Derfor er media krevende for kristne ledere Samfunn

KOMMENTAR: Er kristne feige eller smarte når de holder seg unna den offentlige samtalen?

FOTFATTER: Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier.

FOTFATTER: Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier.

Lytt til radiokommentaren med intro (og uten intro)

Skrevet av Jarle Haugland

«Vi ante vel at de kristne ikke turte å stå fram», uttalte Svein Inge Olsen nylig til Dagen om en debatt om ekteskapsloven i 2008.

Han er festivalsjef for Protestfestivalen, som har som mål å være en «protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling». Olsen mener at kristne ikke tør å ta del i den offentlige debatten, «fordi de pepres huden full i fordommer og skjellsord».

Mer perifære

Påstanden om at kristne er feige, er ikke ny. Jeg møter den med ujevne mellomrom. Men er den sann? La oss forsøke å se litt nærmere på påstanden.

Det er ingen tvil om at den kristne stemmen er forholdsvis fraværende i mediebildet.

Kristenlederne har en helt annen, og mye mindre sentral, posisjon i samfunnet enn for noen tiår siden. De møtes i stor grad med et skuldertrekk fra omverdenen – og evner eller ønsker ikke å sette en agenda i den offentlige debatten.

Saltet har mistet sin kraft

Jarle Haugland - daglig leder i Familie & medier

Men skyldes dette feighet?

Ja, jeg er overbevist om at feighet er en medvirkende årsak. Og jeg tror dessverre også det er et symptom på tilstanden i den kristne menighet, at saltet har mistet sin kraft, for å hente ord fra Bergprekenen. Dette er noe vi som kristne må ta på det dypeste alvor.

Samtidig tror jeg ikke dette de eneste årsakene til kristent fravær i mediedebatten. Kanskje faktisk ikke de viktigste heller. For kan det faktisk finnes gode argumenter for å ikke søke mediene for å fremme sitt ståsted? Jeg tror det.

Guds vilje

For det første har nok mange en begrenset tro på den offentlige debattens evne til å forandre mennesker. Slik denne fungerer, handler det oftere om å vinne diskusjonene, mer enn å vinne mennesker. Det kristne oppdraget er å forandre hjerter. Å gi mennesker et møte med Guds kjærlighet.

«Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» skriver Paulus til menigheten i Roma. Og i en debatt der man søker å få rett, forsvinner dessverre ofte godheten i alle argumentene, hvor viktig den enn er for debattanten.

Dette fører til det neste argumentet, at vi kristne er sendt ut for å møte mennesker. Hjerte til hjerte. For å lytte. Lytte forbi argumentene og deres motstand mot den kristne tro. Lytte inn i hjertet – for så å tale Guds sannheter inn i hjertene deres. For bare den som lytter, fortjener å bli hørt. Og det er svært få programformater i mediene som gir rom for disse skapende samtalene.

Jakob skriver i sitt brev at «enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint», noe som dessverre rimer dårlig med å få spalteplass i pressen.

Dermed blir mange kristne stemmer uinteressante

Jarle Haugland - daglig leder i Familie & medier

Medias konfliktsøken

Dette fører igjen til at en kristenleder – ofte med rette – vegrer seg for å gå inn i den rollen mediene ønsker å gi dem. For vi har en mediedynamikk som søker polariseringene og i mindre grad er interessert i nyansene. De dyrker konfliktene og de klare frontene.

Dermed blir mange kristne stemmer uinteressante, fordi de ønsker å komme mennesker i møte. Ikke i en dvask, uklar dialog, noe som selvsagt kan bli en fare om man går bort fra de skarpe meningsutvekslingene. Men de vil møte andre med lydhørhet, respekt og med et ønske om å møte mennesket bak meningene.

Jeg er også overbevist om at mange kristne går utenom debatten av frykt for at vår verdikamp gir et inntrykk av at det kristne bidraget til samfunnet er moralsk opprustning. Dermed unngår mennesker å møte det egentlige kristne budskapet, som handler om befrielse, tilgivelse og nytt liv i Jesus.

Jesus i debatt

Jesus ble flere ganger utfordret av de skriftlærde om å fronte sitt syn i ulike saker.

Det kunne være om samlivsetikk, som kvinnen som var grepet i hor, om søndagsåpent, som historien om når disiplene plukket aks og spiste dem på sabbaten, eller det kunne være forholdet mellom myndigheter og trossamfunn, som når han ble utfordret på spørsmålet om det var tillatt å betale skatt til keiseren.

Men gang på gang valgte han å ikke gå inn i kampen på deres premisser, men gav dem svar som overrasket og stoppet deres stemmer.

Vi må søke Gud for å vite når vi skal tie og når vi skal tale

Jarle Haugland - daglig leder i Familie & medier

Både tie og tale

Derfor tror jeg ikke at vi kristne skal frykte debattene. Vi skal ikke tie stille i offentligheten. Men mer enn å mene at det er en automatikk i at vi skal gå inn i enhver verdikamp, mener jeg at vi må søke Gud for å vite når vi skal tie og når vi skal tale. Det er hos ham vår tillit skal være, ikke i det å være synlig i mediebildet.

Så er min bønn at når vi taler, må det være med en autoritet som er hentet fra Den allmektige, ikke fra vår egen dyktighet eller vårt eget mot. Da vil den kristne stemmen igjen bli hørt på en måte som forandrer menneskers liv.

 

kommentarer