Jesu ord om Guds dom Hovedsak
KOMMENTAR: Skal vi ta Jesu ord om kjærlighet som sanne, men hans ord om helvete som falske?

 

BAKGRUNN: Greier Gud å velge bort menneskene?

Da jeg tok grunnfag kristendom på Menighetsfakultetet i 1999/2000, var det en eldre indremisjonskvinne som var engstelig for at jeg skulle «miste troen», som hun sa. Siden hun nå er dement, kan jeg bare gjette meg til hvordan hun ville reagert på Terje Hegertuns – vi må vel kunne si noe liberale – tanker.

Nå skal det sies at det er et dyptfølt ønske fra en reflektert kristen som her kommer til uttrykk. Og det hadde vært en veldig god artikkel om det ikke hadde vært for at Guds ord nesten ikke blir brukt, bortsett fra parafrasen i siste setning; «størst blant dem er håpet».

Han har flere spenstige spørsmål, men burde ikke en teologiprofessor heller tatt utgangspunkt i Bibelen enn i sitt eget menneskekjærlige hjerte? Han sier: «Jeg tror at den ubetingede nåde er en konsekvens av den absolutte kjærlighet. Tanken om en hevngjerrig Gud er derfor utelukket.» Til det svarer Paulus: «Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren» (Rom 12,19). Det kommer en dommens dag, en regnskapets time; Paulus vil at hans venner skal vite det.

Vi bør holde oss unna «folkelige fortapelsesfortellinger.

Rettferdige dom

Hegertun spør: «I et domsperspektiv, hva innebærer det at Guds nåde er for dem som fortjener det minst og at Gud elsker sine fiender?» Og litt lenger ut om «Guds endelige dom … at vi må forutsette at den kommer til å avspeile en rettferdig og nådig Gud…» Gode tanker. For at Gud elsker sine fiender, er jo selve kjernen i nådens tidsalder (mellom Jesu død og hans siste komme til dom/frelse), uttrykt slik av Paulus: «Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10).

Men Paulus skriver også om «Guds rettferdige dom» om hva som «er rettferdig i Guds øyne», nemlig at de kristne i Tessalonika skal «få Guds rike», mens «Dem som volder dere trengsler, skal han gi trengsler til gjengjeld». Jeg er enig med Hegertun i at vi bør holde «folkelige fortapelsesfortellinger (…) på solid distanse». Men hva med Paulus, som også vet hvordan?

Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dag han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og bli hyllet blant alle som tror (2 Tess 1,5–10).

RETT PÅ SAK: Til kamp mot voldelig gudsbilde.

Trang og smal

Hegertun problematiserer «hvor rimelig det er» at vi i våre «korte år på jorden» må «treffe valg som skal være bestemmende for en hel evighet». Men er ikke det menneskets storhet at vi av Gud har fått valget å svare ja eller nei på hans kall? Utfordret ikke Jesus mange enkeltpersoner der og da i sine liv? Den rike unge mannen, han som ville ta avskjed med dem der hjemme for eksempel. De traff sine evighetsvalg, slik vi må gjøre.

Angående det å sove godt i en verden med folk «som ikke tror» som vil gå «evig fortapt», rimer det? Ja, det rimer, for vi må sove for å fungere godt og både Jesus og Paulus har sagt at vi lever våre liv best uten bekymring og med vedvarende «glede» i hjertene. Det er Jesus som har tatt verdens synd på seg; det verken kan eller skal vi. Vi lider på grunn av fortapelsen, men Bibelen forteller meg at det ikke skal ta nattesøvnen min. I stedet skal jeg gå ut og forkynne evangeliet!

Hegertun sier at «spørsmålene påvirker (…) mitt møte med aktuelle bibeltekster og skiller mellom de som «taler tydelig (…) mens andre er tvetydige». Men gjelder ikke første eksegese-regel å tolke de uklare bibelsteder i lys av de klare lenger? Jesus har faktisk profetert at «vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7,13–14).

Frelsen er muligheten; fortapelsen realiteten.

Jesu lære

Jeg ser at Hegertun, lik biskop emeritus T. B. Jørgensen og Hegertuns kollega Hegstad bruker uttrykket «fortapelsens mulighet» (Dagen, helvetesdebatt, 27.9.16). Joh 3,16 sier det motsatte, nemlig at frelsen er muligheten; fortapelsen realiteten: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Paulus sier at vi (troende) var «av naturen under Guds vrede, likesom de andre» (Ef 2,3). Og blir du stående under Guds vrede uten at Jesu blod dekker deg, går du fortapt, sier Guds ord. Det er der frelsen kommer inn som mulighet. «Hva et helvete framstår som, er det bare vår egen virkelighet som jevnlig gir oss noen inntrykk av», sies det konkretisert med grusomhetene i Aleppo og «unevnelige krenkelser, misbruk og fornedrelser».

Helvete er et mye misbrukt ord i pressen, om alt fra en tapt fotballkamp til islamisters og incestforbryteres ondskap. David Pawson, kjent forkynner på Youtube, svarer journalister som spør ham om helvete rimer med Jesu ord om kjærlighet: «Alt jeg har lært om helvete, har jeg lært av Jesus. Skal vi ta Jesu ord om kjærlighet som sanne, men hans ord om helvete som falske?» Da skiftes tema.

Helvete er, som tidligere nevnt «en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt»; et bevisst liv borte fra Gud. Om Gud skulle vært fornøyd med snille, velmenende mennesker, hadde han samtidig sagt: Min Sønns offer var ikke fullkomment. Men det var det. Størst er derfor kjærligheten som «ikke (er) det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10).

Øystein Johnson, Ås

 

kommentarer