnelse og barmhjertighetsarbeid fullfører han det treårige bibelskole-løpet etter år med disiplinert lesning og et stort antall timer med frivillig arbeid i megamenigheten. Etter eksamensdagen bar det hjem til hjemmemenigheten utenfor Durban, for å tjene i deres arbeid blant byens foreldreløse barn. Motivasjonen var stor og vekkelsen var øyensynlig rundt hjørnet.

ORKET IKKE MER: Gream Ryley har vendt kirken ryggen. Forandringsprosjektet ble for tungt. Foto: Privat.

ORKET IKKE MER: Gream Ryley har vendt kirken ryggen. Forandringsprosjektet ble for tungt. Foto: Privat.

Ubekymret

Det var bare et problem. Gream var tiltrukket av gutter. Etter at han som barn hadde blitt innblandet i seksualisert lek med noen kamerater i klassen, hadde han aldri blitt kvitt dragningen mot menn.

– I starten bekymret ikke dette meg så mye. Jeg hadde blitt satt fri fra andre problemer, og jeg var overbevist om at dette også var noe Gud ville hjelpe meg med, forteller Gream.

Uendelig

Etter bibelskolen begynte et tiårig sjelesorgsmaraton.

– Jeg vet ikke hvor mange sjelesørgere, psykologer, pastorer og eldste som har bedt og snakket med meg. Det har vært utallige forbønnshandlinger, prosesser og gruppesamtaler. Felles for alt sammen er at det ikke har fungert, og at det har ydmyket meg som menneske.

Nå er jeg så psykisk utmattet at jeg ikke har noe annet valg enn å godta meg selv og gå videre.

Gream Ryley - Tidligere bibelskoleelev ved Rhema Bible Training Centre

– Jeg har vært dypt deprimert og i flere perioder innlagt på psykiatriske sykehus. Å legge livet i armene til mennesker som kun har som mål å endre deg, er et krevende liv. Enda mer krevende har det vært å forholde seg til en «kjærlig far» som dømmer deg til evig pine om du lever ut de lengslene du bærer på.

Farvel

For et år siden tok Gream farvel med menighetsliv. I det homofile miljøet i Durban fant han mange andre med lignende historier, og i dag forsøker han å forsone seg med et kall som ble umulig å gjennomføre, en skuffet familie og et vrient gudsbilde.

– Nå er jeg så psykisk utmattet at jeg ikke har noe annet valg enn å godta meg selv og gå videre, forteller Gream på Skype fra Durban.

– Tror du fortsatt på Gud?

– Jeg har så ofte ønsket at jeg ikke hadde møtt Gud, men jo, jeg tror. Det ser ikke nødvendigvis sånn ut når du ser på livet mitt utenfra, men i hodet og hjertet er det fortsatt krig mellom innlærte dogmer og egne følelser. Jeg håper kirken kommer fram til en forståelse av at tekstene må tolkes annerledes. Inntil videre har jeg en pustepause fra Gud for å komme meg på beina.

Den usynlige

For et år siden tok Karl-Rune Nilsen mot til seg. Under et møte i Filadelfia, Vestby, skrittet han fram og fortalte sin historie.

Som et av åtte barn i et hjem ødelagt av en alkoholisert og voldelig far, ble Karl-Rune den usynlige, spede gutten som søkte en trygghet og anerkjennelse han ikke kunne få.

Farens problemer la skygger over alle aspektene ved barndommen, og som femåring lovte Karl-Rune seg selv at han  aldri skulle bli som faren sin. Den eden han avla med seg selv den gangen, satte spor for livet.

Skammen

NY IDENTITET: I en lang helbredelsesprosess har Karl-Rune Nilsen fått oppleve at Gud gjenopprettet ham som person og mann. Foto: Lars Christian Gjerlaug.

NY IDENTITET: I en lang helbredelsesprosess har Karl-Rune Nilsen fått oppleve at Gud gjenopprettet ham som person og mann. Foto: Lars Christian Gjerlaug.

– Som barn led jeg av spiseforstyrrelser og var mye syk. Jeg gjorde meg liten og gjemte meg bak brødrene mine. Jeg evnet rett og slett ikke å ta min plass. Jeg kan huske at jeg var rent forfjamset da moren min sa at jeg kunne forsyne meg først i min egen konfirmasjon, sier Karl-Rune.

I tenårene oppdaget Karl-Rune, som da hadde begynt å arbeide med blomster i en blomsterbutikk i Moss, at han ble tiltrukket av menn.

– Jeg kan huske at jeg slo opp i et leksikon og leste om det som blir kalt homofili. Der står det blant annet at dette er en lidelse som oftest forekommer i hjem der alkohol er en del av oppveksten. Jeg kjente meg igjen, og skammet meg.

Ulykke

I blomsterbutikken møtte Karl-Rune en jente.

– Hun var alt jeg kunne ønske meg. Vakker, god og full av liv.

I et inderlig håp om at de seksuelle lystene skulle vende seg mot henne etter bryllupet, giftet de seg.

Ekteskapet ble en ulykke. Alt unntatt følelsene var på plass.

Karl-Rune Nilsen - Lovsangsleder i Filadelfia, Vestby

– Dette er nok den verste delen av min historie, sier Karl-Rune, som i dag er lovsangsleder og en av bærebjelkene i Filadelfia, Vestby.

– Ekteskapet ble en ulykke. Alt unntatt følelsene var på plass. Resultatet var bunnløs sorg hos oss begge, og skilsmisse etter to år.

Bunnpunktet

Under et toårig opphold ved Betelinstituttet i Trondheim begynte det som skulle bli en livslang helbredelsesprosess.

– Moren min døde, og alt kollapset. Da ble jeg tvunget til å åpne meg opp for noen, og jeg takker Gud den dag i dag for at Marie Åkre var den første jeg snakket med om følelser og sorg. Hun møtte meg med en respekt og forståelse som har satt dype spor.

På tur

Samtalene har blitt mange. Kamerater, prester og andre menn i samme situasjon har gitt seg med på Karl-Runes livsreise. Men først og fremst er det Gud selv som har ordnet opp.

– Jeg kan huske det som det var i går. Etter skilsmissen pakket jeg sekken, satte meg i bilen og sa til Gud at nå skulle vi to på tur. Og han skulle ikke lenger bare være Gud, men også pappaen min. De to døgnene kunne jeg oppleve Guds nærvær så sterkt at det er vanskelig å forklare, og selv om ikke følelsene ble løftet av meg, fikk jeg erfare at Gud gikk med meg, sier Karl-Rune med blanke øyne.

Korset

– Jeg ropte ut at livet han hadde gitt meg var for vanskelig, at korset var for tungt og at sårene var for dype, men han stilnet stormen ved å kalle meg sin sønn, og love meg at han skulle være der for meg.

Sakte, men sikkert, ble Karl-Runes identitet som mann og sønn opprettet.

– For meg har Ordet om korset og Ordet om nåde blitt livsviktig. Som kunstner har det vært viktig for meg å ha noe konkret å forholde meg til. Ved korset kneler jeg ned og kaster fra meg alt som tynger, sier Karl-Rune og peker inn i møtesalen der han har satt opp et stort trekors.

– Min kamp er stor, men vi har alle våre kamper og vi er alle kalt til å leve i omvendelse og overgivelse. Jo mer jeg leser Guds ord, jo sterkere står jeg i sannheten om hvem jeg er.

Tomhet

– Har du vært fristet til å gi opp og kaste deg ut i en homofil livsstil?

– Fristelser er jeg kjent med. Jeg kunne ha slått meg ned med en mann, dekorert et fantastisk hus og levd seksuelt aktivt, men jeg vet at det bare hadde etterlatt meg enda mer tom. Det er samlivet mellom en mann og en kvinne som Gud har velsignet og designet, og det er i foreningen av forskjellene vi blir hele.

Revolusjon

Da Karl-Rune i puberteten oppdaget at han var annerledes, var dette et tema som knapt nok ble nevnt i det offentlige, i dag omfavner samfunnet og store deler av kirken den homofile  livsstilen.

– Hvordan har det påvirket deg at prester og biskoper oppfordrer deg til å leve ut disse følelsene?

– Jeg synes synd på Den norske kirke som må forsøke å forme sin teologi etter flertallets meninger. Det vi vet, er at da homofili ble endret fra å være en lidelse til å bli en av flere mulige samlivsformer, så var det en rent politisk avgjørelse. I fagmiljøene er man kjent med at mange som strever med samkjønnsfølelser opplever psykiske lidelser i form av depresjoner, rusproblemer og lignende.

Ikke homofil

– Hva er det beste vi som menigheter kan gjøre i møte med homofile?

– For det første tror jeg vi må droppe ordet homofili. Jeg er ikke homofil. Det er en identitet jeg ikke tar til meg. Jeg er en mann som kan få følelser for noen av samme kjønn. Det er ikke identiteten min, men en utfordring i mitt liv, forklarer Karl-Rune.

– I møte med mennesker med lignende historier handler det ikke om å slå fast dogmer, men om å ydmykt og omsorgsfullt tilby seg å være med på reisen mot gjenopprettelse.

Sannhet setter fri

Karl-Rune har i det siste begynt å reise rundt i kristen sammenheng for å dele sin historie. Hans historie virker både ufarliggjørende og ansvarliggjørende.

– Vi må ikke komme inn i en offermentalitet og omfavne propagandaen om at Gud kun er kjærlighet. Gud ønsker å være Herre i livene våre, og når vi omvender oss og tillater hans Ord å seire, gir han oss den styrken vi trenger. Er det en ting vi som kjemper med disse spørsmålene trenger, så er det menigheter som taler tydelig om disse tingene på bibelsk grunn. Falsk trøst og snillisme bringer ikke legedom, det er det bare Gud og lydighet til ham som gjør.

 

  • Les hele papirutgaven av Korsets Seier. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer