Fortapelse handler ikke om helvete

Veldig mange tenker automatisk at "å gå fortapt" er det samme som å havne i det man kaller helvete, eller i det minste å bli evig utslettet eller adskilt fra Gud. Jeg vil i dette stykket vise at fortapt isteden handler om tilstanden man kan befinne seg i her og nå, og at dette ikke er noe evigvarende.

Jeg har i tidligere artikler sett på betydningen av grunntekst-ordet “Gehenna”, som i mange moderne nytestamenter dessverre er oversatt med “helvete”. Ordet “helvete” ble nemlig innført i Bibelen først i år 725 e.Kr med den hensikt å innføre et hedensk konsept om et sted av evig tortur etter døden, inn i kristen teologi og vokabular.

Jesus forkynte nemlig aldri om et sted der de som ikke ville tro på Ham skulle dømmes til en evighet i en sjø av ild. Han hadde en helt annen hensikt med bruken av “Gehenna”, noe jeg utdyper i stykket: Forkynte Jesus om helvete? Jeg har også belyst at grunntekst-ordene for “dom” og “straff” faktisk har en helt annen betydning enn man ofte tradisjonelt har trodd. Ordene handler isteden om en positiv og frigjørende renselse til fordel for den som renses. Dette kan du lese mer om i artikkelen: Ildsjøen - Guds omsorg eller straff?

Artikkelen fortsetter under annonsen.


Hva så med “fortapt” og “fortapelse”?

Ordet “fortapt” på grunnteksten er i følge det anerkjente bibeloppslagsverket Strong’s det greske: “apollumi”. Denne grunnformen av ordet bøyes ut fra tid, første, andre eller tredje person, aktiv form, kjønn, osv. og blir derfor skrevet som f.eks: apolōlōs, apolōlota og apolētai. Hvis du er interessert kan du selv undersøke alle de ulike forekomstene og bøyingene av dette ordet. Du finner en utførlig liste på denne siden: http://biblehub.com/greek/strongs_622.htm

“Apollumi” har som mange andre ord på gresk, en rekke mulige betydninger. Det kan bla. bety: å drepe, ødelegge, miste, gå til grunne, gå tapt, ødelegge fullstendig, og gå til grunne der sikker død er utfallet.

Noen ganger kan ordet antyde noe endelig og fatalt, som “å kutte av fullstendig”, eller “å ødelegge noe fullstendig og permanent”. Likevel er det ikke noe grunnlag for å bruke det i betydningen; at alt håp er ute etter døden. Fortapelse som en evigvarende straff eller dom, slik som helvete, utslettelse eller evig adskillelse, har nemlig sin rot i en lære som både strider imot en mengde bibelvers, og ikke minst Jesu egen karakter.

Vi kan begynne med å prøve vår tolkning av ordet “fortapelse” på Guds kjærlighet, som i følge 1.Korinterbrev 13, tåler og utholder alt, ikke gjemmer på det onde, og som aldri tar slutt. Dessuten vil den allmektige Gud at “alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne” (1.Timoteus 2:4). Vi kan også lese at alle, ja alle - også de “under jorden” en dag skal bøye kne, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære (Filipperne 2:10), og at “ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.” (1.Korinterbrev 12:3). Romerne 10:13 sier også: “Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst”.Dette er noen av mange bibelsteder som taler imot fortapelse som noe evigvarende.


Fortapelse som kontrast til evig liv

Jeg har tidligere skrevet om at grunntekst-ordet som ofte er oversatt med “evig”, faktisk kan betegne en kvalitet innen en tidsbegrenset periode. Dette er avhengig av hva det peker på. Mer om det finner du i artikkelen: Eksisterer det en evig pine?

“Evig” brukt i begrepet “evig liv” forklarer Johannes 17:3 slik: ”Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” Johannes 3:16 setter dette opp mot begrepet fortapelse, der det står: “ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. Fortapelse handler med andre ord om det motsatte av å kjenne Gud.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva ligger så i ordet “å kjenne”? Ordet kommer fra det greske ordet ginóskó, og betyr: å lære seg å kjenne eller bli kjent med. Dette handler om kjennskap på et så dypt og intimt nivå at det på hebraisk også brukes om samleie.

Det evige livet er altså et intimt fellesskap med Gud på et nivå som langt overgår en ren tankemessig kunnskap om Gud. Det evige livet er et her-og-nå liv der vi dag for dag kan oppleve mer av denne fantastiske relasjonen. Vi trenger altså ikke vente helt til himmelen før vi kan begynne å nyte fruktene av dette. På samme måte inneholder grunntekst-ordet for frelse “sozo” en rekke her-og-nå frukter. Ordet brukes i Bibelen om bla. helbredelse, helhet, gjenopprettelse, velsignelse, beskyttelse og utfrielse fra krig/fiender og fare.

Fortapelse blir altså motstykket til alt det gode som springer ut av det evige liv - den intime kjennskapen til Gud, og er tilstanden som alle som ikke kjenner Gud lever i. Det er også en her-og-nå tilstand - ikke et fremtidig rømning-sikkert fengsel.

Det fantastiske er at alle kan unnslippe fortapelsen, for man er nemlig bare fortapt inntil man tar imot Jesus og blir frelst (altså: reddet, gjenopprettet, utfridd osv.). Om så de fleste mennesker ikke opplever dette gudsforholdet her på jorda, så vet vi at Guds kjærlighet er tålmodig og velvillig. Den tåler alt, håper alt, utholder alt, og den tar aldri slutt. Døden er ingen hindring, for Gud/Kristus er Herre over dødens makt.


Fortapelse handler om nåtid

La oss se på noen vers som bekrefter at fortapelse dreier seg om en her-og-nå tilstand. Vi leser Matteus 10:5-6 (her 1930 oversettelsen): ”Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte [apolōlota] får av Israels hus!”Ordet fortapt er også her en bøying av det samme grunnordet som brukes i Johannes 3:16 der det står: “for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt [apolētai]”.

Et annet vers som viser det samme er Matteus 15:24 (igjen 1930 oversettelsen), der Jesus sier: ”Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte [apolōlota] får av Israels hus.” Her ser vi også ut fra sammenhengen at fortapelsen en tilstand i nåtid. Det handler altså ikke om en fatal dom en gang inn i fremtiden.

Legg også merke til ordlyden “det som VAR fortapt” i følgende parallellvers:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Lukas 19:10: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apolōlos].”
Matteus 18:11: ”For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt [apolōlos].”


Den fortapte sønn

La oss se på en av de mest kjente lignelsene: “Den fortapte sønn”, eller “Den bortkomne sønn” som den vanligvis oversettes med i dag.

Det mange ikke vet er at Jesus her tok utgangspunkt i en historie jødene faktisk kjente godt fra før, og at den eldre versjonen hadde en helt annen slutt. I deres fortelling fikk nemlig den fortapte sønnen som fortjent - menneskelig sett. Da han kom tilbake til faren sin ble han slett ikke feiret, men endte opp som en slave/trell for resten sitt liv. Den hjemmeværende sønnen fikk derimot sin menneskelig sett fortjente belønning for sine gjerninger.

Jesus snur opp ned på hele den kjente historien. Han viser at Gud slett ikke opererer etter menneskelig rettferdighetstankegang med straff og belønning. Jesus skildret en far som viste begge sønnene fullstendig ufortjent nåde og kjærlighet. Den bortkomne sønnen ble til og med gitt en ring (et symbol på autoritet), selv om han, menneskelig sett, slett ikke hadde gjort seg fortjent til det.

Heller ikke her brukes ordet fortapt slik det ofte har blitt forkynt. I 1930 oversettelsen av Lukas 15:24 står det: “For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt [apolōlos] og er funnet.” og tilsvarende i Lukas 15:31-32: ”Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt [apolōlos] og er funnet.”

Bibelselskapets 1978/85 og 2011 utgave har valgt å oversette versene med “var kommet bort”, som også er en mulig oversettelse av grunntekstordet for fortapt. Det er åpenbart at hverken “død” eller “apolōlos” i disse to versene handlet om fysisk død. Det kan heller ikke bety at sønnen var evigvarende åndelig forherdet, ugjenkallelig ødelagt, eller adskilt fra faren. Hans tilstand handlet om en negativ periode hvor han ikke opplevde det ekte og nære fellesskapet med alle godene hos sin far.

Lignelsen viser oss også at det er mulig å leve i Fars hus, så velge bort dette gode livet, for så å vende tilbake igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Legg også merke til at den bortkomne sønnen heller aldri mistet sin status som sønn. Det ser vi i Lukas 15:20-24: ”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Og så begynte festen og gleden.”


Den hjemmeværende-sønn syndromet

Jødene som hørte Jesus sin versjon av historien reagerte nok akkurat som den hjemmeværende sønnen. Jesus hadde jo forandret hele det religiøse poenget deres om straff-og belønning. Den hjemmeværende sønnen var åpenbart bitter og sint over at en fortapt og skitten synder kunne bli vist en slik ubetinget nåde og kjærlighet.

Jeg tror vi alle gjør lurt i å ta lærdom av denne historien og ikke reagere med sinne og avvisning om noen påstår at Guds nåde og kjærlighet rekker mye lenger enn vi tradisjonelt har trodd. Hva om Gud faktisk er som denne faren og gir en helt ny start til mennesker man kanskje forlengst har avskrevet som fortapte?

Mange vil kanskje si: Hva da om den bortkomne sønnen hadde valgt å ikke gå hjem? Eller hva om han hadde dødd der ute i verden - kanskje i grisebingen?

Igjen vil jeg minne om at Gud/Kristus er Herre over dødens makt, og at Guds fullkomne kjærlighet er tålmodig, velvillig, tåler alt, håper alt, utholder alt - og at den aldri tar slutt. Hvorfor skulle vi som kristne mennesker da hardnakket påstå at det må finnes en utløpsdato for Guds kjærlighet og nåde? Om vi fortsetter i det sporet, - speiler ikke det da en holdning som er like hard og uforsonlig som hos den hjemmeværende sønnen?


Ordet “fortapelse” brukt andre steder i Bibelen

Det er en mengde andre tekster i Bibelen som også viser oss en helt annen betydning av fortapelse enn den tradisjonelle forståelsen av ordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesus brukte lignelsen Den bortkomne sønn sammen med to andre lignelser for å illustrere hvor totalt annerledes Gud er enn det Fariseerne og de skriftlærde trodde på. De religiøse jødene murret som vi vet ofte over at Jesus tok imot syndere og spiste sammen med dem. I følge deres skikk gikk Jesus dermed god for mennesker som de regnet som utenfor. Slike fortjente slett ikke noen anerkjennelse i deres sinn.

I de to tilhørende lignelsene - Den forsvunne mynten og Den bortkomne sauen brukes ordet “fortapt”, selv om både mynten sauen ble funnet igjen.

Eksempel fra Den bortkomne sauen:
“Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort [apolōlos].’” (Lukas 15:6)

Eksempel fra Den forsvunne mynten:
“Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet [apōlesa].’” (Lukas 15:9)

Igjen kommer det klart frem at ordet fortapt ikke peker på en fatal dom etter døden.

I Matteus 2:13 blir den tradisjonelle forståelsen av ordet fortapt nesten komisk. Ordet brukes nemlig her om at kong Herodes ønsket å drepe Jesusbarnet:
“Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det [apolesai].»” (Matteus 2:13)

Også senere i Jesu liv brukes ordet fortapt om nettopp slike planer:
“Hver dag var han [Jesus] på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham [apolesai].” (Lukas 19:47)

I den kjente illustrasjonen om ny vin i nye skinnsekker brukes også ordet fortapt om de gamle skinnsekkene som blir ødelagt av den nye vinen:
“Man fyller heller ikke ny vin i gamle skinnsekker. For da revner sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt [apollyntai].” (Matteus 9:17)

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tror dette verset dreier seg om at man trenger et fornyet sinn for å kunne bære den sanne og frigjørende åpenbaringen av Gud - den nye nåde-vinen om du vil. Dette kan sammenliknes med at den loviske surdeigen til slutt gjennomsyrer hele det sunne tankesettet, selv om bare litt loviskhet får slippe til. Jødenes tankegang av gammel vin og gamle skinnsekker var jo slett ingen farbar vei, og forsøker man å fylle grensesprengende nåde-vin i gamle tilstivnede regel-skinnsekker, så sprekker de og man ender opp med bare noe søl! Det som må til er ny vin til i nye elastiske skinnsekker som gir rom for å tenke helt nytt og friskt.

Et slikt poeng finner vi også i det kjente verset:
“For den som vil berge sitt liv, skal miste det [apolesei]. Men den som mister sitt liv [apolesē] for min skyld, skal finne det.” (Matteus 16:25)

Dette blir en helt absurd konstruksjon ut fra en tradisjonell forståelse av ordet “fortapt”. For skal den som vil berge sitt liv gå fortapt, mens den som går fortapt skal finne det? Nøkkelen til dette verset ligger trolig i det grunntekst-ordet som her brukes for “liv”. Ordet er “psychēn” - en bøying av grunnordet “psuché”. Dette dreier seg ikke om en persons fysiske liv, men betyr ting som: “livspust, den menneskelige sjelen, sjelen som stedet for følelser og vilje, og selvet/individet selv.”

Jesus sier dette til disiplene i forbindelse med å fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Ham. Hva lå i dette “selvet” de trengte å fornekte?

På samme måte som de gamle skinnsekkene kan illustrere jødenes gale loviske tankesett, så blir også dette verset veldig frigjørende når vi oppdager at Jesus talte til tradisjonelle jøder om å ikke holde fast på sitt “psychēn” - sitt gamle jødiske/loviske selv, men gi avkall på det. Først da kunne Gud virkelig få slippe til og fornye sinnet deres - og da kunne de få åpenbart sin ekte livgivende stilling i Gud - sitt nye “psychēn”.

Husk at “fortapelse” brukes som kontrast til “evig liv”, som nettopp handler om å kjenne Gud. Det handler altså om et nytt tankesett i et fornyet sinn. Hva er det som viser oss det rette bildet av Gud, slik at vi kan bli satt fri fra alle løgnene om Ham? Jo, Jesus selv - Hans karakter, Hans liv og tjeneste, død og oppstandelse, og Jesus selv i oss ved Den Hellige Ånd. Johannes 8:36: “Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”


Er fortapelse et valg eller en fortsatt blindhet?

Vi er alle skapt med en fri vilje, noe som er selve grunnlaget for den ubetingede kjærligheten. Uten denne frie viljen, og reelle valg med reelle konsekvenser, så kan ikke en ekte kjærlighet eksistere. Da ville vi alle ha vært som roboter å regne. Gud elsker oss så høyt at Han har gitt oss frihet til å gjøre egne erfaringer, slik at vi selv vil velge det gode når vi ser Han som Han er, - om ikke i dette liv så i det neste. Jeg tror ingen kommer til å si nei til Gud når løgnens dekke en dag er fullstendig avslørt og de ser Han helt slik som Han er.

De naturlige konsekvensene av synd kan være smertefulle, men Gud ønsker alltid å frelse/utfri oss fra dem - ikke straffe oss med dem. Her på jorda trenger vi derfor å få de gode nyhetene om Guds fullkomne trygge nåde og godhet forkynt. Da kan vi begynne å oppdage den Guds godhet som driver oss til omvendelse, og gjennom det bli frelst fra fortapelsens tilstand.

Den bortkomne sønnen husket et glimt av hvor mye bedre det var hos faren enn i grisebingen der han hadde havnet. Religiøsitetens løgner og forblindelse hadde heldigvis ikke klart å stjele hele hans tro på at faren ville vise han i alle fall litt godhet. Det lille håpet han hadde var nok til at han våget sette kursen hjemover, og der ble han møtt med en godhet og raushet uten sidestykke!

”Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” sier Paulus i Romerne 2:4. Jeg er overbevist om at denne godheten ikke forsvinner fra Guds allmektige faderhjerte etter at vi er fysisk døde. ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.” kan vi lese i Hebreerne 13:8.

Det er selvsagt en kjensgjerning at mange mennesker på jorda både lever og dør i en tilstand av fortapelse - altså uten å kjenne Gud. Derfor er det fullt mulig å snakke om livets to utganger og fortapelsens mulighet. Men å påstå at fortapelse handler om en utslettelse eller fatal dom og adskillelse fra Gud i all evighet, er det ikke grunnlag for. Jeg tror fullt og fast på at Guds nåde aldri opphører, og at mennesker selv etter døden kan velge å si ja til fellesskapet med Gud. Til slutt vil jeg gi deg noen flere argumenter for det.


Naturlig konsekvens, - ikke straff

En del kristne sier de ikke tror på et fysisk evigvarende helvete, i betydning ild og pine. De bruker isteden ordet “fortapelse” eller sier: “Vi kan ikke vite noe sikkert om dette, men uansett er det en forferdelig og evig adskillelse fra Gud”. Mange sier det trolig slik for å gjøre konseptet litt mindre anstøtelig. Det paradoksale er at de samme personene gjerne også tvilholder på Bibelens vers om f.eks. “ildsjøen” og “pine” i den vanlige feiloversatte betydningen av disse ordene (se artikkelen om ildsjøen jeg referere til i starten).

Med utgangspunkt i forestillingen om evigvarende ild og pine, tenk deg da følgende:

Hvilken god og kjærlig far eller mor ville ha brent fingeren til barnet sitt med en lighter i så lite som bare et minutt? Brannskader regnes jo for noe av det mest smertefulle som finnes.

Hvordan er det da mulig å tro at Gud skal kunne tillate noe slikt i et evig helvete?

“Men”, sier mange, “det er ikke Gud som utfører denne torturen og folk velger selv en slik evig skjebne.” Dette argumentet brukes av mange for å fortsatt kunne forsvare en tro på at fortapelse betyr helvete (evt. evigvarende utslettelse eller adskillelse). Fri vilje blir gjort til noe potensielt forferdelig og fatalt for evigheten. Men fri vilje er jo en forutsetning for en ekte indre-motivert kjærlighet.


Jesus-testen

Prøver vi det tradisjonelle bildet av “fortapelse” på Guds karakter slik Jesus viste oss at Han er, så kan det uansett ikke dreie seg om noe fatalt og evigvarende hvis Gud samtidig er både fullkommen kjærlig og allmektig. For ville en allmektig og fullkommen kjærlig mor eller far noen gang ha gitt opp en sønn eller datter som led? Ville de noensinne ha stengt døra til hjelpen for dem?

Dessuten; ville en allmektig og fullkommen kjærlig Gud ha designet mennesket med en vilje og et hjerte som kunne bli så forherdet, at Han til slutt aldri kunne nå inn til dem hvis de sto Ham imot for hardt eller for lenge?

Husk at Jesus ropte “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. Lå det en skjult betingelse for Guds tilgivelse i det Jesus ropte ut? Var det underforstått at de som korsfestet Han ikke hadde fått tilgivelse hvis de hadde skjønt hvem Jesus var og hvordan alt hang sammen?

Nei, det kan ikke stemme. For har noe menneske (andre enn Jesus selv) egentlig skjønt den fulle og hele fylden av hvem Gud er, og hvem de er i Gud? Har noe menneske noensinne skjønt nok til å vite alt om hvordan livet og Guds Rike henger sammen, - for deretter å velge Gud bort?

Dette tror jeg er fullstendig umulig, for Gud er god og Hans godhet driver oss ikke bort fra Ham, men til Ham. Den driver oss til omvendelse [gresk: metanoian] - som betyr å tenke som Han (Romerne 2:4).

Dessuten er Jesus omtalt som Fredsfyrsten og synderes venn, og selv om det finnes ord i Bibelen som noen tolker annerledes, - er ikke Jesu liv et vitnesbyrd nok i seg selv? Viste Han oss ikke det sanne bildet av Faderen gjennom sitt liv og gjerning?

Den tradisjonelle forståelsen av fortapelse står altså i skarp kontrast til hva Jesus viste oss. På grunn av menneskelig rettferdighetstankegang og et feilaktig gammeltestamentlig syn på hellighet, blir Gud i det tradisjonelle synet til en som faktisk holder fast på det onde, som ikke er tålmodig og velvillig, ikke utholder alt, ikke tåler alt, og hvor kjærligheten hans til syvende og sist tar slutt.

Likevel er det dessverre mange som fremdeles hevder at det ikke finnes noe bibelsk holdepunkt for at Herrens miskunnhet (den som aldri tar slutt) også gjelder etter døden.

Her mener jeg det må en ny reformasjon til - en sann kjærlighetsreformasjon for å renvaske Guds navn!


Konklusjon

Jeg har i denne artikkelen ønsket å vise at fortapelse ikke har noe med et påstått evigvarende helvete, adskillelse eller utslettelse å gjøre. Fortapelse handler isteden om den tilstanden Jesus kom for å frelse oss alle fra. Det er en her-og-nå tilstand som de ikke-kristne lever i, og som også enkelte hjemmeværende sønner i huset lever i. De ser og forstår nemlig ikke hva de har hos sin Far. Kanskje noen har gitt dem et galt bilde av Ham?

Jeg er i dag trygg i troen på Gud aldri stenger himmeldøra for noen! Jeg tror at alle mennesker, både levende eller døde, til slutt vil velge Jesus. Hvor lang tid det tar vet jeg ikke, men jeg er viss på at Gud - Han som er fullkommen kjærlig og allmektig - vil vinne fullstendig over satans makt. Til slutt vil alle få se Gud som Han er og da blir valget enkelt. Ingen vil savne noen i evigheten fordi alle da er reddet, og ingen vil ønske seg noe dårligere når alle innser at vi har alt det beste vi kan tenke oss hjemme hos vår Himmelske Far. Dette er fylden av å kjenne Gud - det fullkomne evige liv!


https://www.freshmind.no/
http://www.nadekirka.no/


I talen “Fortapelse er en tilstand her og nå” fra Nådekirka Kristiansand 14.desember 2017, forteller jeg mer om dette emnet: