Som en prinsesse i håpløsheten Samfunn

Av: Ane-Marthe Hop-Hansen

– Den redselen rohingya-folket har for militæret og politiet er helt absurd. Vi måtte alltid passe på å ikke komme i nærheten av dem, forteller Shabana Hussein (22).

Hun flyktet fra Myanmar i 2003. Da var hun åtte år. Nå skal hun tilbake for å besøke familien sin, sammen med den kristne hjelpeorganisasjonen Partners.

Det var sterke restriksjoner på hvor vi kunne dra

Flyktet til Bangladesh

Hussein tilhører den muslimske minoriteten rohingya. Hun bodde i delstaten Rakhine i Myanmar. Myndighetene i Myanmar har i en årrekke økt presset på den muslimske minoriteten i landet. Husseins far flyktet fra Myanmar fordi han ikke klarte å fø sin egen familie. Han reiste til Malaysia, og derfra sendte han penger til familien som var igjen.

– Da bodde vi i en vanlig landsby, men det var sterke restriksjoner på hvor vi kunne dra, forteller Shabana.

Til slutt flyktet hun sammen med sin mor og to søsken til Bangladesh.

Fikk du med deg denne? Vil kjempe for religiøse minoriteter. 

Må lyve

Situasjonen med stadig strengere restriksjoner og voldelig behandling av rohingyaene har i høst fått oppmerksomhet fra omverdenen. Historiene de forteller om brente landsbyer, voldtatte kvinner, og barn som blir kastet inn i bål er virkelige for de som har opplevd dem, men for myndighetene i Myanmar er det oppspinn.

Rohingya-folket teller en million. Nå har rundt 600.000 mennesker flyktet fra Myanmar til Bangladesh. Blant dem er Husseins tanter, onkler og søskenbarn.

Når hun nå reiser tilbake, kan ikke Hussein si til myndighetene at hun er rohingya.

– Jeg må si at jeg er turist, og jeg må bare snakke engelsk. Jeg gru-gleder meg. Det blir fint å treffe familien igjen, men det blir tungt å se at de har det sånn, sier hun.

Disse menneskene vil kanskje overleve, men hva slags framtid har de?

– Håpløst

Hussein reiser til Bangladesh sammen med Oddny Gumaer fra den kristne organisasjonen Partners. De har jobbet med rohingya-folket i flere år. Hun forteller at det har blitt bedre struktur på flyktningeleirene i Bangladesh, men at situasjonen fortsatt kan betegnes som en krise.

– Det er så håpløst. Disse menneskene vil kanskje overleve, men hva slags framtid har de, spør hun.

Organisasjonen hun og mannen Steve leder, sender inn mat og andre nødvendigheter, men de jobber for en endelig løsning på problemet. For fem år siden begynte hun å dra til Utenriksdepartementet og snakke med dem om rohingyaenes situasjon.

– Da sa jeg at hvis ingen ting skjer, blir det et folkemord. De betvilte det jeg fortalte. Nå våkner endelig myndighetene, og de lurer på hva som har skjedd. Hvor mange ganger skal dette skje? Vi har hatt holocaust, Rwanda og nå dette, sier hun oppgitt.

Da Gumaers mann var i Bangladesh sist, fortalte han at Hussein skulle komme tilbake og besøke dem.

– De kan ikke tro at det er en rohingya som faktisk har klart seg. Hun kommer til å bli tatt imot som en prinsesse, avslutter Oddny Gumaer.

kommentarer