Flukten fra Nord-Korea Reportasjen

«Se etter et kors,» sa hun. Jeg visste knapt hva det var.

Tekst: Joseph Kim (Christianity Today)
Foto: Peter Murphy, wikimedia, shutterstock
Oversatt av: William Fuglset

På mange måter innbiller jeg meg at en oppvekst i Nord-Korea er som å vokse opp alle andre steder. Mamma og pappa viste meg alltid kjærlighet.

Storesøsteren min passet på meg. Jeg fanget insekter med vennene mine, og satte meg med forventning foran tv-en for å se på tegnefilmer.

Så, i 1995, brøt sultkatastrofen ut. Barndomsidyllen brast.

Da jeg var 12 år gammel, døde faren min av sult. Huset vårt ble tatt fra oss på grunn av en gjeld vi hadde til en venn av familien. Det samme året dro moren min til Kina sammen med søsteren min, for å få tak i mat og penger. Hun kom tilbake noen måneder senere. Alene. Hun hadde solgt søsteren min som «brud», det som i realiteten er sex-slaveri, en vanlig skjebne for unge, nordkoreanske flyktninger. Moren min mente at det var et bedre liv for henne enn det som ventet henne her hjemme.

Jeg tror ikke hun engang visste hva sex-slaveri er

Joseph Kim - flyktning

Jeg tror ikke hun engang visste hva sex-slaveri er; de fleste selgerne snakker bare om fordelene ved å være gift med en kinesisk mann. Hun er ikke den eneste nordkoreaneren som må ta en så vanskelig beslutning. Moren min fortsatte å reise i skjul til og fra Kina, helt til hun ble tatt av de nordkoreanske myndighetene og ble kastet i fengsel.

Med hele familien borte, endte jeg opp på gata. Tanken om å noen gang bli elsket igjen, svant hen. Før jeg fikk sjansen til å bestemme hvem jeg var, ble jeg definert av andre: Som hjemløs, som foreldreløs, som en tigger.

KINA: Kristendommens tyngdepunkt skyves mot øst

«Se opp»

Som 15-åring måtte jeg ta et valg: Enten sulte i hjel, som min far, eller rømme landet og håpe på et bedre liv utenfor de lukkede grensene. I valget mellom en sikker død og en mulighet til overlevelse, valgte jeg overlevelse.

Jeg hadde hørt at de fleste nordkoreanere prøver å krysse grensen over til Kina om natten, men i februar 2006 iverksatte jeg flukten min på dagtid. Jeg gled ned til breddene ved Tumen-elva og tok meg over den isete overflaten. Det er et mirakel at jeg overlevde.

Jeg flyktet, full av håp. Nå ville det bli enkelt å skaffe seg mat, var jeg sikker på. Jeg så for meg kinesiske familier som ga meg restene deres; en bolle med ris var tross alt ingenting for dem. Men i Kina traff virkeligheten meg som et slag i fjeset. Nesten ingen ville dele noe som helst. Når jeg tigget etter rester, ble de irritert. Det forvirret meg. Det var ikke slik jeg trodde folk skulle være.

Hva det hadde med kirker å gjøre ante jeg ikke

Joseph Kim - flyktning

I et par uker klarte jeg så vidt å tigge nok til å overleve. Så kom en kinesisk-koreansk dame til meg. «Jeg beklager – jeg har ikke noe til deg,» sa hun, «men du burde oppsøke en kirke.» Hun ba meg se etter en bygning med et kors.

Jeg hadde sett et rødt kors ved et sykehus i Nord-Korea. Hva det hadde med kirker å gjøre ante jeg ikke, men jeg fulgte den retningen hun pekte. Der så jeg noen bygninger, men ingen hadde noe rødt kors.

  • Les om Joseph videre ut av Nord-Korea og møte med den kristne Gud. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

 

kommentarer