Mistet gnisten Samtalen

Troen var levende og  for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Så ble den mer og mer fjern.

Pling! Heisdøren går til side. En gjennomsvett statsråd med røde kinn, rykker ut.

– Oi, er det ikke dere jeg skal møte nå?

En stresset Torbjørn Røe Isaksen haster videre til en dusj, men rekker å si at vi bare må gå inn på statsrådens kontor.

Jogger ikke. Det er mandag morgen. Klokken er noen minutter over åtte. Åtte minutter senere kommer han med rappe steg inn døren.

– Sykling eller jogging?

– Alle sier løping i dag. Det høres mye tøffere ut.

– Å?

– Hvis du er i en park i USA, så ser du at de jogger mye senere. Begrepet jogging er egentlig bare litt raskere enn rask gange. Vi jogger egentlig litt fort her i Norge, sier Røe Isaksen, som nærmest avbryter seg selv:

– Men, det er vel uvesentlig sammenlignet med hva dere ville snakke om, sier han og trekker på smilebåndet.

Inn kommer en dame med kaffe og vann. Det vil si, Røe Isaksen drikker helst te om morgenen, informerer hun.

Bibelen på nattbordet.  For tiden er det ikke hvilken som helst bok som ligger på nattbordet til Røe Isaksen. Bibelen er boken som leses hver kveld. Akkurat nå er han i Jesaja.

– Jeg ble akkurat ferdig med Forkynneren. Det er en fantastisk bok. Hva er det han sier? «Alt er tomhet, og jag etter vind.»

Avdøde teolog og kjent høyremann Inge Lønning sa en gang til Røe Isaksen at flere burde lese Bibelen som en litterær bok.

– Bibelen er et grunnskrift i vår kultur. Så mye av vår tenkemåte, bildebruk, kultur og historie er fra kristendommen. Mange av kodene i vår kultur lar seg ikke formulere
eller forklare uten Bibelen og kristen tradisjon. De mest militante ateistene vil si at det er et stort problem, jeg mener vi ikke kan velge bort vår historie. Det. Det…

– Det blir for dumt, sier Røe Isaksen, og humrer godt av tankerekkens folkelige avslutning.

Et småborgerlig hjem. I barndomsbyen Porsgrunn vokste Røe Isaksen opp i det han beskriver som «en veldig gjennomsnittlig statskirkefamilie». De gikk jevnlig til gudstjeneste. Han var også aktiv i andre kirkelige aktiviteter som kor, torsdagsklubb og speider. Drømmen var å bli gammel nok til å begynne i Tensing.

– Hvordan opplevde du at troen ble utøvd hjemme?

– Vi ba aldri bordbønn eller snakket om tro rundt matbordet. Men jeg har ingen grunn til å tvile på deres tro. Mamma var veldig aktiv i kristent studentarbeid.

Reflektert og moden tro. For Røe Isaksen var det stas når det ble satt opp telt til vekkelsesmøter utenfor sentrum. Ulike og fremmede uttrykk skremte ikke. Det fascinerte.

– Jeg var kristen. Jeg trodde på Gud. Jeg trodde på frelsesverket. Selv om det selvfølgelig gikk opp og ned for meg også, når det kom til troen.

Hans dagbok fra tenåringstiden har i senere tid forbauset ham.

– Troen var virkelig levende, men den var også reflektert og moden, om jeg får si det selv. Nesten litt rart, med tanke på hvor små 14-åringer ser ut for meg i dag.

Trosreise i USA. Troen på Gud fikk enda friere utøvelse under et utvekslingsår i USA, nærmere bestemt i staten Missouri som kalles «bibelbeltets beltespenne».

Vertsfamilien var aktive i Metodistkirken. Røe Isaksen deltok både der og i andre menigheter. Han ble med i ulike kirke- og bibelgrupper.

– Jeg var en menighetsshopper. Det var gøy. Det var så mye å velge i mellom, og jeg måtte prøve alt sammen. Det var sånn «schwung» mange steder. I Norge var jeg jo vant med at det svingte mest når korpset var innom på julaften.

Han tørstet ikke bare etter erfaringer, men like mye etter kunnskap. Han leste Bibelen fra perm til perm. I den lokale, kristne bokhandelen lette han etter bøker om trosforsvar.

En opplevelse han aldri kommer til å glemme, var relasjonen til vertsbroren. De hadde et veldig dårlig forhold, og kom ikke overens. Den unge gjesten fra Norge tryglet etter hvert Gud om hjelp.

– Det bedret seg betydelig ganske raskt da jeg begynte å be. Det føltes veldig konkret. Det var så påfallende. Det var ikke så mye annet som hadde skjedd som kunne forklare det.

Mistet gnisten. Etter vitnesbyrdet er Røe Isaksen raskt ute med å legge til et «men».

– Men på et tidspunkt, og jeg regner med at dere vet det hvis dere har undersøkt litt, så kom jeg fram til at jeg ikke tror på noe lenger.

– Jeg har lest at du fordypet deg i kritikk av kristen tro?

– Tja. Jeg fordypet meg ikke akkurat, men dette var årene hvor man er mest nysgjerrig på hvem man er og hva man tror på.

– Hvordan ble tro til tvil?

– Altså, jeg har aldri møtt noen som tror, men aldri tviler. Tvilen er en naturlig del av troen. Grunnen til at jeg ikke tror i dag, handler mest om at de følelsesmessige båndene er borte.

Gnisten forsvant litt etter litt. Ideen om at Gud hører meg og at Bibelen er direkte relevant for livet mitt, endret seg. Men det var ikke slik at jeg argumenterte meg bort fra troen. Det tror jeg er fryktelig vanskelig å gjøre, fordi tro er i siste instans tro.

Han medgir likevel at han også ble uenig med Gud.

– Noen steder virker han så streng at det bikker over i det urimelige. Kravet om alltid å tilgi forstår jeg heller ikke. Bør virkelig de skyldige betingelsesløst gå fri? Et land uten rettferdighet og straff ville nok ikke jeg bodd i. Vi så det fungere i Sør-Afrika etter apartheid. Der gikk de skyldige fri hvis de bekjente. Det er interessant, men nå vet jeg ikke om Bibelen viser at vi skal innføre prinsippiell tilgivelse på den måten.

Kristen på et vis. Selv om troen er borte, har ikke interessen for kristendommen sluknet. Og på et vis er han fortsatt kristen.

– Siden jeg tilhører en protestantisk kultur hvor jeg må tro på Gud og frelsesverket for å være kristen, så kan jeg ikke kalle meg det. I katolske land er kristendommen en identitet, noe man tilhører uavhengig av personlige overbevisninger og livsstil. Da er jeg en kristen. Jeg føler fortsatt en tilknytning og arv. Derfor har jeg tatt et aktivt valg om å være medlem i Den norske kirke.

En kamerat av ham har tydelig understreket hvor hyklersk det er, men for Røe Isaksen er Den norske kirke en sentral, seremoniell institusjon som tjener brorparten av Norges befolkning. Han valgte derfor å døpe sitt barn.

– Noen har sagt at hun etter eget ønske kan døpe seg i konfirmasjonstiden.

Røe Isaksen famler for første gang litt med ordene for å redegjøre for sitt synspunkt.

– Det høres kanskje for enkelt ut, men jeg liker rett og slett det seremonielle i disse livshendelsene. Vi valgte å døpe henne, og troen får hun selv velge en gang uansett.

Tung start på uka. En rådgiver raser inn døra til det lyse, romslige kontoret i Kirkegaten med plass til både sofasalong, et stort møtebord med stoler og selvfølgelig en romslig pult med to PC-skjermer. Den snaue halvtimen på morgenkvisten er forbi.

Statsråden er sent ute til et møte i Forskningsrådet. Deretter byr han Portugals statsminister på lunsj.

– Du som har vokst opp med alvoret rundt gudstroen, har du fortsatt denne frykten for konsekvensene ved å ta feil?

– Altså, man kan jo aldri være sikker. Og jeg ser jo ikke fram til å dø. Uff, hehe, dette ble en tung start på mandagsmorgenen.

Verdens skaper og frelser. Med ett vrenger Røe Isaksen stemmen og parodierer indremisjonsgeneralen Ole Hallesbys beryktede helvetestale fra 1953. «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete,» spurte Hallesby en forskremt nasjon via NRK radio.

– Du har også sagt at du skjønner veldig godt at folk tror?

– Jo, absolutt. Vitenskapen kan forklare veldig mye. Samtidig godtar jeg at det finnes mye gåtefullt med tilværelsen. Kristendommen forklarer hvordan det evige og mystiske berører menneskers liv. Og det er en fantastisk tanke at det eller den som står bak hele verden inkarneres som menneske, for dine og mine synders skyld. Det er temmelig flott. KS

 

kommentarer