Forskjellen på ånd og sjel Nærbildet
Utover at sjelen blir med til himmelen så skjønner jeg ikke forskjellen, skriver kvinne (29).

 

Spørsmål:

Flere steder i Bibelen blir begrepene «ånd, sjel og legeme» nevnt, blant annet i 1 Tess 5,23. Jeg har vokst opp i en kristen familie og alltid lært at sjelen vår er udødelig og at det er den som kommer til himmelen når vi dør, men hva da med ånden?

Hva er egentlig forskjellen på ånd og sjel? Er ånd og sjel to forskjellige ting, og hvis sjelen stiger opp til himmelen når vi som er frelst dør, hva skjer da med ånden? Noen jeg har snakket med mener at ånden er personligheten vår og tankene og følelsene våre, men hva er da sjelen?

Kvinne (29)

Hvis sjelen stiger opp til himmelen når vi som er frelst dør, hva skjer da med ånden?

Svar:

SVARER OM SJEL og ånd: Terje Berg – pensjonert pastor, frilans-predikant og skribent.

Dette er et interessant tema, men jeg erkjenner at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» (1 Kor 13,9). Mitt synspunkt kan forsøkes forklart slik:

«Gud er ånd» (Joh 4,24). I skaperverket har Gud gitt liv til trær, planter og dyr. Dyrene kalles faktisk «levende sjeler» (1 Mos 1,21 og 24), men dette betyr kun at Gud har skapt dem som levende vesener for dette livet. Men om menneskene står det: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse» (v26).

Skriften er ikke helt konsekvent i bruken av disse uttrykkene.

Forskjellen på dyr og mennesker er at Gud «blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel». Dette er «Den Allmektiges åndepust» (Job 32,8). Det er menneskene han kunne velsigne og snakke til (1 Mos 1,28). I dette guddommelige åndedraget fikk mennesker innblåst det evige, uendeligheten. Det er om «menneskenes barn» det står skrevet at «også evigheten har han lagt i deres hjerte» (Fork 3,10-11). Dette evige kalles noen ganger for «vår ånd /ånden» (1 Kor 5,3-5 og Hebr 12,23), andre ganger «vår sjel/ sjelen» (Jak 1,21 og Åp 20,4).

Skriften er ikke helt konsekvent i bruken av disse uttrykkene, men gjør det tindrende klart at det åndelige / sjelelige er «vårt indre» og det fysiske kalles «vårt ytre menneske» eller også «det synlige» og «det varer en kort stund», mens «det usynlige er evig» (2 Kor 4,16-17).

Fysisk liv ble underlagt en lov.

Syndefallet i Edens hage var trefoldig: «…synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden» (5,12). Dette fikk følgende konsekvenser: Menneskets ånd døde, det innebærer at det ble skilsmisse mellom Gud og mennesket (Jes 59,2). Menneskets sjel, som i dypeste forstand er vårt intellekt, våre tanker, følelser og vilje ble syndig og «tomme i sine tanker», til følelsesløshet, uforstand, forherdelse og sjelens mørke og byttet bort gudsbildet og «Guds sannhet mot løgnen» (Rom 1, 21-22) og Efes 4,17-19). Kroppen vår er fysisk, den kalles også kjødet eller legemet.

Alt fysisk liv ble underlagt en lov som kalles «trelldommen under forgjengeligheten» (Rom 8,21). Og den fysiske død rammer alle, så «det er menneskenes lodd en gang å dø» (Hebr 10,27).

Men i sin nåde har Gud sørget for full oppreising i Kristus. Ved troen blir vi «født på ny» (Joh 3,3): Vår ånd får nytt liv, derfor sier Jesus at «det som er født av Ånden er ånd» (v. 6). Vi er «gjort levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser» (Ef 2,5). Det nye livet vil også påvirke våre tanker, vår vilje, våre følelser – fordi vår ånd er blitt født på ny, vil det påvirke vår sjel. Hele vårt indre blir forvandlet!

Uttrykkene (brukes) ånd og sjel litt om hverandre.

Å få det nye livet kalles å bli «rettferdiggjort av tro» (Rom 5,1). Når det nye livet vokser, blir vi «sterke i Herren» (Efes 6,10). Det at vårt åndelige liv og det sjelelige livet er i vekst, kalles helliggjørelse (Rom 6,19-22). Ånden har fått sitt barnekår (Rom 8,16), men legemet vårt må vente på sitt barnekår til Jesus kommer: «vårt legemes forløsning» (Rom 8,23). Jeg liker Paulus` uttrykk som du nevner om «ånd, sjel og legeme» 1. Tess 5,23). Gud begynner i vårt innerste rom og fortsetter «utover».

Som sagt brukes uttrykkene ånd og sjel litt om hverandre, men som svar på spørsmålet ditt, tenker jeg at det er vår ånd, som går hjem til Gud. Ånden vår er det gjenfødte jeg, men sjelslivets funksjoner trenger vi slik Gud har skapt oss til å kommunisere og fungere i dette livet. Når vi dør, går vårt indre (ånd / sjel) hjem til Jesus, og han sa selv at vi skal «aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26).

I bortrykkelsen vil vårt indre ikle seg «et åndelig legeme» (1 Kor 15,44). Dette er «likt med hans herlighetslegeme» (Fil 3,21). «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har en annen død (den evige død, fortapelsen) ingen makt» (Åp 20,4).

 

kommentarer