Father and Son on the Staircase --- Image by © Brooke Fasani/Corbis Disippel
Gud ser til hjerte. Men de som kommer etter deg ser ditt engasjement og innlevelse.

 

Foto: Shutterstock

FORFATTER: Cathrine N. Fuglestad, rektor ved Intro Academy.

Det første som slo meg var at hun virket så trygg, reflektert og veltalende, den bunadskledde konfirmanten som talte til en fullsatt kirke. Hun stilte flere spørsmål enn hun ga svar, og faktisk har deler av den talen fra en 14 år gammel jente brent seg fast i hukommelsen min og talt mye til meg også i ettertid:

«Dette året har jeg bestemt meg for å følge Jesus.

Og det har fått meg til å tenke på hvordan denne etterfølgelsen kommer til å se ut om 20 år.

FUGLESTAD: Usikre leder produserer frukt, men den er sjelden god.

Er troen fortsatt viktig for meg? Hvordan har den fått prege meg?

Har jeg blitt en som kommer i kirken og sitter på bakerste rad, med armene i kors og rister på hodet når sånne som meg leder lovsang etter beste evne? Eller har jeg blitt den som sitter på første rad og som er den første til å reise seg og løfte hender, selv om ingen andre gjør det? Eller en midt i mellom?

Går jeg i kirken i det hele tatt?

Er jeg en som deler troen med andre eller har den blitt så privat at jeg nesten ikke vet om den selv engang?»

For en 14-årings perspektiv kan ikke ytre engasjement skilles fra indre liv.

Modig

Det som slo meg da hun talte, var hvor modig hun var som satte ord på disse tingene og stilte slike spørsmål, samtidig som det utfordret meg enormt på hvordan vi tenker om livslang etterfølgelse.
Ja, jeg skjønner at man ikke kan ta temperaturen på et gudsliv ut fra hvor man setter seg i et kirkerom, eller at man automatisk kan tenke at de som sitter på første rad er mer «brennende»  enn de som sitter lenger bak. Behovet for å sitte på bakerste rad med armene i kors kan være sammensatt, og det kan være mange grunner til at det føles rett.

Jeg forstår også at dette kan virke som en litt overfladisk tilnærming, for det er kun Gud som kjenner hjertet. Men samtidig roper denne refleksjonen fra en 14-åring høyt om at vi blir observert, og om at de som kommer etter oss, følger med på vårt engasjement i tjeneste og vår innlevelse når vi kommer sammen som menighet. De ønsker å se at troen og overgivelsen, etter 20 år, har blitt dypere og mer inderlig.

Og de forventer at den synes, for fra en 14-årings perspektiv kan ikke ytre engasjement skilles fra indre liv.

En rad av gangen

Så hvis vi snakker litt i overført betydning, så tror jeg ikke noen bestemmer seg for å bli en som «sitter på bakerste rad med armene i kors». Men jeg tror at man kan havne der, en rad av gangen. Det er så mange ting som kan bli så forstyrrende, og som tar fokuset vårt bort i fra den gode del. Alt fra uro, tvil og bekymring til likegyldighet og misnøye. I livslang etterfølgelse ligger en daglig bevissthet om å bevare hjertet framfor alt vi bevarer, for livet går ut i fra det.

For troen er levende, og den må næres og tas vare på. Paulus skriver i 2 Tim 1,14: «Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss!» Og Jesus selv sier i Lukas 9,23: «Om noen vil følge etter meg, så må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.»

Troen vil alltid trenge rom der den kan komme til uttrykk.

Følelser og vilje

Troen uttrykkes både ved hjelp av følelser og vilje, noe som salmistene stadig setter ord på. Noen ganger kan den komme til uttrykk gjennom engasjementet i en gudstjeneste, andre ganger gjennom barmhjertighet og ikke minst igjennom prioriteringer av tid, evner og penger. Men troen vil alltid trenge rom der den kan komme til uttrykk.

Og det personlige gudslivet og relasjonen med Jesus, der hans nåde og tilstedeværelse i våre liv er essensen, er selve pusten som gir troen liv, og som gir styrke til livslang etterfølgelse.

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!» (Salme 139,23).

 

kommentarer


Recommended Posts