Pinsekirke i vår sekulære virkelighet Samfunn
SEMINAR UNDER LED 17: Misjonen er å gjøre slike eventuelle innsikter om til praktisk sannhet.

 

TALER PÅ LED 17: Silje Kvamme Bjørndal, doktorgrad i teologi og medlem av United Oslo.

Jeg ønsker å invitere pinsevenner av alle slag til å reflektere litt rundt hva som kjennetegner oss som pinsebevegelse, og hvorvidt noen av disse kjennetegnene kan hjelpe oss til å gjøre Jesus synlig i det sekulære samfunnet vi lever i.

Først skal vi kikke nærmere på hva det innebærer at et samfunn er sekulært:

Vårt sekulære samfunn

En måte å avgjøre hvorvidt et samfunn er sekulært handler om det politiske forholdet mellom stat og religion. Etter dette kriteriet er både USA og Frankrike mer sekulært enn Norge.

En annen måte og måle et lands sekularitet på, er å se på befolkningens religiøse engasjement. Etter denne målestokken er Norge et langt mer sekulært land enn USA.

En tredje innfallsvinkel kan være å se på hva som preger et samfunns tankesett i forhold til verdi-og livssynsspørsmål. Disse tre forskjellige perspektivene på sekularitet er selvsagt overlappende og kan være gjensidig påvirkelige, men når vi nå skal se nærmere på muligheter og utfordringer for pinsekirken spesifikt i et sekulært samfunn er det nyttig å klargjøre hva slags sekularitet det er snakk om.

Når jeg snakker med naboen min om tro eller kirke, er det ikke dåpsstatistikker eller statskirkeavviklingen som er mest interessant. Da handler det om grunnleggende spørsmål som ”hva er meningen med livet?”, ”finnes det en Gud?”, ”bryr eventuelt Gud seg om oss mennesker?”, etc.

Den tredje innfallsvinkelen for å forstå sekularitet handler nettopp om hvordan folk flest vil svare på slike spørsmål. I takt med de fleste europeiske land, har svarene på disse spørsmålene endret seg drastisk de siste århundrene. Bare fra mine besteforeldres generasjon til min generasjon har svarene endret seg.

Privatiseringen av kristentroen henger til dels sammen med vekkelsesbevegelser.

I hovedtrekk handler endringen om at vi har gått fra å være et samfunn som har forutsatt at Gud finnes og at den kristne tro bør være en del av vår nasjons identitet og praksis – til det motsatte; den gitte forutsetningen er nå at Gud ikke finnes og at vår felles identitet og praksis bør være så ”nøytral” (som regel forstås nøytral som ateistisk blant dem som argumenterer høyest for viktigheten av nøytralitet) som mulig.

At denne grunnleggende forutsetningen er snudd på hodet får omfattende følger på alle nivå, og kommer til syne både strukturelt og i det offentlige ordskiftet. Men hva betyr det når jeg snakker med naboen om Jesus? En konsekvens av denne formen for sekularisering er at folk anser tro som noe privat og intellektuelt. Mens kristentroen for noen generasjoner siden også her til lands i stor grad handlet om en kollektiv livsstil man var født inn i, har kristentro for mange blitt til et sett med trossetninger den enkelte kan velge å slutte seg til dersom man er tilstrekkelig naiv eller desperat. Det ironiske er at denne privatiseringen av kristentroen til dels henger sammen med vekkelsesbevegelser som blant annet vår egen pinsebevegelse har vokst ut fra. Ved å vektlegge den enkeltes tro og omvendelse har slike vekkelsesbevegelser, helt fra Luthers reformasjonstid, samtidig svekket betydningen av den kollektive og tradisjonsbærende siden av kirkens tro og liv.

Sekulariseringen har brakt med seg en intellektualisering av kristentroen.

Altså er det mer sannsynlig at naboen min ikke tror på Gud enn at hun gjør det, og jeg kan også forvente at hun mener det er en privatsak hva hun tror eller ikke tror.

Videre har sekulariseringen, som nevnt tidligere, brakt med seg en intellektualisering av kristentroen. Med intellektualisering tenker jeg ikke her på at folk studerer for mye kristendom, men at kristentro ofte avvises fordi det kristne livssynet ikke er logisk nok eller vitenskapelig overbevisende. Som min religionslærer på videregående argumenterte for; ingen oppegående og selvstendig tenkende mennesker kan være kristen dersom de innser hvor selvmotsigende Bibelen er! Altså blir hovedspørsmålet om alt i den kristne lære ”går opp”.

Det kristne livet og kirkens praksis kan undervurderes.

Det er for så vidt et interessant spørsmål og mange apologeter vier seg nettopp til å vise at det gjør det, men i denne jakten på å bevise kristendommens interne logikk kan fort det kristne livet og kirkens praksis undervurderes.

La oss summere opp de tre overbevisningene som kjennetegner vårt sekulære samfunn –og vår sekulære nabo – som vi nå har sett på: 1) Gud finnes (sannsynligvis) ikke, 2) tro (og ikke-tro) er en privatsak og 3) kristendommen som trossystem går ikke opp logisk (eller vitenskapelig). Hvordan kan vår pinsekirkelige identitet hjelpe oss i møte med disse sekulære grunntesene?

Vår identitet som pinsebevegelse

Vi er en fortellende bevegelse.

Hvorvidt Gud finnes eller ikke er et trosspørsmål. I møte med min nabos tro på at Gud ikke finnes (eller ikke bryr seg) har pinsevenner alltid hatt vitnesbyrdet som fremste argument. Det bør vi fortsatt ha. I en tid hvor den subjektive fortellingen er viktigere enn noensinne; hvor vi møter den i alt fra Knausgårds seks selvutleverende bind til den fortellende journalistikken, er vitnesbyrdets kraft uslåelig. Slik Thomas B. Barratt delte om sine personlige erfaringer og opplevelser med Ånden, trenger vi igjen å formidle hva vi har opplevd med Gud.

Min generasjon har i sitt ivrige ønske etter å gjøre gudstjenestene ryddigere og mer effektive i mange tilfeller kastet ut noe umistelig som vårt sekulære samfunn trenger mer enn noensinne; nemlig å høre det personlige vitnesbyrdet fra en som tror at Gud finnes og at Jesus Kristus er verdens Frelser. Vårt vitnesbyrd er en sannferdig fortelling om Gud i verden, som relaterer til våre naboers liv og erfaringer. Sammen med Maria, Paulus, Augustin, Luther og Barratt trenger vi å fortelle vårt vitnesbyrd i møte med et samfunn som er overbevist om at Gud ikke finnes.

Vi er en karismatisk bevegelse.

Helt fra begynnelsen av var pinsebevegelsen kjennetegnet av Åndens likebehandling. Verken Gud eller Ånden gjorde forskjell; alle kunne bli frelst og alle kunne motta av Åndens gaver. Dermed var ikke den karismatiske dimensjonen forbeholdt prester eller spesielt utvalgte ledere, men enhver troende kunne forvente og be om Åndens gave(r). Dette har bidratt til at vi som pinsevenner oppfatter vår kristne tro som noe personlig som angår vårt hverdagsliv. Men personlig er ikke det samme som privat, og denne forskjellen er viktig for oss å forstå som lever i et samfunn som er overbevist om at all tro bør forbli en privatsak.

I vår vektlegging av den enkelte troendes karismatiske utrustning kan vi møte noe av vårt sekulære samfunns fokus på individets betydning. Samtidig er Bibelen tydelig på at Åndens gaver ikke først og fremst er ment for personlige hensikter, men til oppbyggelse for kirkens fellesskap og samfunnet for øvrig. I møte med min nabo som mener at troen er et privat anliggende, kan jeg frimodig holde fram det personlige ved troen samtidig som jeg vil utfordre den sekulære tanken om at kristen tro bør fjernes fra det offentlige rom, så vel som fra lunsjbord-samtalene.

Når svarte og hvite bøyde kne sammen i et segregert USA, ble sannheten om menneskers likeverd praktisert.

Vi er en misjonal bevegelse.

Denne overbevisningen om kristentroens større nedslagsfelt har vært viktig helt fra pinsebevegelsens spede begynnelse. Som en misjonal bevegelse har troen på Jesus aldri handlet om intellektuell akrobatikk, men om et levd liv og om et møte med en levende Gud som vi også er kalt til å vitne om. Ikke bare i ord, men i diakonal gjerning og samfunnsengasjement, både som enkeltpersoner og gjennom den lokale menighetens virke. Metodist og teolog Stanley Hauerwas argumenterer for at bekjennelsen ”Jesus er Herre” gir først mening og kan anerkjennes som sann av andre når kristne lever som om Jesus er Herre.

Dette poenget er spesielt viktig i et sekulært samfunn som er overbevist om at kristendommen kun kan være sann dersom læren følger gitte vitenskapelige kriterier for logikk.

Praktisk sannhet har selvsagt alltid vært viktig for kirken.

Igjen, poenget er slett ikke at det er uviktig å vise logiske sammenhenger i Bibelen og i det kristne livssynet, men at vi som pinsebevegelse alltid har vært kjennetegnet av en form for ”praktisk sannhet” om du vil. Når svarte og hvite bøyde kne sammen i et segregert USA, ble sannheten om menneskers likeverd praktisert.

Når misjonærer bygger sykehus og skoler til dem som trenger det, blir sannheten om at Gud er de fattiges Gud praktisert. Når vi deler vårt kristne liv med våre naboer og venner, blir sannheten om at Gud er for alle praktisert. Praktisk sannhet har selvsagt alltid vært viktig for kirken, men kanskje trenger vi å være ekstra observant på verdien av denne i et samfunn som hele tiden vil plassere tro og livssyn utelukkende i hodet.

Vår bevegelse bør kjennetegnes av en tro som pulserer ut fra hjertet, hender og hode.

Konklusjon

Hvordan vi best kan gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror vil alltid avhenge av kulturell, geografisk og historisk kontekst. I denne teksten har vi sett på noen overbevisninger som preger vårt sekulære samfunn på den ene siden, og noen kjennetegn ved pinsebevegelsen på den andre siden.

Hensikten har vært å undersøke om vi i vår pinsekarismatiske identitet kan finne hjelp til å gjøre Jesus synlig i vårt sekulære samfunn. Misjonen er å gjøre slike eventuelle innsikter om til praktisk sannhet. Med oss på veien har vi Hjelperen over alle hjelpere, som har gjort og gjør Jesus synlig til alle tider og alle steder – helt fra Jerusalem og like til jordens ender.

 

kommentarer