Ansvarlig redaktør i KS, Anne Gustavsen. Leder
Vi må aldri tro at å leve som Jesu etterfølgere er uten kostnader.

 

Det sies at barn sutrer for å få oppmerksomhet. Når de har lært seg at det fungerer bedre enn vanlig, konstruktiv prat, sutrer de bare mer.

I Norge er det dessverre ikke bare barn som sutrer. Til tross for at vi lever i et av verdens rikeste og beste land, finner vi hele tiden nye saker å sutre over. Av og til oppfører vi oss som umodne, egosentriske barn, som syter og klager over småting som stort sett handler om oss selv.

Sutring er lite konstruktivt og genererer sjelden løsninger. Særlig når ingenting konstruktivt gjøres fra sutrerens side for å bidra til en løsning eller forandring. Voksne som sutrer sier egentlig: Jeg er misfornøyd, men jeg gidder ikke å bidra til at det skal bli bedre.

Israelsfolkets sutring fikk sin pris.

Israelsfolket var eksperter i klaging. Gud hadde iverksatt tidenes redningsaksjon for å befri dem fra årevis i fangenskap og lidelse i Egypt. Men i stedet for å være takknemlige for friheten og en ny framtid på vei til det lovede land, var de i stand til å sette i gang den ene sutrekampanjen etter den andre. De var ikke fornøyd med maten, de likte ikke måten Moses ledet på, og til slutt angret de at de hadde forlatt fangenskapet i Egypt!

Israelsfolkets sutring fikk sin pris. På grunn av sin misfornøyde og barnslige holdning, ble de gående 40 år ute i ørkenen, og de som slapp ut av Egypt, fikk aldri komme inn i det lovede land. De fikk aldri oppleve velsignelsene Gud hadde gjort klare for dem, fordi de henga seg til klagesanger og barnslig sutring over egoistiske behov.

Jeg håper deres historie kan lære oss noe. Et liv med fokus på alt som ikke er bra nok, fratar oss velsignelsene og hindrer oss i å komme inn i det som Gud har lagt ferdig for oss. Når vi velger å se på umulighetene i stedet for å holde fast ved Guds muligheter og makt, stenger vi oss selv ute fra å oppleve landet som «flyter over av melk og honning».

Som kristne har vi lett for å henfalle til sutring når ting i menigheten ikke fungerer som vi vil, eller når vi møter motstand. Vi inntar en holdning som kritiske tilskuere i stedet for konstruktive medspillere. Å sutre uten å bidra til forandring og forbedring er nedbrytende og skaper aldri annet enn negative holdninger uten løsninger.

Det handler om ryggrad og integritet.

Hva hadde skjedd med Paulus og Silas i fangehullet om de hadde begynt å synge klagesanger over å ha blitt kastet i fengsel mens de tjente Gud? I stedet valgte de å synge lovsanger og proklamere Guds makt på tross av omstendighetene. Da skjedde miraklet. Det umulige ble mulig. Utfallet ble langt bedre enn de hadde turt å drømme om. Tjenesten tok av til nye høyder.

Sutrende kristne bøyer av når det koster å bære byrder i det kristne fellesskapet. I Norge koster det lite å være en Jesu etterfølger. Vi bør legge av sutringen over å bli uglesett som politisk ukorrekte, når våre brødre og søstre i andre deler av verden lever ut troen frimodig til tross for at de vet det kan koste dem livet.

Verken i Norge eller andre steder må vi tenke at troen på Jesus er uten kostnader. Vi sutrer ikke når naboen ler litt av gudstroen vår, eller når kollegaene synes vi er naive. Vi tjener med målet for øyet i menigheten også når vi ikke får det helt som vi vil. Det handler om ryggrad og integritet.

Skal vi la sutring og barnslig misfornøydhet hindre oss i å innta det livet Gud har for oss? Eller skal vi feste blikket på Jesus og følge han, koste hva det koste vil? Da skal Guds løfter bli våre, og vi får komme inn i det Gud har for oss.

 

kommentarer


Recommended Posts