Tomrommet etter Emanuel Kristenliv

Denne dagen skulle Emanuel Minos blitt 90 år. Mor Aase har samlet slekten for å minnes.

På Vestre gravlund ved Frognerparken skinner sola gjennom trærne og fuglene kvitrer. Men for familien Minos er det ikke en helt vanlig solskinnsdag. De er samlet for å minnes sin ektemann, far eller bestefar Emanuel. Denne dagen skulle han ha blitt 90 år.

– Jeg tenker ofte på at han er der oppe i himmelen, selv om kroppen hans er lagt igjen her nede, forteller enken etter Emanuel, Aase Minos.

Minner om himmelen

Natt til lørdag 15. november 2014 døde den gamle pinsehøvdingen. Bisettelsen i Filadelfiakirken i Oslo var full. Mange måneder senere er hverdagen tilbake, men med et tomrom.

«Vi møtes i himmelen», var noe Emanuel ofte minnet familien på.

– Det var viktig for ham å minne oss på hvor vi alle skulle, forteller Aase.

LES OGSÅ: – Gud hvisket: «Ikke gjør det.» Det reddet livet mitt

Fortsatt vondt

Denne dagen samler Aase barn og barnebarn til middag hjemme i huset  på Frogner i Oslo. Hjemmet preges av Emanuels liv og bakgrunn.

Her er det minner fra reiser som Emanuel og Aase har vært på, gaver fra menigheter og skulpturer av den høyt elskede pinsehøvdingen.

90 ÅR: Familien Minos samles rundt graven til Emanuel Minos, den dagen pinsehøvdingen ville fylt 90 år. FOTO: Matunda Bigirimana

Barnebarnet Hannah Minos-Roalsvig viser fram en byste av sin bestefar i yngre alder. Den ble laget i England da Emanuel  var i 20-årene. En annen er fra barndommen, laget av billedhugger Anne Grimdalen, som blant annet står bak mange av statuene på Rådhuset i Oslo.

– Det der er bestefar som liten gutt, forteller tenåringen, og fortsetter litt mer vemodig:

– Det var spesielt vanskelig å være her i starten. Jeg har ikke mistet noen besteforeldre før og han var den første. Jeg bodde her i ni år og savner det å komme hjem og se bestefar og bestemor sitte sammen på spisebordet.

Bildetekst: Familien Minos samles rundt graven til Emanuel Minos, den dagen pinsehøvdingen ville fylt 90 år. FOTO: Matunda Bigirimana.

Familien forteller at de fortsatt tilbringer mye tid i dette hjemme, men også at de drar på lengre turer sammen med Aase. For Hannah var besteforeldrenes hus en oase.

– Likevel er det litt rarere nå. Det er så mange minner rundt ham (Emanuel). Tiden hjelper, da. Det er lettere å snakke og tenke på det nå, selv om det fortsatt er vondt, medgir Hanna.

Ringte hver dag

Omringet av lange bokhyller med sjarmerende antikk innredning, sitter Hanna og moren Benedikte. De snakker om livet før og etter Emanuels død.

– Pappa har hatt en veldig sterk tilstedeværelse i våre liv. I mange situasjoner vet jeg hva pappa hadde sagt, og hvordan han ville reagert, sier Benediktes søster, Oddbjørg.

Jeg hører stemmen hans, og i dag morges tenkte jeg på at han hadde gledet seg over å skulle bli 90 år. Da tenkte jeg at han hadde sagt «å, tenk at jeg skulle bli 90 år».

Benedikte Minos - Emanuel Minos' datter

Både hun og søsteren Benedikte hadde nærmest daglig kontakt med sin far.

– Jeg hører stemmen hans, og i dag morges tenkte jeg på at han hadde gledet seg over å skulle bli 90 år. Da tenkte jeg at han hadde sagt «å, tenk at jeg skulle bli 90 år», forteller Benedikte mens øynene fylles med tårer:

– Det har vært veldig rart, og jeg klarer ikke å forstå at han ikke er her.

For familien Minos har somre vært ensbetydende med stevner. Det finnes knapt et stevne Emanuel ikke ble invitert til, og ofte gikk det i høyt tempo gjennom hele sommeren. Denne sommeren blir annerledes. Men midt i savnet er takknemligheten stor for det Emanuel fikk bety for så mange.

kommentarer