Den utrolige reisen Reportasjen

Det ble en annerledes fest da karmøyværingene møtte masaiene for å innvie felles kirke.

En kalv blir motvillig halt inn i ringen av lovsyngende og dansende masaier. Den protesterer høylydt. Snart følger en geit samme veien.  Støvet ligger som en sky over området. Solen steker så selv masaiene tørker svetten. Lovsangen runger, og dansen når nye høyder, blandet med spede lyder fra den ukomfortable geita og et strømaggregat som overdøver keyboardet.

De høyst levende gavene blir høytidelig overrakt personer som har gjort det mulig å bygge et pinselokale i et øde landskap der folk ikke visste hvem Jesus var for bare knappe to år siden.

Dermed er det klart for hoppekonkurranse!

Svein Atle Aanensen og Arnt Ståle Drivenes fra Pinsen på Åkrehamn tar i så godt de kan, men er sjanseløse i kampen mot et folkeslag som er verdenskjent for sine høye og spenstige hopp.

Kirkeinnvielse i masaienes rike

Vi er på kirkeinnvielse i Masai Mara i Kenya, masaienes rike. Endelig er dagen kommet. For snart to år siden leste Svein Atle Aanensen, leder for pinsemenigheten på Åkrehamn, i Korsets Seier om kirken under treet. Om vekkelsen som sprer seg blant masaiene, men at de ikke har midler til å bygge kirke. Menigheten bestemte seg. De ville være bønnesvaret som masaievangelist Jonathan Ole Sena trengte.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

SPENSTHOPP: Spensthopp i den kenyanske villmarken. Foto: Matunda Bigirimana.

SPENSTHOPP: Spensthopp i den kenyanske villmarken. Foto: Matunda Bigirimana.

Kirken, som plantes under Free Pentecostal Fellowship of Kenyas (FPFK) paraply, reiste seg i en fei med økonomiske midler fra Pinsen på Åkrehamn, og da bestemte representanter for lederskapet seg for å reise og ta sitt nye misjonsprosjekt i nærmere øyesyn. Svein Atle, Iren og Ida Serine Aanensen og Hege og Arnt Ståle Drivenes  ville møte misjonen og masaivekkelsen ansikt til ansikt. Kjenne lukter, trykke nyfrelste masaier i hendene, gå sidelengs  og duknakket inn i trange jordhytter, passere elefanter og løver på vei til pinsemøte og spise geitenyrer. Og innvie kirken de har bygd.

Så ville de reise hjem igjen til Åkra og inspirere til enda sterkere innsats.

Et alter i ødemarken

Denne søndags morgenen har de lagt tre strabasiøse timer i en safarijeep bak seg. Passert sebra og struts. Krysset elveleier og kjørt på veier hvor ingen norske tror det er mulig å ta seg fram. Det er øde langs veien, bare en og annen ensom sjel å se. En masai med sine kuer, eller en masaikvinne til fots for å hente vann tre timer unna.

Vi nærmer oss Olesere. Landsbyen som ingen ville bo i bare noen måneder tidligere. Nå vil alle hit. Evangeliet har ikke bare sørget for kirke, men også bedre skole, dyktigere lærere, eget vannhull,  oppgjør med gamle tradisjoner som omskjæring, flerkoneri og tvangsgifte.

Hvordan skal vi greie å formidle hvor stort det er det vi er med på, når vi kommer hjem?

Iren Aanendsen - Pinsen, Aakrehamn

Plutselig braker det løs. Flere hundre nyfrelste masaier kommer dansende og lovsyngende mot karavanen av biler som er kommet for å feire at Gud har bygget seg et alter i ødemarken, i et område hvor evangeliet ikke var kjent før for knappe to år siden!

Tårene strømmer nedover kinnene hos de trauste karmøyværingene ved den overveldende velkomsten. Ikledd nysydde masaiklær inntar den norske delegasjonen æresplassene. De nærmeste to timene sitter de bare og måper.

Tårer og støv

– Dette er livsforvandlende, sier Iren Aanensen, med tårer i øyekroken.

– Vi ante ikke at det var så stort! Så sterkt! Hvordan skal vi greie å formidle hvor stort det er det vi er med på, når vi kommer hjem?

Både latter, sjokk og tårer framkalles hos den norske gjengen mens de bivåner en kirkeinnvielse de aldri har sett maken til. Underveis må de både hoppe, danse, preke og synge.

Ida Serine Aanensen er en rutinert og salvet lovsanger hjemme i Norge. Men aldri før har hun stått ute i et støvete, endeløst landskap, ikledd masaidrakt og raslende smykker, omgitt av geiteflokker og kaktuser, og sunget så beveget til Guds ære hillsonglåten «With all I am», mens Korsets Seiers redaktør forsøker å akkompagnere fra et keyboard der de fleste tangentene har tatt kvelden for godt.

Hundrevis av masaier trenger seg rundt Svein Atle Aanensen når han, sammen med pinsebiskop Jackson Solonka og evangelist Jonathan Ole Sena, klipper snoren for å innvie masaienes eget kirkebygg, betalt av pinsevennene på Åkra. Vel inne i kirkerommet når bønnene og lovprisningen nye høyder. Hvordan er det mulig at disse masaiene ikke visste hvem Jesus var bare for noen måneder siden? Nå lovsynger de og ber fra dypet av sitt hjerte.

Kenya04

MASAI: I kjent masaipositur. Foto: Matunda Bigirimana.

Guddommelig samarbeid

– Dette er en historisk dag for Masai Mara, sier Jackson Solonka.

– Et mirakel. Endelig trenger evangeliet gjennom hos vårt folk. Takk for hjelpen, Norge! Vi har evangelister som vil gå, og et ambisiøst menighetsplantingsmål, men ikke midler til å bygge kirke. Derfor er dette et guddommelig samarbeid.

Den verdige masaien ble innsatt som pastor da modermenigheten i masaibyen Narok ble plantet i 2008 av den norske pinsemisjonæren Gunnar Østrem og hans Soulwinning-team. Nå teller menigheten 1.000 medlemmer. Solonka sitter dessuten i det sentrale styret i FPFK og er nå biskop for hele regionen av pinsemenigheter.

LES OGSÅ: Grillfest på Ullersmo

Det er utfra denne kirken evangelist Jonathan nå har plantet pinsemenigheten Door of Hope FPFK i landsbyen Olesere. Både Solonka og Jonathan vet at det bare er begynnelsen. Derfor har de store planer for Olesere og området rundt.

Noen timer senere sitter Karmøy-pinsevennene tett rundt bålet enda lenger inne i Masailand. De forsøker å fordøye inntrykkene fra dagen. Det er tropemørkt. De har viklet de fargerike masaiteppene de fikk under innvielsen tidligere i dag, rundt skuldrene. Den brennende varmen er erstattet av kveldskulde. Over hodene deres hviler et kjempeteppe av stjerner som ikke er bleket av kunstig belysning. I buskene ikke langt unna hører de «latteren» fra hyenene.

Det høres dempet snakk. Evangelist Jonathan deler sitt hjerte og sin utrolige historie som danner bakgrunnen for innvielsen de alle har vært med på i dag. Tårene drypper og nordmennene blir tause. Er det mulig å ofre så mye for evangeliet?

Ville dø

– Jeg hørte evangeliet som liten gutt, men da jeg kom hjem til min far og fortalte det, kastet han meg ut, forteller Jonathan, og pirker i flammene for å få bålet til å varme.

– Jeg bodde alene i bushen i et halvt år og overlevde på bær og planter. Jeg tviholdt på troen, men etter lang tid i ensomhet følte jeg at jeg ikke orket mer, og oppsøkte løve- og elefantflokker for at de skulle drepe meg. Men ingen av dem rørte meg! Til slutt ble jeg funnet, og Gud har reist meg opp, forteller Jonathan Ole Sena. Evangelisten er i dag landskjent som masaiartist, men har bare én ting for øyet: Å vinne sitt eget folk for Jesus.

LES OGSÅ: En bygd full av pinsevenner

– Gud begynte å tale til meg om disse urørte områdene i Masai Mara. Jeg forsøkte å få andre til å gå, men til slutt skjønte jeg at det var meg Gud kalte. Jeg har bedt om å få slippe mange ganger. Når jeg setter meg på motorsykkelen midt på natten i Narok for å kjøre i tre, fire timer ut til Olesere, spør jeg Gud: Hvorfor meg? Jeg forulykker nesten hver gang med sykkelen ute i bushen. Når det regner er landskapet som en grøt. Jeg har skadet meg ofte og måttet overnatte gang etter gang under buskene blant ville dyr. Men når jeg nærmer meg Olesere og ser hva Gud har gjort med menneskene der, snus klagesangen til jubel: Tenk at nettopp jeg får være med på dette, forteller Jonathan rundt bålet.

Han startet kirken i skyggen av et tre. I snart to år har han holdt møter og drevet menighetsbygging i ly av treet. Men behovet for et kirkebygg ble prekært. Takket være pinsevennene på Karmøy har kirken under treet kommet i hus. Nå starter en ny epoke!

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kenya02

VILLMARK: På tur i den kenyanske landsbygda. Foto: Matunda Bigirimana.

Han begynner å fortelle om enkelttilfeller i Olesere: Alkoholikere som har blitt nye skapninger, den skeptiske tolken som plutselig knelte for å rope om frelse midt under talen og som nå er en av hans nærmeste medarbeidere. Om landsbysjefen som har blitt forvandlet. Om de fattige barna som nå får hjelp til skolegang. Om nytt liv for en hel landsby. Om ledere som trenes og tar ansvar.

– Men dette er bare begynnelsen, sier Jonathan.

– Vi må bygge et senter her, og evangeliet må spres til landsby etter landsby som lengter etter evangeliet.

Fotball og flanellograf

Et par dager senere er Karmøy-gjengen tilbake i Olesere. Nå åpner de koffertene de hadde med fra Norge med sko, klær, fotballdrakter, tegnesaker, og ikke minst, to flunkende nye flanellografer. Hege instruerer søndagsskolelærerne i hvordan de skal bruke flanellografen. Hele gjengen klemmer seg inn i en fattig jordhytte der 16 år gamle Letati Soit bor. Faren har forlatt dem og det fantes ingen penger til skolegang. Nå får han hjelp av Jonathan, som av egen lomme støtter ti foreldreløse barn på skole. Et besøk i et svært så beskjedent skoleanlegg gjør nordmennene ettertenksomme.

Jeg oppsøkte løve- og elefantflokker for at de skulle drepe meg. Men ingen av dem rørte meg!

Jonathan Ole Sena - evangelist

– Vi drar forandret hjem. Møtet med masaiene har bekreftet at prosjektet vi satset på uten å ha vært her på forhånd, var riktig. Vi har fått et hjerteforhold til Jonathan og folket her, oppsummerer pinsevennene fra Åkrehamn. Ti dager i Masailand er over, og hjemme venter familie og menighet spent.

– Ydmykheten og den totale overgivelsen til tjenesten har imponert oss mest. Jonathans personlige historie og hans vilje til å ofre alt for å nå disse områdene med evangeliet, gjør oss målløse.

Privilegerte

Ledergruppen fra Pinsen i Åkrehamn reiser hjem trygge på at de støtter et velorganisert prosjekt med konkrete planer og visjoner for langsiktig utbredelse av evangeliet blant masaiene i Masai Mara. Det planlegges nye bygg, et senter for menighetsplanting.

– Vi vil være med videre. Vi føler oss privilegerte som får være en del av dette. Vi har fått et nytt bilde av hva misjon kan være. Her ute gjør masaiene jobben best. Vår del i det er å bidra med midler, forbønn og støtte, så visjonene kan settes ut i livet. Vi gleder oss til et herlig samarbeid i tiden framover.

Vel hjemme på Karmøy pakker de opp kofferter fulle av gaver, masaitepper og klær fulle av lukt fra kveldenes bålmøter. De har vært på en uforglemmelig reise.

kommentarer


Anbefalte innlegg