Burde ordentlig pinsedamer se slik ut? Hovedsak
En streng kleskode er tapt. I dag ser vi ut som alle andre. 

 

Tekst: Ane-Marthe Hop-Hansen
Foto: Øyvind Ganesh Eknes

PINSEMOTE: Vår modell Marie Strandskogen Djupedal, sekretær i Pym, viser hvordan en pinsedame på 70-tallet skulle se ut. Scroll nedover til 50-tallet.

Det er 60-tallet.

Beatles er på alles lepper, og deres klesstil og hårfrisyrer når langt utenfor bandets hjemby Liverpool. På plattformen i menigheten Salem i Oslo står Aril Svartdahl, sønn av forstander, bibellærer og misjonær Hans Svartdahl. Aril synger i ungdomskoret og har anlagt en sveis som er litt lenger enn det som er innafor i datidens pinsemenigheter.

Etter møtet kommer en av de eldre i menigheten bort til ham og har et alvorsord. Budskapet er enkelt: Klipp deg eller slutt i ungdomskoret. En mann som står ved siden av blir med i samtalen og sier at Hans Svartdahl aldri har vært så mye omtalt som nå. Årsaken er Arils lange hår.

Strenge krav

Arils historie er langt fra unik. Både før og etter 60-tallet var det sterke meninger blant pinsevenner om hvordan menighetens unge skulle se ut. Det gikk spesielt hardt ut over de unge kvinnene. Kvinner med øredobber kunne bli tatt ned fra plattformen. Skjørtene skulle ikke være for korte og sminke var ikke akseptert. Håret skulle være kort på gutter og langt på jenter.

Jenter som ble frelst den ene kvelden og pyntet seg for å gå på pinsemøte påfølgende kveld kunne bli møtt med harde blikk og vonde ord: «Ble ikke du frelst i går? Da kan du ikke se sånn ut.» Under friluftsmøter måtte kvinnene gå med skjørt selv om temperaturen tilsa noe annet. Forkynnere talte om at de troende ikke skulle være lik verden, og Bibelvers ble brukt som begrunnelse for de mange reglene.

– Det står «Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes», men det var ingen som snakket om å fornye sinnet. Det handlet bare om det ytre, sier Aril.

Far likte heller ikke frisyren min, men han brydde seg ikke om kritikken.

Kom aldri tilbake

En del av ungdommene fra Svartdahls tid i ungdomskoret syntes det var greit, de tilpasset seg forventningene og levde videre i pinsemenighetene. Andre tok med seg sminken og øredobbene, gikk ut av menighetsdøra og kom aldri tilbake. Andre igjen, som Aril, ble i menigheten uten å bry seg om blikkene og ordene.

Han gjorde dermed det samme som unge læstadianske kvinner fortsatt gjør når de tar på seg skjørt, men velger en lengde som egentlig er for kort. Torjer Olsen er førsteamanuensis ved Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø og har skrevet doktorgrad om de strenge kravene til klær i læstadianerbevegelsen. Han forteller om denne motstanden mot det etablerte, at ungdommene finner en måte å ytre seg på som gjør at de er akseptert i miljøet samtidig som de uttrykker en protest mot det etablerte.

– Den yngre generasjonen går særlig imot dette, og det er et slags opprør. De leker med symbolene ved at de holder seg innenfor normen, men likevel gjør de litt som de vil. Kvinner i konservative bevegelser har alltid vært flinke til det, forteller Olsen.

Artikkelen fortsetter under bildet

UTVIKLINGEN: Vår modell Marie Strandskogen Djupedal (hovedbilde viser hvordan pinsedamer på 50-tallet så ut), sekretær i Pym, viser utviklingen i klesveien blant unge kvinner i Pinsebevegelsen gjennom de siste 70 årene. Som bildene viser har hår, sminke og lengde på benklærne gjennomgått den største forandringen. Tiden vil vise om blyghetstrendene gjør seg gjeldende igjen.

Svake menn

I dag blir det engelske begrepet «modesty» flittig brukt. Begrepet er en motvekt til moteverdenens press om å gå med trange, korte klær som overlater lite til fantasien. Trenden har fått mange tilhengere. Enkelte moteskapere har spesialisert seg på klær som dekker mer, og mange kvinner forteller at de føler seg fri når de slipper å bruke klær som fører til lange blikk. Der våre formødre kjempet for å legge hatten på hattehylla for godt, vil den nye generasjonen unge kvinner ha lengre klær og videre bukser. Mange kristne har applaudert blyghetstrenden og ser det som en seier for kristne verdier. Motivene for å kle seg med blyghet er ulike, men for kristne ser det ut til at tanken om at kvinner ikke skal friste menn igjen er rådende.

Skribent i Relevant Magazine, Jonathan Trotter, reagerer sterkt på denne tankegangen. Han mener et slikt syn undergraver menns ansvar for sine egne tanker og handlinger, og han mener blyghetstrenden legger ansvaret for mannens begjær over på kvinnen. Resultatet er at menn blir sett på som noen som ikke kan styre seg. Førsteamanuensis Olsen ser de samme holdningene i læstadianerbevegelsen. Han synes det er paradoksalt at mannen i det læstadianske miljøet blir sett som en sterk skikkelse som skal være leder både i hjemmet og i menigheten, samtidig som han blir fremstilt som så svak når det gjelder lengden på kvinnenes skjørt.

Olsens konklusjon er at kvinnene er ansvarlige for at mannen ikke skal bli fristet, slik det også har vært i pinsebevegelsen.

– Bluferdighet er kvinnens ansvar i de læstadianske forsamlingene, noe som fører til at de unge mennene fraskriver seg ansvar for egne holdninger. Når temaer som egentlig handler om holdninger, blir gjort til natur, og kampen ikke bare er mot kroppen, men mot Satan, sier man at det er helt umulig for menn å stå imot. Resultatet blir at menn slipper unna både den ideologiske og teologiske debatten, sier Olsen.

Det er ikke alltid så farlig om det er hull i buksene.

Kvinner fristes ikke

Både blyghetstrenden og læstadianerbevegelsen henvender seg først og fremst til kvinnene. Det er de som skal dekke seg til, enten for sin egen eller mannens skyld. Læstadianerbevegelsens menn skal også kle seg i andakt og med måtehold. De skal kle seg pent, men ikke være overdådig pyntet. Men mennene har langt fra like sterke føringer for klesdrakt som kvinnene.

– Klær skal ikke være mer viktig enn å komme til gudstjeneste og høre Ordet forkynt, sier Olsen.

Han forteller videre at læstadianerne ikke har stramme retningslinjer for menns klesdrakt fordi de ikke anerkjenner kvinnenes seksualitet på samme måte; kvinner blir altså ikke fristet på samme måte som menn.

Fikk beklagelse

Hjemme fra møtet på 60-tallet, spurte Svartdahl sin far om det var riktig at han fikk kritikk for sønnens lange hår.

– Far likte heller ikke frisyren min, men han brydde seg ikke om kritikken. Hans råd var: «La det prelle av deg som vann på gåsa». Det indre livet var det viktigste, sier Aril. Han syntes også det var urettferdig at andre handlinger ikke ble tatt opp. Han visste om flere i ungdomskoret som gjorde verre ting, men som ikke fikk tilsnakk fordi det de gjorde ikke var så synlig. Aril vekslet mellom hovedstadens to store pinsemenigheter på den tiden, og også i

Filadelfia fikk han en gang beskjed om å klippe seg. For få år siden kom en av datidens pastorer og ba om unnskyldning for holdningene Aril og hans generasjon hadde blitt møtt med av ledere på den tiden.

– Det var flott, men det er så mange i samme situasjon som aldri fikk en beklagelse. Det ville betydd mye for mange som ikke er hos oss lenger, sier han.

Leder for Lederrådet, Sigmund Kristoffersen, mener pinsebevegelsen har mye å be om unnskyldning for.

– Dette fikk store ringvirkninger for de det gjaldt. I tillegg var det en del dobbeltmoral, og det var absolutt en skjevhet mellom kjønnene.

Han er glad for at tiden med de strenge kleskodene er over. Samtidig mener han at kristne bør kle seg tekkelig, og at de aller korteste skjørtene ikke bør være standarden.

Han synes også at klærne bør uttrykke en viss respekt for det man er med på, for eksempel om det er en høytidsstund.

– Det er ikke alltid så farlig om det er hull i buksene, men det er fint å kle seg med respekt for det man skal være med på, sier han.

 

kommentarer