Bør ledere med opprørske barn få sparken? Nærbildet
«Barna hans må være troende, ikke trassige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende», skriver Paulus.

 

SPØRSMÅL:

Min mor, som ble pinsevenn i tenårene, minnes en del regler fra oppveksten som virker fremmed i dag. Mange av disse reglene var kulturbetinget, mens andre virker bibelske.

I Pinsebevegelsen ble det forkynt at lederne først måtte kunne lede sitt eget hus. De med lederansvar skulle ikke ha ulydige, opprørske barn. Jeg hørte både Sverre Kornmo og David Østby forkynne dette i Filadelfia, Oslo. Senere har jeg forstått hvor klart dette faktisk står i Bibelen:

  1. «Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim 3,4).
  2. «En eldste må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann, barna hans må være troende, ikke trassige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende» (Tit 1,6-9).

Disse bibelversene virker glemte i dag. Men Bibelen har vel et poeng. En god far hjemme er nok oftere en god far for  menigheten. Samtidig virker det urettferdig at barnas valg skal styre hele tjenesten til mor eller far.

Hva menes med, og hvordan skal vi forholde oss til, disse versene?

Kvinne (64)

Disse bibelversene virker glemte i dag.

SVAR:

aanje-davidnett

FORFATTER: David Aanje, høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi.

Takk for et godt og reflektert spørsmål!

I tolkningen av disse versene kan man havne i to grøfter.

Den ene grøften er at pastorer og kristne ledere blir avskjediget idet englebarna mister vingene og blir tenåringer. I våre dager forekommer denne praksisen sjelden i norsk sammenheng, men det finnes mange eksempler i amerikansk kirkeliv.

Den andre grøften er at man bortforklarer Paulus’ påbud om lydige barn som et kaldt gufs fra en patriarkalsk fortid der de andre familiemedlemmene pent måtte oppgi egen selvråderett i møte med pater familias.

I et tappert forsøk på å unngå grøftekjøring, vil jeg belyse tre aspekt i møte med 1 Timoteus 3,1–7 og Titus 1,5–9.

DAVID AANJE: Gud i nye- og gamletestamentet virker uforenlige.

Kvalifikasjoner ved tiltredelse

Teksten i brevet til Timoteus snakker om kvalifikasjoner for de som gjerne vil ha rollen som episkopos. «Fram til Ignatius (d. 107) blir denne termen brukt om dem som har tilsyn med den lokale kirken» (Guthrie 1990), altså om en pastor/tilsynsmann. Listen over kvalifikasjoner er lang, men fokuset er på hva kandidaten som ønsker embetet bør se etter i eget liv.

I Titus’ brev kommer listen med kvalifikasjoner i forbindelse med valget av ledende eldste. I begge tilfeller gjelder kvalifikasjonene som kriterier ved tiltredelse, og ikke som måleinstrument for bedømmelse midt i tjenesten.

Med andre ord faller det på sin egen urimelighet at disse versene brukes til å sparke en leder som ved tiltredelse leder sitt hjem på en harmonisk måte, men som etter hvert opplever at barna gjør opprør idet de blir eldre.

En leder (bør) ha mer enn karisma, talent, humor og talegaver.

Lederen, ikke etterfølgeren

Det samme verbet som i 1 Tim 3,4–5 brukes om å lede (prohistemi) sitt hus, brukes andre steder (1 Tess 5,12 og Rom 12,8) om å lede og styre kirken. Hvor urimelig vil det ikke være å bedømme kvaliteten på pastoren ut ifra oppførselen til en av kirkegjengerne?

Hvis man skal bedømme om pastoren utøver godt lederskap, bør fokuset være på hvordan hun/han møter denne personen, og ikke ut ifra hva kirkegjengeren velger å gjøre. Veileder pastoren vedkommende på en kjærlig og respektfull måte? Bibelen er full av eksempler på særdeles gode ledere med etterfølgere som ikke alltid tar de beste valgene. På samme måte er det med kristne ledere i foreldrerollen. Har de omsorg for barna sine samtidig som de setter grenser?

Gud er prototypen på den gode far. Likevel er det ikke alltid at barna hans oppfører seg like bra. Det sier mer om hvordan vi bruker vår frie vilje enn om Guds karakter.

DAVID AANJE: Er tatoveringer synd? 

Lederen som forbilde

I gresk litteratur fra Paulus’ samtid finner man lister over kvalifikasjoner for personer med viktige verv, som konger, generaler og jordmødre. På samme måte sier timoteusteksten at en tilsynstjeneste er en verdifull oppgave som man ikke skal ta lett på.

Når Paulus senere i brevet skriver at Timoteus ikke skal være «for snar til å legge hendene på noen» (1 Tim 5,22), betyr ikke det at han skal være tilbakeholden med forbønn, men at han skal vurdere nøye før han velger noen til å ta lederansvar. Teksten i Titus går så langt at ordet uklanderlig (anenkletos) brukes som hovedkvalifikasjon på en eldste. Med andre ord bør en leder ha mer enn karisma, talent, humor og talegaver.

Betyr det at en kristen leder må være perfekt? Hvis man ser på listen over kvalifikasjoner, er det ingen av disse som ikke også gjelder kristne i allmennhet. Blant annet finner man klare retningslinjer for barneoppdragelse i andre brev som gjelder alle kristne
(Ef 5–6 og Kol 3).

Ingen er perfekte, men målet for enhver kristen er å bli mer og mer lik Jesus (Rom 8,29). 1 Pet 5,3 sier: «Vær et forbilde for flokken».

Med andre ord forventes det at en kristen leder er et forbilde på hvordan man lever et liv med integritet og orden i etterfølgelse av Jesus.

DAVID AANJE: Har jeg krav på helbredelse? 

 

kommentarer