De vi ga opp Leder

Vi ser dem ikke. Vi går rett forbi.

Norske skoger har bugnet av bær de siste ukene.

På min forrige skogstur så jeg imidlertid at blåbærene var på hell. Etter å ha stått og struttet av energi og saft i mange uker, er de nå i ferd med å visne hen på sitt eget ris. Egentlig et trist syn.

Det var ingen som benyttet anledningen til å høste dem når de var på sitt beste. Travle turgåere gikk rett forbi. De er mer opptatt av å trene sin egen kropp, nyte utsikten og  legge ut en facebookmelding om at de er på tur, enn bærene som ventet på å bli høstet. Nå er det snart for sent.

Det siste året har Gud helt overrumplende satt meg i kontakt med flere mennesker som viser seg å være overmodne og klare for innhøstning i Guds rike. Det er mennesker som gikk i min menighet eller var med i min bibelgruppe for 20 og 30 år siden. I mellomtiden har de kommet på avstand fra tro og menighet. Livet har bydd på ulike utfordringer og  veivalg som har gjort aktivt menighetsliv problematisk eller uaktuelt. De har levd noen år uten aktivt gudsliv eller menighetskontakt. Nå lengter de tilbake.

Men ingen ser dem, eller er villige til å bruke tid og oppmerksomhet på å høste dem.

Jeg tror det finnes en høst som står klar til innhøstning. En åker av voksne mennesker med levd liv i bagasjen. Som etter å ha gått noen livsrunder ønsker å vende tilbake til den Gud og det menighetslivet de en gang hadde. Etter å ha forsøkt å finne svar og lykke i mange retninger, finnes det en generasjon mennesker som er klare til å vende hjem, til menighet og til Gud. De er overmodne og venter på å bli plukket. Jeg har møtt noen slike det siste året. De tok selv kontakt. De spurte selv om å få være med til kirken.

Vi ser dem ikke. Vi går rett forbi. Enten har vi slått oss til ro i vår egen lille menighetshage og er fornøyd med å vedlikeholde de som allerede er der, eller så er vi så opptatte av å nå helt nye at vi glemmer at det finnes en moden høst blant dem som har blitt liggende etter på veien.

Plukk fram noen gamle kontakter, invitér noen på kaffe som du ikke har sett på 20 år. At de forsvant betyr ikke at de er tapt for alltid. Noen venter bare på første mulighet til å komme tilbake. Bør vi ikke gi dem den muligheten? KS

 

kommentarer


Anbefalte innlegg