Kameraderi har vært pinsemaktens egentlige struktur Samfunn
Vil Pinsebevegelsen være et hinder og en støtte når neste vekkelse kommer?

 

Ukens Meninger: Kent Andersen – tidligere pastor, forkynner og misjonær (bildet til høyre).

Jeg har irritert meg grønn på Pinsebevegelsens alle diskusjoner om lederskap og organisering. Særlig den typen diskusjoner som handler om organisasjonskart som veien til vekkelse. Når jeg leser NT, da ser jeg heller et fokus på lederens karakter og gudsfrykt. Organisasjonsmodeller er nesten fraværende. Om den som leder lytter til Gud, har normal folkeskikk og er et forbilde, da kan organisasjonen være nesten hva som helst.

KENT ANDERSEN: Gode intensjoner som leder oss bort fra Gud 

Kan misbrukes

Men et spørsmål opptar meg likevel, og det er spørsmålet om makt. I vårt samfunn er det dette som går igjen i diskusjonen når ledelse diskuteres, og det finnes gode grunner til det. For makt korrumperer og makt kan misbrukes. Det er når en leder får makt, at hans karakter blir synlig. Kjøtt er kjøtt, selv om man er pinsevenn.

Det er ikke noe nytt at lederskap diskuteres i Pinsebevegelsen. Helt fra starten har Pinsebevegelsen diskutert dette. Den modellen som Barratt og Lewi Pethrus kjempet for, med selvstendige menigheter, menighetsdemokrati og kun et minimum av nasjonale organisasjoner, hadde maktmisbruk som hovedmotivasjon. Bakgrunnen var de utallige eksemplene fra vekkelseshistorien om hvordan kirkemakt bremset vekkelsene. Det er med dette som bakteppe at Pinsebevegelsens struktur ble formet.

I et ikke-organisert fellesskap blir det uformelle nettverk som styrer.

Toppstyrt

Likevel har Pinsebevegelsen alltid vært toppstyrt. Det er en illusjon å tro at Pinsebevegelsen i tidligere tider var styrt av grasroten. Det var ingen tvil om at Barratt var sjefen. Det har alltid vært en begrenset gruppe forkynnere som har styrt skuta, satt agendaen, bestemt talerlister og valgt sine inn i de få nasjonale organer som fantes.

Kameraderi har vært pinsemaktens egentlige struktur i store deler av dets historie, og her er desentraliseringens bakside. I et ikke-organisert fellesskap blir det uformelle nettverk som styrer. Makten er der, men den er ikke regnskapspliktig.

KENT ANDERSEN: Kristnes svik

Mer synlig

Jeg er derfor glad for at dagens pinsebevegelse har ett valgt lederråd. Det gjør at makten er blitt mer synlig og legitim. De som bestemmer har nå legitimitet fra bevegelsen. Men på en annen side er det tendenser som ikke gjør meg spesielt lykkelig, og det er mangelen på transparens og medbestemmelse. Avgjørelser skjer fortsatt gjennom nettverk, uformelle samtaler og kameraderi. Medbestemmelse begrenses til å si ja til det som allerede er bestemt.

Jo, mer Pinsebevegelsen blir likt et episkopalt system med mer makt i nasjonale posisjoner, jo større er risikoen at makten igjen blir et hinder for framtidens vekkelser. En av de store styrkene til Pinsebevegelsen har vært mangelen på posisjoner. Den eneste måten å gjøre karriere har vært å få sin egen menighet til å vokse. Den tiden er nå forbi. Nå fins det igjen titler og posisjoner å kjempe seg til, og her ligger kimen til misbruk

Vekkelsen kommer sannsynligvis overraskende, fra en kant ingen hadde regnet med.

Toppstyrt

Om en ny toppstyrt bevegelse ikke gjør grep for å ta bort kameraderi, og fører avgjørelser og diskusjoner ut i det åpne diskuterbare landskapet før det er ferdig formulert, da er forandringen egentlig bare mikroskopisk og kosmetisk. Og arbeider man ikke med å bygge inn prinsipper for maktfordeling, regnskapsplikt og transparens inn i den nye strukturen, da er risikoen at man ender der våre første ledere for enhver pris ønsket å unngå:

En organisasjon der alle skal vandre i samme takt og retning, og der lederskap betyr å kontrollere at alle er solidariske til dette.

KENT ANDERSEN: Den økumeniske spagat.

Realist

Man må være realist i møte med strukturer. Det er ytterst sjeldent at en ny vekkelse har kommet fra valgte ledere. Ser man på de siste 50 årene, så har de viktigste impulsene og den sterkeste innflytelsen faktisk kommet fra ledere utenfor bevegelsen.

Ledere som Ulf Ekman, Åge Åleskjær, Bryan Houston, Jan Hanvold og Arild Edvardsen har hatt mer påvirkning enn bevegelsens egne ledere.  Sannsynligheten er stor for at også den neste store inspiratøren, apostelen eller profeten befinner seg utenfor Pinsebevegelsens formelle maktorgan.

Vekkelse kommer, men sannsynligvis ikke gjennom valgte komiteer. Det er mer sannsynlig at den kommer overraskende, fra en kant ingen hadde regnet med. Slik det nesten alltid er. Det jeg håper da, er at strukturene i Pinsebevegelsen ikke står fram for å hindre det, men at de er i stand til å gi det enda mer kraft.

 

kommentarer