Skribent Baktanker fra uke 11/2017 Hovedsak
Frykten er et lite, mørkt rom i sjelen der tvilen bor.

 

Tekst: Andreas Nielsen, pastor i Hillsong Stockholm

Da jeg flyttet hjem etter flere år i USA, ble jeg syk. Jeg fikk hjerteposebetennelse. Jeg ble frisk etter noen uker på sykehuset, og livet fortsatte.

Noen år senere var jeg sjåfør for Gary Clarke, pastor i Hillsong London, som var i Sverige og talte. Jeg var syk, hadde høy feber, men skulle kjøre Gary til flyplassen før jeg kunne dra hjem. På vei ut til Arlanda, steg feberen. Jeg følte meg svimmel, iskald og var kritthvit på hendene. Plutselig fikk jeg panikk: «Andreas, det er noe galt med hjertet ditt igjen.» Jeg avviste den tanken og prøvde å få liv i hendene mine ved å klappe dem mot beina mine. Men da begynte hendene mine å bli blå, og jeg fikk igjen panikk.

Holdt jeg på å få hjerteinfarkt?

Jo mer jeg prøvde å massere hendene mine mot beina mens jeg kjørte, jo blåere ble de. Holdt kroppen på å stenge  av blodsirkulasjonen? Holdt jeg på å få hjerteinfarkt?

Jeg slapp Gary av på Arlanda og kjørte i all hast til sykehuset. Jeg kom raskt inn i et rom, ble koblet til EKG, de tok blodtrykk og sjekket mange ting. Jeg var sikker på at tilstanden var ille. Frykten hadde nå fullstendig tatt over. Jeg viste dem mine blå, kalde hender, og de syntes det var merkelig. De kunne ikke svare på hvorfor de var blå. Hjertet mitt så bra ut. Jeg hadde høy feber, men ikke noe annet var galt.

Da de forlot meg et øyeblikk, smatt jeg inn på toalettet. Etter at jeg var ferdig, vasket jeg hendene mine. Gjett om jeg ble overrasket da all fargen rant av hendene mine og servanten ble blå. Det var ikke noe galt med blodsirkulasjonen, jeg hadde jo nye, uvaskede jeans. Jo mer jeg gned hendene mine mot bena for å varme dem, jo mer hadde jeansen farget hendene mine blå. Jo blåere hendene mine ble, jo mer tok frykten over.

Jeg kan velge bort frykt og i tro stole på Guds nåde.

Frykten var som brensel som førte til et scenario inni hodet mitt, et scenario som i virkeligheten ikke fantes. Frykten gjør det i håp om at vi skal tro på den og begynne å handle etter den. Det er først da vi gjør det vi fryktet til virkelighet.

Frykten er et lite, mørkt rom i sjelen der tvilen bor. Det motsatte av frykt er tro og nåde. Jeg skjønner at tro og frykt alltid konkurrerer om å få dominere mine tanker. Men en fornyet åpenbaring og visshet om Guds uendelige nåde, gjør at jeg kan velge bort frykt og i tro stole på Guds nåde.

 

kommentarer