«Vi orker ikke Sommerstevnet» Nærbildet

Hei!

Jeg og min kone har et dilemma vi gjerne vil forhøre oss med KS om. Vi har gjennom mange år deltatt på Sommerstevnet på Hedmarktoppen, og gledet oss over det. Nå føler vi ikke at stevnet treffer oss i like stor grad, og det har blitt mer et ork enn en glede.

Ikke misforstå oss, vi synes det er flott at stevnet utvikler seg videre, og gleder oss over at våre barn og barnebarn føler seg hjemme der. Men for vår del finner vi like mye påfyll i stevner som serveres oss gjennom kristne tv-kanaler, og våre kropper er også skrøpeligere enn før. Vi foretrekker kort sagt å holde oss hjemme.

«Problemet», om det er mulig å betegne det som dét, er at våre barn gjerne ønsker at vi skal delta på stevnet også i år, ikke minst for barnebarnas skyld. Vi setter pris på deres ønske, men føler at tiden er inne for å holde oss hjemme i år. Dette går imidlertid på samvittigheten løs, og vi føler oss dratt begge veier.

Er den dårlige samvittigheten der for en grunn? Bør vi dra på stevnet likevel?

Ektepar i 60-årene

SVAR FRA MARIT LANDRØ, FORKYNNER OG TERAPEUT:

Marit Landrø svarer et ektepar som ønsker å være hjemme fra stevnet på Hedmarktoppen i sommer.

Kjære besteforeldre.

Dette handler så absolutt ikke om to halvgamle, surmagete kritikere som ønsker å klandre sommerstevnekomiteen for at stevnet ikke lenger er hva det var. Tvert imot, dere synes det er flott at stevnet utvikler seg videre og slik kan nå nye generasjoner. Det er bare det at dere to er et annet sted i livet enn dere var, og at nå blir det mer et ork enn en glede å være med på sommerstevnet. Det er en ærlig sak å kjenne på det, og dere skal ikke skamme dere for å si det, ærlig og oppriktig, også til barneforeldrene som helst ser at besteforeldrene er med på stevnet, slik at alle tre generasjonene kan være samlet og ha gode, felles stevneopplevelser.

Altså, hvis hensikten med stevnedeltakelsen er at dere skal være der for barn og barnebarn, må dere senke forventningene for egen del. Det er vel det dere har gjort de siste åra, etter hva jeg forstår, og det har de yngre satt pris på. Dere er tydeligvis absolutt ønsket, og fellesskapsgleden er stor.

Samtidig er det nå en gang sånn at Sommerstevnet ikke treffer dere på samme måten som det en gang gjorde, dere kunne like gjerne vært enten hjemme eller et annet sted, sier dere.

Dere har lov til også å prioritere ut fra egne behov, uten at det skal defineres som egoisme.

Marit Landrø - Forkynner og terapeut

Det er vel nettopp dette, arrangørene har tatt konsekvensen av de siste åra når de i tillegg til selve stevnet har arrangert «50+» som innholdsmessig har oss godt voksne som målgruppe, mens sommerstevnet har barn og unge i fokus. På 50+ vil dere både i stil og innhold finne igjen mye av det dere trivdes med i stevnene for noen år siden, uten at det betyr at de sitter fast i fortiden. Lydnivået er mer tilpasset våre ører og sangvalget mer gjenkjennelig. Mange av mine venner som før var faste sommerstevnedeltakere, er nå fast på 50+ og stortrives med det. Men så er det noen da, som likevel velger sommerstevnet framfor 50+, rett og slett fordi de velger å støtte opp om og heie på barnebarna.

Slik kan vi velge litt forskjellig, uten at verken det ene eller det andre er galt. Det må bli en avveining ut fra behov og forutsetninger.

Vi takker Gud for de stevneopplevelsene vi kan få med oss via tv-skjermen. Men de kan aldri gi oss de gode fellesskapsstundene som «live»-stevnet byr på, med gode stikk-innom-besøk innimellom samlingene og mingling i miljøet. Det er viktig å komme sammen og kjenne at vi er en stor familie som setter pris på hverandre og den arven som Gud har betrodd oss.

Så til spørsmålet ditt: Bør dere ha dårlig samvittighet hvis dere ikke drar? Bør dere uansett dra på stevnet?

Til det vil jeg svare et rungende nei! Dere har lov til også å prioritere ut fra egne behov, uten at det skal defineres som egoisme. Det er lov å ta hensyn til at helsa og kreftene kanskje ikke er som det var. Men si det til barna, hvis dere velger å ikke dra, og si samtidig at dere gleder dere til å høre alt de har opplevd når de kommer tilbake fra stevnet. Kanskje det kunne stelles til en liten Barnas Festival hjemme hos bestemor og bestefar i etterkant, hvor dere får del i alt det fine de har lært og opplevd?

kommentarer